må bare lufte noen tanker

[Gjest jente_19-56]

Vet jeg har blitt psykisk mishandlet (mye kjeftet på, "slutt og skape deg sånt!" fordi jeg da har grått av all kjeftinga jeg ikke har forstått hvorfor har kommet osv.. flere i familien som ikke har kontakt med min mor også, så er det er ikke bare meg..), men det er på en måte noe mer som gnager.

Hun har alltid vært sånt, jeg husker ikke at hu IKKE har kjeftet og ropt flere ganger i uka for "ingenting". Alltid vært litt redd henne egentlig, aldri visst hva som har gått an å si eller ikke..

Men, nå når jeg har samboer, så er han som menn flest antar jeg, liker å kose med brystene mine. Er jeg småtent (at han har holdt på andre steder først) så syns jeg det er godt en liten periode om han stryker og "småklyper" litt i brystvortene, men ikke altfor lenge. Kommer det for brått på, merker jeg det med engang. Jeg blir kvalm.. føler meg uvel.. fant ut for noen dager siden at jeg skulle bare la "uvelheten" komme over meg (har vel egentlig ikke prøvd å "la det komme", selv om vi har vært sammen over et år, og jeg har reagert slik mesteparten av gangene). Da "forsvant" jeg plutselig, følte ikke at jeg greide å fokusere på noe, ble helt borte.. tok på ham samtidig, og bråstoppet med deg også.. til jeg måtte "dra" meg selv litt tilbake igjen.. Rart at jeg fikk en slik reaksjon da? At jeg "forsvant?"

Det er 2 tilfeller jeg syns er ekle å tenke på fra oppveksten, ene er da jeg var midt i puberteten.. hadde vondt i brystene mine, noe som jo er normalt da, og hun foreslo å smøre dem med en fuktighetskrem, og at det at de ble smørt også ville gjøre at de føltes bedre.

Jeg ville egentlig ikke (tror jeg var 13 år..) men da ble det vel sikkert samtale av type "men jeg er mora di det er normalt, hvorfor skal jeg ikke få ta på deg, skal jo bare hjelpe deg" (fikk ofte kjeft om jeg ikke ville ha klem "er du ikke glad i meg siden jeg ikke får klemme deg?" nei så klart ikke, du kjeftere ene timen og er "glad i meg" neste.. men hadde jeg sagt det ville det ihvertfall blitt bråk). Så antar at det ble noe i samme duren når jeg ikke ville ha "hjelp" med brystene mine.

Kan dette sitte så sterkt i? Eneste jeg husker av ubehagelige ting med brystene mine, og ingen tok på dem etter det, pga jeg ikke hadde noe "ordentlig" kjæreste før jeg fikk han jeg har nå, i fjor.. så det har vel egentlig vært "ufrivillig" at ingen har tatt på dem, jeg har ikke unngått det.

Andre situasjonen jeg reagerer på, er at hun insisterte på å dusje meg ihvertfall til jeg gikk i 7 klasse (mulig samme år som dette andre skjedde?) og da måtte jeg si ifra selv at jeg ville gjøre det alene ("av og til glemmer jeg hvor stor du er!") tørte liksom ikke si noe, som sagt, ville hun bli sinna eller godta det?

Husker også da jeg var mye mindre (må ha vært før barneskolen og vel så det) at hun hadde noe greier i underlivet på meg under morgenstellet, for det skulle være bra. Noe pulver/pudder? Men da var jeg vel så liten at det var normalt..

[Lillemus]

Etter min mening har du vært utsatt for overgrep fra din mor. Det er ikke normalt at en mor insisterer på å smøre inn sin datter bryster og det er heller normalt at en mor forlanger å få dusje sammen med en datter som er så stor som du var.

Talkum i underlivet på småunger er vanlig, men det er vel helst på babyer.

[Gjest jente_19-56]

Etter min mening har du vært utsatt for overgrep fra din mor. Det er ikke normalt at en mor insisterer på å smøre inn sin datter bryster og det er heller normalt at en mor forlanger å få dusje sammen med en datter som er så stor som du var.

Talkum i underlivet på småunger er vanlig, men det er vel helst på babyer.

Bare rette deg, ikke dusje MED men hjelpe meg.. men nei det er ikke normalt.. det er det jeg er redd.. spesielt når det da "går utover meg" nå, for jeg VIL jo at samboeren min skal få ta og kose slik han vil, men når jeg blir kvalm og rar av det så er det litt kjedelig.. han vet ikke om at jeg blir det, iblant jeg flytter hånda hans andre steder heller, om det blir for ille..

[Lillemus]

Bare rette deg, ikke dusje MED men hjelpe meg.. men nei det er ikke normalt.. det er det jeg er redd.. spesielt når det da "går utover meg" nå, for jeg VIL jo at samboeren min skal få ta og kose slik han vil, men når jeg blir kvalm og rar av det så er det litt kjedelig.. han vet ikke om at jeg blir det, iblant jeg flytter hånda hans andre steder heller, om det blir for ille..

Jeg synes du skal snakke med legen din om dette og få profesjonell hjelp til takle tankene og følelsene. Har du snakket med kjæresten din om det?

[Gjest girasol]

Hei.

Jeg får følelsen av at det er mange ubearbeidede følelser i forhold til din mor. Det virker som du synes det er vanskelig å sette ord på opplevelser som du ikke vet hvordan du skal beskrive. Du vet ikke om opplevelsene dine er kildene til det ubehaget du vagt forbinder med dem.

Jeg opplever når jeg leser dette at din mor behandlet deg med svært liten innsikt i din integritet.

Dette opplever jeg fordi jeg har mange tilsvarende erfaringer med min mor. Erfaringer som ikke har åpenbart seg for meg som tøffe før nå den siste tiden, etter at jeg selv ble mor.

Er du mor? Ellerhar planer om å bli det? Da anbefaler jeg deg på det sterkeste å ta tak i disse ulne føleksene og prøve å sette mere kjøtt på dem.

Det beste tror jeg er om du finner noen å prate med. En god venn, en sjelesørger, en psykolog. Han/hun kan være med og hjelpe deg å sortere følelsene og reaksjonsmønstrene dine.

Jeg sier "reaksjonsmønstre" fordi kanskje har du opplev at du til tider reagerer på samme måten som din mor gjorde? Jeg opplever det... Og det har vært svært vanskelig for meg, og jeg har trengt hjelp med å innse hva det kommer fra.

Jeg ønsker deg all lykke til med dette, du er verdt å kjempe for, å få lov til å bli deg selv, uten møte skyer av en dominerende mor i den konstante bakgrunnen!

[Gjest majwantachel]

Jeg synes du skal snakke med legen din om dette og få profesjonell hjelp til takle tankene og følelsene. Har du snakket med kjæresten din om det?

Hei, jente_19-56.

Jeg kjenner meg veldig igjen i historien din. Det var nesten litt nifst å lese. Det er mye jeg ikke husker tror jeg, men enkelte episoder kommer jeg på. Min mor kom inn på badet for å gå på do mens jeg dusjet, dette må ha vært i tiårsalderen, for jeg hadde nettopp begynt å få små knopper i brystene. Hun akker seg over at jeg holder på å få bryster, og går bort og klemmer på dem. Så roper hun på min far, for å vise ham at "datteren hans holder på å bli voksen". Hun sier at han skal kjenne på dem, men det tror jeg ikke han gjør, han virker ille berørt og går snart ut av badet. Dette virker jo helt snålt etter at jeg har blitt voksen.

Hun har også vært fryktelig ustabil og jeg har ofte følt at det var hun som var ungen - jeg måtte trøste og holde rundt henne og si at hun ikke var en dårlig mor etter at hun hadde skjelt meg ut for å være "stygg og sint i øynene". Den ene timen kunne hun fortelle meg hvor vakker og flink jeg var, og at hun var så glad i meg, den neste timen var hun forferdelig såret over at jeg f.eks var kjølig og "avvisende" overfor hennes forsøk på å "gi meg kjærlighet og ha et nært forhold". Jeg prøvde kanskje på en måte å beskytte det lille jeg hadde av integritet ved å stenge henne ute. Det virker som om hun er i sitt ess når hun kan sitte og gi råd til familie og venner om følelsesmessige ting, lytte og være "medfølende", men hvis man ikke vil gå med på denne leken der hun er oppofrende, klok Mor med Store Følelser, er det full krise. Hun gjenforteller mye av disse historiene til meg, om sine venninner. Jeg har forsøkt å si at dette liker jeg ikke. Hun har fortalt altfor mye om seg selv til meg, jeg har hørt mye om hennes triste barndom. Sist jeg var hjemme, i voksen alder, skulle jeg gå forbi soverommet hennes på vei til badet. Da ropte hun etter meg at jeg bare måtte "overse den digre dildoen på sengen". Jeg kommenterte ikke dette, men ble vel litt rar, så hun slengte like godt på "så snål du er, hvor trur du at du kom fra?". Dette kan da umulig være normalt. Jeg er en voksen jente som ikke har fått utvikle meg i fred, og jeg har trøbbel med grenser selv, fortrinnsvis mine egne, blir heller for distansert i forhold til andre enn å gå for nære. Hm. Det ble en lang utlegning.

Jeg vil bare si at du ikke er alene, i alle fall, selv om det er lite snakk om slike opplevelser som vi har.

[Lillemus]

Hei, jente_19-56.

Jeg kjenner meg veldig igjen i historien din. Det var nesten litt nifst å lese. Det er mye jeg ikke husker tror jeg, men enkelte episoder kommer jeg på. Min mor kom inn på badet for å gå på do mens jeg dusjet, dette må ha vært i tiårsalderen, for jeg hadde nettopp begynt å få små knopper i brystene. Hun akker seg over at jeg holder på å få bryster, og går bort og klemmer på dem. Så roper hun på min far, for å vise ham at "datteren hans holder på å bli voksen". Hun sier at han skal kjenne på dem, men det tror jeg ikke han gjør, han virker ille berørt og går snart ut av badet. Dette virker jo helt snålt etter at jeg har blitt voksen.

Hun har også vært fryktelig ustabil og jeg har ofte følt at det var hun som var ungen - jeg måtte trøste og holde rundt henne og si at hun ikke var en dårlig mor etter at hun hadde skjelt meg ut for å være "stygg og sint i øynene". Den ene timen kunne hun fortelle meg hvor vakker og flink jeg var, og at hun var så glad i meg, den neste timen var hun forferdelig såret over at jeg f.eks var kjølig og "avvisende" overfor hennes forsøk på å "gi meg kjærlighet og ha et nært forhold". Jeg prøvde kanskje på en måte å beskytte det lille jeg hadde av integritet ved å stenge henne ute. Det virker som om hun er i sitt ess når hun kan sitte og gi råd til familie og venner om følelsesmessige ting, lytte og være "medfølende", men hvis man ikke vil gå med på denne leken der hun er oppofrende, klok Mor med Store Følelser, er det full krise. Hun gjenforteller mye av disse historiene til meg, om sine venninner. Jeg har forsøkt å si at dette liker jeg ikke. Hun har fortalt altfor mye om seg selv til meg, jeg har hørt mye om hennes triste barndom. Sist jeg var hjemme, i voksen alder, skulle jeg gå forbi soverommet hennes på vei til badet. Da ropte hun etter meg at jeg bare måtte "overse den digre dildoen på sengen". Jeg kommenterte ikke dette, men ble vel litt rar, så hun slengte like godt på "så snål du er, hvor trur du at du kom fra?". Dette kan da umulig være normalt. Jeg er en voksen jente som ikke har fått utvikle meg i fred, og jeg har trøbbel med grenser selv, fortrinnsvis mine egne, blir heller for distansert i forhold til andre enn å gå for nære. Hm. Det ble en lang utlegning.

Jeg vil bare si at du ikke er alene, i alle fall, selv om det er lite snakk om slike opplevelser som vi har.

Du må legge svaret ditt direkte fra trådstarter ellers får ikke hun opp det under svar til meg. Jeg får det nå på min svarliste og for meg er det i grunnen ikke relevant i det hele tatt.

[Gjest majwantachel]

Hei, jente_19-56.

Jeg kjenner meg veldig igjen i historien din. Det var nesten litt nifst å lese. Det er mye jeg ikke husker tror jeg, men enkelte episoder kommer jeg på. Min mor kom inn på badet for å gå på do mens jeg dusjet, dette må ha vært i tiårsalderen, for jeg hadde nettopp begynt å få små knopper i brystene. Hun akker seg over at jeg holder på å få bryster, og går bort og klemmer på dem. Så roper hun på min far, for å vise ham at "datteren hans holder på å bli voksen". Hun sier at han skal kjenne på dem, men det tror jeg ikke han gjør, han virker ille berørt og går snart ut av badet. Dette virker jo helt snålt etter at jeg har blitt voksen.

Hun har også vært fryktelig ustabil og jeg har ofte følt at det var hun som var ungen - jeg måtte trøste og holde rundt henne og si at hun ikke var en dårlig mor etter at hun hadde skjelt meg ut for å være "stygg og sint i øynene". Den ene timen kunne hun fortelle meg hvor vakker og flink jeg var, og at hun var så glad i meg, den neste timen var hun forferdelig såret over at jeg f.eks var kjølig og "avvisende" overfor hennes forsøk på å "gi meg kjærlighet og ha et nært forhold". Jeg prøvde kanskje på en måte å beskytte det lille jeg hadde av integritet ved å stenge henne ute. Det virker som om hun er i sitt ess når hun kan sitte og gi råd til familie og venner om følelsesmessige ting, lytte og være "medfølende", men hvis man ikke vil gå med på denne leken der hun er oppofrende, klok Mor med Store Følelser, er det full krise. Hun gjenforteller mye av disse historiene til meg, om sine venninner. Jeg har forsøkt å si at dette liker jeg ikke. Hun har fortalt altfor mye om seg selv til meg, jeg har hørt mye om hennes triste barndom. Sist jeg var hjemme, i voksen alder, skulle jeg gå forbi soverommet hennes på vei til badet. Da ropte hun etter meg at jeg bare måtte "overse den digre dildoen på sengen". Jeg kommenterte ikke dette, men ble vel litt rar, så hun slengte like godt på "så snål du er, hvor trur du at du kom fra?". Dette kan da umulig være normalt. Jeg er en voksen jente som ikke har fått utvikle meg i fred, og jeg har trøbbel med grenser selv, fortrinnsvis mine egne, blir heller for distansert i forhold til andre enn å gå for nære. Hm. Det ble en lang utlegning.

Jeg vil bare si at du ikke er alene, i alle fall, selv om det er lite snakk om slike opplevelser som vi har.

– majwantachel

[Gjest]

Du må legge svaret ditt direkte fra trådstarter ellers får ikke hun opp det under svar til meg. Jeg får det nå på min svarliste og for meg er det i grunnen ikke relevant i det hele tatt.

okei, det er gjort, beklager så mye! (men det var da en litt sur melding også? er første gangen jeg legger ut noe her.)

ha en fin dag.

[Lillemus]

okei, det er gjort, beklager så mye! (men det var da en litt sur melding også? er første gangen jeg legger ut noe her.)

ha en fin dag.

Neida - det er bare det at trådstarter som helt sikkert blir kjempeglad for tilbakemeldingen kanskje ikke ser den i det hele tatt! Så bare fortsett å svar her inne du - du er hjertelig velkommen! )

[Gjest]

Neida - det er bare det at trådstarter som helt sikkert blir kjempeglad for tilbakemeldingen kanskje ikke ser den i det hele tatt! Så bare fortsett å svar her inne du - du er hjertelig velkommen! )

tusen takk;)!

[Gjest trådstarteren]

Neida - det er bare det at trådstarter som helt sikkert blir kjempeglad for tilbakemeldingen kanskje ikke ser den i det hele tatt! Så bare fortsett å svar her inne du - du er hjertelig velkommen! )

jeg har sett den jeg høres skummelt likt ut som meg ja..