Forhold med dårlig start

[Gjest Jokocha]

Ville du orka å gått inn i ett forhold til en som var deprimert og slet med sosial angst/angst ?

Føler meg veldig ond men jeg tror ikke jeg orker det når jeg må høre om alle problemene hele tiden og deppesnakk.

Er det en måte å starte ett forhold på? ;(

[Gjest Geir]

''Er det en måte å starte ett forhold på? ;(''

Eg ville ikkje gjort det, sjøl om det mest politisk korrekte sikkert ville vært å svare, ja du bør hjelpe/støtte osv.

Har nok med meg sjøl og mine utfordringer i hverdagen, til å måtte belastes med dette i tillegg. :-)

[filiokus81]

Uff nei, jeg ville holdt meg langt unna. Jeg tror det er viktig å ha det bra på egenhånd før man går inn i et forhold, å starte relasjonen med depresjoner høres dødfødt ut for min del.

[Gjest pærebrus875]

Mitt inntrykk er at de som faktisk ER deprimert/eller sliter på andre måter, ikke sutrer og "maser" på sine nærmeste om det, heller at de snakker ut om problemene med 1-2 av sine nærmeste venner osv.. ikke "alle".

Er det bare problemer og deppesnakk hele tida er det nok stor sjanse for at han bare vil ha "oppmerksomhet", og slike folk takler ikke jeg.. flere jeg har møtt som "maser" om problemene sine har ikke problemer i det hele tatt føler jeg, alt blir overdrevet og alt er "kjempefælt".. jeg som da har blitt mishandlet og diverse selv orker ikke å høre på ting som faktisk ikke er et problem.. jeg eier derfor ikke tålmodighet med slike.

De som jeg føler at er med seriøse, og faktisk HAR problemer, de hjelper og støtter jeg når de trenger det, og de vet at jeg er der for dem. Ikke hører jeg ikke masse klaging og "masing" fra dem "hele tida" heller..

Om han faktisk er deprimert og ikke bare "oppmerksomhetssyk" , så ville jeg også være litt skeptisk..

vet om ei som var/er med en som etterhvert viste seg å ha angst å være deprimert, han ombestemmer seg ukentlig om han er "i form" til et forhold eller ikke.. så han burde helt klart sette seg ned og tenke over om han orker et forhold eller ikke og HOLDE SEG TIL DET. Ikke gå sånn fram og tilbake.. Heller holde seg til vennskap til han er "frisk nok" til å klare å forholde seg til andre.

Du kan være der som en venn for ham, føler du det blir veldig mye mas og problemer så ignorer ham. Jeg har fått selvmordstrusler fra slike folk etter at jeg har gitt faen i dem, noe jeg har svart "greit bare gjør det hvis det er det du ønsker", alle 3 jeg har hatt det slikt med, lever ennå. Aldri forsøkt selvmord engang. De fikk ikke responsen de ønsket fra meg, så da sluttet de å mase på meg, men begynte på neste person heller..

[Gjest ikkkenå]

Føler meg litt truffet. Er ikke deprimert, men det andre kjenner jeg meg igjen i. Problemet mitt er vel heller at jeg prater for lite enn for mye. Hadde aldri kommet til å plage den andre med problemene mine, med mindre h*n hadde spurt..

Hvis du føler at det er noe du ikke orker, er vel saken grei..

[Gjest this is a signature]

Mitt inntrykk er at de som faktisk ER deprimert/eller sliter på andre måter, ikke sutrer og "maser" på sine nærmeste om det, heller at de snakker ut om problemene med 1-2 av sine nærmeste venner osv.. ikke "alle".

Er det bare problemer og deppesnakk hele tida er det nok stor sjanse for at han bare vil ha "oppmerksomhet", og slike folk takler ikke jeg.. flere jeg har møtt som "maser" om problemene sine har ikke problemer i det hele tatt føler jeg, alt blir overdrevet og alt er "kjempefælt".. jeg som da har blitt mishandlet og diverse selv orker ikke å høre på ting som faktisk ikke er et problem.. jeg eier derfor ikke tålmodighet med slike.

De som jeg føler at er med seriøse, og faktisk HAR problemer, de hjelper og støtter jeg når de trenger det, og de vet at jeg er der for dem. Ikke hører jeg ikke masse klaging og "masing" fra dem "hele tida" heller..

Om han faktisk er deprimert og ikke bare "oppmerksomhetssyk" , så ville jeg også være litt skeptisk..

vet om ei som var/er med en som etterhvert viste seg å ha angst å være deprimert, han ombestemmer seg ukentlig om han er "i form" til et forhold eller ikke.. så han burde helt klart sette seg ned og tenke over om han orker et forhold eller ikke og HOLDE SEG TIL DET. Ikke gå sånn fram og tilbake.. Heller holde seg til vennskap til han er "frisk nok" til å klare å forholde seg til andre.

Du kan være der som en venn for ham, føler du det blir veldig mye mas og problemer så ignorer ham. Jeg har fått selvmordstrusler fra slike folk etter at jeg har gitt faen i dem, noe jeg har svart "greit bare gjør det hvis det er det du ønsker", alle 3 jeg har hatt det slikt med, lever ennå. Aldri forsøkt selvmord engang. De fikk ikke responsen de ønsket fra meg, så da sluttet de å mase på meg, men begynte på neste person heller..

Men nå tenkte vel hun mer på seg selv i denne situasjonen, ikke hvordan den andre tenker..

[Gjest this is a signature]

Mitt inntrykk er at de som faktisk ER deprimert/eller sliter på andre måter, ikke sutrer og "maser" på sine nærmeste om det, heller at de snakker ut om problemene med 1-2 av sine nærmeste venner osv.. ikke "alle".

Er det bare problemer og deppesnakk hele tida er det nok stor sjanse for at han bare vil ha "oppmerksomhet", og slike folk takler ikke jeg.. flere jeg har møtt som "maser" om problemene sine har ikke problemer i det hele tatt føler jeg, alt blir overdrevet og alt er "kjempefælt".. jeg som da har blitt mishandlet og diverse selv orker ikke å høre på ting som faktisk ikke er et problem.. jeg eier derfor ikke tålmodighet med slike.

De som jeg føler at er med seriøse, og faktisk HAR problemer, de hjelper og støtter jeg når de trenger det, og de vet at jeg er der for dem. Ikke hører jeg ikke masse klaging og "masing" fra dem "hele tida" heller..

Om han faktisk er deprimert og ikke bare "oppmerksomhetssyk" , så ville jeg også være litt skeptisk..

vet om ei som var/er med en som etterhvert viste seg å ha angst å være deprimert, han ombestemmer seg ukentlig om han er "i form" til et forhold eller ikke.. så han burde helt klart sette seg ned og tenke over om han orker et forhold eller ikke og HOLDE SEG TIL DET. Ikke gå sånn fram og tilbake.. Heller holde seg til vennskap til han er "frisk nok" til å klare å forholde seg til andre.

Du kan være der som en venn for ham, føler du det blir veldig mye mas og problemer så ignorer ham. Jeg har fått selvmordstrusler fra slike folk etter at jeg har gitt faen i dem, noe jeg har svart "greit bare gjør det hvis det er det du ønsker", alle 3 jeg har hatt det slikt med, lever ennå. Aldri forsøkt selvmord engang. De fikk ikke responsen de ønsket fra meg, så da sluttet de å mase på meg, men begynte på neste person heller..

Oj, det der kunne feiltolkes..Men hun tenkte om _hun_ klarte et sånn forhold, ikke om den andre parten klarte det..

[Gjest this is a signature]

Uff nei, jeg ville holdt meg langt unna. Jeg tror det er viktig å ha det bra på egenhånd før man går inn i et forhold, å starte relasjonen med depresjoner høres dødfødt ut for min del.

Men hva om en person sliter hele livet med angst og/eller depresjoner? Betyr det at vedkommende aldri skal gå inn i et forhold?

[Gjest this is a signature]

''Er det en måte å starte ett forhold på? ;(''

Eg ville ikkje gjort det, sjøl om det mest politisk korrekte sikkert ville vært å svare, ja du bør hjelpe/støtte osv.

Har nok med meg sjøl og mine utfordringer i hverdagen, til å måtte belastes med dette i tillegg. :-)

Men den personen som sliter, skal han aldri gå inn i et forhold? For et trist liv det må bli..

[Gjest pærebrus875]

Men hva om en person sliter hele livet med angst og/eller depresjoner? Betyr det at vedkommende aldri skal gå inn i et forhold?

Jeg syns om vedkommene klarer å være med andre folk og bestemme seg for det, så ja, klart, vær sammen med noen og nyt livet!

Men skal man drive på som denne "kjæresten" til hun jeg kjenner, så blir det bare rot, for begge 2.

Ene dagen orker ikke han kontakt og virker sur for ingenting (mulig han bare er deprimert, men at hun så klart føler at han er sur på HENNE fordi han ikke svarer på noe som helst. Han kunne ihvertfall svart: "jeg har en dårlig dag og orker ikke kontakt akkurat nå, kan ta kontakt senere når jeg føler for det".)

Alle har gode og dårlige dager, ikke bare de med depresjon/angst. Klarer man likevel å si som over, "jeg orker ikke idag" heller enn å bare virke "sur", så er det også lettere for den andre å forholde seg til saken.

Om den andre så klart kan godta at "ok idag vil du være alene, si ifra når du får lyst på selskap så kan jeg komme". Heller enn å tvinge seg på besøk eller mase-mase-mase til personen faktisk svarer...

Ender bare med brudd om den ene skal "mase" fram et svar fra den deprimerte, eller den deprimerte ikke kan gi et hint at h*n ønsker litt fred. Slik at den andre ikke får skyldfølelse og tror at den har gjort noe galt.

[Gjest pærebrus875]

Men nå tenkte vel hun mer på seg selv i denne situasjonen, ikke hvordan den andre tenker..

jeg skjønner ikke hva du skriver her? Jokocha orker ikke et forhold med en som er deprimert fordi han kommer med "deppesnakk" hele tida, altså er det ikke Jokocha som ER den deprimerte..

[Gjest this is a signature]

jeg skjønner ikke hva du skriver her? Jokocha orker ikke et forhold med en som er deprimert fordi han kommer med "deppesnakk" hele tida, altså er det ikke Jokocha som ER den deprimerte..

Jeg vet det..

[kragens]

Men den personen som sliter, skal han aldri gå inn i et forhold? For et trist liv det må bli..

Det er vel ganske få som sliter med depresjoner hele livet, jeg ville aldri orket å starte ett forhold med en deprimert person, men ser jo andre gjør det. Det står de fritt til å gjøre.

Man ser jo personer som går inn i forhold til alvorlig psykisk syke personer, så alt er mulig.

Personlig fatter jeg ikke hva de driver med for det ender som regel med at to liv holdes nede i søla.

[Glimtipper]

Det avhenger av graden av sykdom, personligheten og taklingsevnen til den det gjelder og min egen styrke/lyst/tålmodighet.

Med andre ord... Vanskelig å si.

[Gjest Geir]

Men den personen som sliter, skal han aldri gå inn i et forhold? For et trist liv det må bli..

''Men den personen som sliter, skal han aldri gå inn i et forhold? For et trist liv det må bli..''

Akkurat, det er et stort dilemma for _den_ som sliter, og dermed baller det på seg...

Og vedkommende blir ihvertfall ikkje noe bedre.

Men her gav eg råd til ei som tydeligvis vurderte om det var "verdt det" å gå inn i ett forhold til en som sleit med depresjoner og angst.

Eg ville svart helt annerledes om det var typen som sleit som hadde spurt om råd, for han ville det (sannsynligvis) vært veldig bra med ett kjæreste forhold.

Ser du forskjellen her?

Mvh

[Persille1365381127]

Mitt inntrykk er at de som faktisk ER deprimert/eller sliter på andre måter, ikke sutrer og "maser" på sine nærmeste om det, heller at de snakker ut om problemene med 1-2 av sine nærmeste venner osv.. ikke "alle".

Er det bare problemer og deppesnakk hele tida er det nok stor sjanse for at han bare vil ha "oppmerksomhet", og slike folk takler ikke jeg.. flere jeg har møtt som "maser" om problemene sine har ikke problemer i det hele tatt føler jeg, alt blir overdrevet og alt er "kjempefælt".. jeg som da har blitt mishandlet og diverse selv orker ikke å høre på ting som faktisk ikke er et problem.. jeg eier derfor ikke tålmodighet med slike.

De som jeg føler at er med seriøse, og faktisk HAR problemer, de hjelper og støtter jeg når de trenger det, og de vet at jeg er der for dem. Ikke hører jeg ikke masse klaging og "masing" fra dem "hele tida" heller..

Om han faktisk er deprimert og ikke bare "oppmerksomhetssyk" , så ville jeg også være litt skeptisk..

vet om ei som var/er med en som etterhvert viste seg å ha angst å være deprimert, han ombestemmer seg ukentlig om han er "i form" til et forhold eller ikke.. så han burde helt klart sette seg ned og tenke over om han orker et forhold eller ikke og HOLDE SEG TIL DET. Ikke gå sånn fram og tilbake.. Heller holde seg til vennskap til han er "frisk nok" til å klare å forholde seg til andre.

Du kan være der som en venn for ham, føler du det blir veldig mye mas og problemer så ignorer ham. Jeg har fått selvmordstrusler fra slike folk etter at jeg har gitt faen i dem, noe jeg har svart "greit bare gjør det hvis det er det du ønsker", alle 3 jeg har hatt det slikt med, lever ennå. Aldri forsøkt selvmord engang. De fikk ikke responsen de ønsket fra meg, så da sluttet de å mase på meg, men begynte på neste person heller..

''flere jeg har møtt som "maser" om problemene sine har ikke problemer i det hele tatt føler jeg, alt blir overdrevet og alt er "kjempefælt".. jeg som da har blitt mishandlet og diverse selv orker ikke å høre på ting som faktisk ikke er et problem''

Selv om deres problemer i dine øyne ikke er like ille som dine - så betyr ikke det at det ikke oppleves problematisk for det.

Det blir som å kjefte på en som klager over influense/omgangssyke fordi man kjenner en som har kreft og det er verre. Det er ILLE med omgangssyke også! Man må akseptere at man har forskjellige terskler for hva man anser som et problem.

[Gjest pærebrus875]

''flere jeg har møtt som "maser" om problemene sine har ikke problemer i det hele tatt føler jeg, alt blir overdrevet og alt er "kjempefælt".. jeg som da har blitt mishandlet og diverse selv orker ikke å høre på ting som faktisk ikke er et problem''

Selv om deres problemer i dine øyne ikke er like ille som dine - så betyr ikke det at det ikke oppleves problematisk for det.

Det blir som å kjefte på en som klager over influense/omgangssyke fordi man kjenner en som har kreft og det er verre. Det er ILLE med omgangssyke også! Man må akseptere at man har forskjellige terskler for hva man anser som et problem.

ja helt enig, men er der det snakk om problemer av typen "ånei venninna mi virket småsur på meg idag å så fælt!" og ikke noe som faktisk kunne vært noe å være sur for, nemlig at venninna faktisk VAR sur (og ikke bare virket sur) og ikke hadde noen grunn for det. Altså å lage problemer uten at det faktisk ER noe man burde seg på som et problem.

Spurte også om hun hadde spurt venninna si om hun faktisk VAR sur, og ble da sett rart på, som om det var unormalt å faktisk spørre personen selv heller enn å "klage" til meg (som ikke kjente veninna!) om saken.

Slike "problemer" bryr meg ikke i det hele tatt, og syns da at de godt kan tenke litt på andre, jeg som da som sagt ikke alltid har hatt det like lett skal da sitte og føle "sympati" for slike småsaker? Og som personen ikke gidder å finne utav heller, bare klage til meg om?

[Gjest Elextra]

I utgansgspunkter ikke, men en skal aldri si aldri, hadde jeg truffet en veldig tiltrekkende person med slikt, er det ikke umulig at jeg hadde tatt med disse "egenskapene" på kjøpet.

På lignende måte ønsket jeg ikke å treffe en enslig far, men hadde "Mr. Right" vært enslig far ville jeg nok raskt "adoptert" barna.

Vet disse eksemplene er veldig ulike, men det jeg forsøker å si er at det er vanskelig å si noe bastant om dette før man står midt oppi det og allerede er mer eller mindre betatt av vedkommende.

[Persille1365381127]

ja helt enig, men er der det snakk om problemer av typen "ånei venninna mi virket småsur på meg idag å så fælt!" og ikke noe som faktisk kunne vært noe å være sur for, nemlig at venninna faktisk VAR sur (og ikke bare virket sur) og ikke hadde noen grunn for det. Altså å lage problemer uten at det faktisk ER noe man burde seg på som et problem.

Spurte også om hun hadde spurt venninna si om hun faktisk VAR sur, og ble da sett rart på, som om det var unormalt å faktisk spørre personen selv heller enn å "klage" til meg (som ikke kjente veninna!) om saken.

Slike "problemer" bryr meg ikke i det hele tatt, og syns da at de godt kan tenke litt på andre, jeg som da som sagt ikke alltid har hatt det like lett skal da sitte og føle "sympati" for slike småsaker? Og som personen ikke gidder å finne utav heller, bare klage til meg om?

''Slike "problemer" bryr meg ikke i det hele tatt, og syns da at de godt kan tenke litt på andre, jeg som da som sagt ikke alltid har hatt det like lett skal da sitte og føle "sympati" for slike småsaker?''

Det er ikke sikkert det er småsaker for den det gjelder? Kanskje den personen sliter litt med personer som blir sure? Eller at vedkommende sliter med at h*n oppfatter folk slik?

Poenget er; selv om du har opplevd noe verre - så er det ikke riktig å rakke ned på alle andres problemer.

Problemer er store eller små, jeg har både store og små - men de som oppleves som store for meg akkurat nå - er kanskje bagateller i dine øyne. Poenget mitt er bare at man skal være forsiktig med å bagatellisere andres problemer.

Tenk om noen sa til deg at det å ha blitt misbrukt ikke er et problem, det er jo over nå. De som blir misbrukt i dag har det mye verre, så du har ingen rett til å føle at det er et problem. Hvordan ville det vært for deg?

[Gjest pærebrus875]

''Slike "problemer" bryr meg ikke i det hele tatt, og syns da at de godt kan tenke litt på andre, jeg som da som sagt ikke alltid har hatt det like lett skal da sitte og føle "sympati" for slike småsaker?''

Det er ikke sikkert det er småsaker for den det gjelder? Kanskje den personen sliter litt med personer som blir sure? Eller at vedkommende sliter med at h*n oppfatter folk slik?

Poenget er; selv om du har opplevd noe verre - så er det ikke riktig å rakke ned på alle andres problemer.

Problemer er store eller små, jeg har både store og små - men de som oppleves som store for meg akkurat nå - er kanskje bagateller i dine øyne. Poenget mitt er bare at man skal være forsiktig med å bagatellisere andres problemer.

Tenk om noen sa til deg at det å ha blitt misbrukt ikke er et problem, det er jo over nå. De som blir misbrukt i dag har det mye verre, så du har ingen rett til å føle at det er et problem. Hvordan ville det vært for deg?

Du sier selv at jeg ikke kan vite hvordan personen er, men kan du vite hvordan personen jeg har møtt er da?

De jeg har møtt har funnet på problem etter problem for sympati, ingen tvil. Flere av mine andre venner som har tatt dem i løgn for ting de da liksom har opplevd av "fæle" ting. Og så har vi da tatt dem tilbake og bedt dem gå et annen sted for oppmerksomhet.

spesielt en av dem kom med mange løgner om mye rart, og det orket vi ikke mer. "om ikke dere vil være venner med meg så tar jeg livet av meg". vi var såpass sure på henne den dagen (med god grunn!) og tvilte så mye på at hun faktisk mente dette her og ikke bare ville ha oppmerksomhet, at vi svarte "ok hvis det er det du vil, lykke til!" og lignende... så kom "nå gjør jeg det, glad i dere", og vi svarte "greit snakkes på skolen i morgen da!".. 10 min senere så hadde hun ombestemt seg. Og hun lever ennå..

Møtt flere som har lignende tendenser, og da bryter jeg kontakten fort. Skjønner fort tegninga. Får da masse sure meldinger og bare dritt, som jeg ikke svarer på. Så får jeg høre fra andre venner at personen jeg ikke har kontakt med (som jeg da aldri har sagt noe stygt til!) går rundt og sier at jeg har gjort nettopp det.. og baksnakker meg rett og slett.

Sånne folk gidder jeg ikke å bruke tid på, og når jeg da har møtt 5 stk som har problemer, og 2 av dem ikke har sagt mye før etter lang tids vennskap og som ikke er av "klage/syte"-typen, mens de 3 andre har vært av klage-syte-hør etter ellers dreper jeg meg-typen så uttaler jeg meg derfor om det.

Min mening, og den vil jeg nok aldri endre, er at de som faktisk sliter mye inni seg, ikke sier for mye, mens de som ikke sliter særlig mye, klager og syter i alle retninger. Så kommer noen til meg og hinter til at noen er vanskelig, så tar jeg dem på alvor. Spesielt om jeg har kjent personen en stund. Kommer noen til meg etter 4 ukers vennskap og forteller om alle slags fæle "problemer", så er jeg litt skeptisk en periode. Og de vennskapene har også endet til at de kommer med trusler og jeg ignorer.