Samvær m/ far - Jeg er lei nå

[mariaflyfly]

Jeg er ikke gravid lenger. Og jeg er ikke usikker på kjæresten jeg har nå, vi har ordnet opp i det problemet vi hadde og det går mye bedre

Nei, jeg skjønner heller ikke at han ikke ønsker å ta ansvar, de få dagene i måneden han må være pappa. Resten av tiden er han tross alt fri og frank.

Det var trist å høre om spontanaborten din.

[mariaflyfly]

Jeg trodde det kun var for barn over tre, men jeg skal søke på en i vår bydel nå

Gjør det! Som laban sier, er det gode muligheter for å få ham inn før han fyller 3.

[Glimtipper]

Det var trist å høre om spontanaborten din.

Takk for sympatien. Det får forøvrig greit, vi har innfunnet oss med situasjonen og ser framover

[Glimtipper]

Gjør det! Som laban sier, er det gode muligheter for å få ham inn før han fyller 3.

Det ser ut som alle barneparkene her har blitt lagt ned :/

[løvinne71]

Hmmm..

Her er jo hovedspørsmålet:

Er han bare en unnasluntrer som bryter samværsavtalene fordi han synes det er slitsomt med barnet og heller ønsker å gjøre som han vil.?

Eller er han faktisk IKKE ISTAND til å ta seg av barnet på en tilfredstillende måte?

Hvis det første er tilfelle, så ville jeg nok satt hardt imot hardt, og "tvunget" ham til å gjennomføre samværet som avtalt.

Hvis han blir vant til at du er der og overtar akkurat når det passer ham, vil dere fort ende opp i en rutine der du i praksis har ansvaret 24/7, mens han aldri lærer alvoret og forpliktelsene ved å være far til et barn.

For det er dessverre enkelte menn som misligholder samværsavtaler rett og slett fordi de ikke gidder/orker og følge opp, men heller ønsker å prioritere andre ting. Dette gjelder særlig når barna er små og krevende, og fedrene synes det blir slitsomt å være alene med dem lenge av gangen.

Hvis han derimot ikke er istand til å ta seg av barnet på en tilfredsstillende måte, så blir det jo en annen sak.

Men husk at "tilfredsstillende måte" ikke nødvendigvis betyr at han må gjøre alt "like bra" som deg.

Om leiligheten hans er litt rotete, eller om barnet for øyeblikket må sove på en madrass på gulvet istedet for i egen seng, så betyr ikke dette at han ikke er en god omsorgsperson for barnet deres!

Du kjenner jo eksen din best.Og vet om det er "forsvarlig" å la ham være alene med barnet.

Uansett bør du føre en oversikt over alle tilfellene hvor ham bryter samværsavtaler.

Barnebidraget han betaler, er jo basert på at han har barnet et visst antall dager i mnd. Og hvis han ikke har barnet så mye som avtalt, vil du ha krav på et høyere bidrag!

[Glimtipper]

Hmmm..

Her er jo hovedspørsmålet:

Er han bare en unnasluntrer som bryter samværsavtalene fordi han synes det er slitsomt med barnet og heller ønsker å gjøre som han vil.?

Eller er han faktisk IKKE ISTAND til å ta seg av barnet på en tilfredstillende måte?

Hvis det første er tilfelle, så ville jeg nok satt hardt imot hardt, og "tvunget" ham til å gjennomføre samværet som avtalt.

Hvis han blir vant til at du er der og overtar akkurat når det passer ham, vil dere fort ende opp i en rutine der du i praksis har ansvaret 24/7, mens han aldri lærer alvoret og forpliktelsene ved å være far til et barn.

For det er dessverre enkelte menn som misligholder samværsavtaler rett og slett fordi de ikke gidder/orker og følge opp, men heller ønsker å prioritere andre ting. Dette gjelder særlig når barna er små og krevende, og fedrene synes det blir slitsomt å være alene med dem lenge av gangen.

Hvis han derimot ikke er istand til å ta seg av barnet på en tilfredsstillende måte, så blir det jo en annen sak.

Men husk at "tilfredsstillende måte" ikke nødvendigvis betyr at han må gjøre alt "like bra" som deg.

Om leiligheten hans er litt rotete, eller om barnet for øyeblikket må sove på en madrass på gulvet istedet for i egen seng, så betyr ikke dette at han ikke er en god omsorgsperson for barnet deres!

Du kjenner jo eksen din best.Og vet om det er "forsvarlig" å la ham være alene med barnet.

Uansett bør du føre en oversikt over alle tilfellene hvor ham bryter samværsavtaler.

Barnebidraget han betaler, er jo basert på at han har barnet et visst antall dager i mnd. Og hvis han ikke har barnet så mye som avtalt, vil du ha krav på et høyere bidrag!

''Hmmm.. Her er jo hovedspørsmålet: Er han bare en unnasluntrer som bryter samværsavtalene fordi han synes det er slitsomt med barnet og heller ønsker å gjøre som han vil.? Eller er han faktisk IKKE ISTAND til å ta seg av barnet på en tilfredstillende måte?''

Tja, si det. Han var hjemme med sønnen vår i ni-ti måneder. Man skulle tro han klarte en to-åring, selv om jeg ikke synes den tiden han var hjemme ble brukt tilfredstillende (mest dataspill og ingen aktivisering av barnet).

''Hvis det første er tilfelle, så ville jeg nok satt hardt imot hardt, og "tvunget" ham til å gjennomføre samværet som avtalt.''

''Hvis han blir vant til at du er der og overtar akkurat når det passer ham, vil dere fort ende opp i en rutine der du i praksis har ansvaret 24/7, mens han aldri lærer alvoret og forpliktelsene ved å være far til et barn.''

Det er kanskje det som er problemet her.

''For det er dessverre enkelte menn som misligholder samværsavtaler rett og slett fordi de ikke gidder/orker og følge opp, men heller ønsker å prioritere andre ting. Dette gjelder særlig når barna er små og krevende, og fedrene synes det blir slitsomt å være alene med dem lenge av gangen.''

Ja, det er klart det er slitsomt. 2-åringer er veldig kravstore i forhold til oppmerksomhet. Men han elsker sønnen sin, så jeg forstår ikke at han er villig til å ofre denne tiden.

''Hvis han derimot ikke er istand til å ta seg av barnet på en tilfredsstillende måte, så blir det jo en annen sak. Men husk at "tilfredsstillende måte" ikke nødvendigvis betyr at han må gjøre alt "like bra" som deg.''

Leiligheten var ikke vasket på ett år. Ikke støvsugd, ingenting. -Alt- var skittent.

''Om leiligheten hans er litt rotete, eller om barnet for øyeblikket må sove på en madrass på gulvet istedet for i egen seng, så betyr ikke dette at han ikke er en god omsorgsperson for barnet deres!''

Rot har jeg masse av selv, se over. Og det er snakk om at han ikke har noe sted hvor barnet kan sove, ikke en madrass heller. Jeg har bedt ham kjøpe en reiseseng eller lignende, så vi får se hva som skjer.

''Du kjenner jo eksen din best.Og vet om det er "forsvarlig" å la ham være alene med barnet.''

Jeg har i grunnen ikke så mye valg.

''Uansett bør du føre en oversikt over alle tilfellene hvor ham bryter samværsavtaler. Barnebidraget han betaler, er jo basert på at han har barnet et visst antall dager i mnd. Og hvis han ikke har barnet så mye som avtalt, vil du ha krav på et høyere bidrag!''

Han har ikke råd til å betale mer enn 1000 kroner måneden og noen ganger ikke det heller. Så det er ikke så mye å få gjort med det.

[Gjest Høstløvet]

Si til ham at du vil at Nav skal se på utregningen av bidrag, etter som du praktisk talt er alene omsorgen. Setter ofte fart i amværs-viljen hos far dette:-)

[løvinne71]

''Hmmm.. Her er jo hovedspørsmålet: Er han bare en unnasluntrer som bryter samværsavtalene fordi han synes det er slitsomt med barnet og heller ønsker å gjøre som han vil.? Eller er han faktisk IKKE ISTAND til å ta seg av barnet på en tilfredstillende måte?''

Tja, si det. Han var hjemme med sønnen vår i ni-ti måneder. Man skulle tro han klarte en to-åring, selv om jeg ikke synes den tiden han var hjemme ble brukt tilfredstillende (mest dataspill og ingen aktivisering av barnet).

''Hvis det første er tilfelle, så ville jeg nok satt hardt imot hardt, og "tvunget" ham til å gjennomføre samværet som avtalt.''

''Hvis han blir vant til at du er der og overtar akkurat når det passer ham, vil dere fort ende opp i en rutine der du i praksis har ansvaret 24/7, mens han aldri lærer alvoret og forpliktelsene ved å være far til et barn.''

Det er kanskje det som er problemet her.

''For det er dessverre enkelte menn som misligholder samværsavtaler rett og slett fordi de ikke gidder/orker og følge opp, men heller ønsker å prioritere andre ting. Dette gjelder særlig når barna er små og krevende, og fedrene synes det blir slitsomt å være alene med dem lenge av gangen.''

Ja, det er klart det er slitsomt. 2-åringer er veldig kravstore i forhold til oppmerksomhet. Men han elsker sønnen sin, så jeg forstår ikke at han er villig til å ofre denne tiden.

''Hvis han derimot ikke er istand til å ta seg av barnet på en tilfredsstillende måte, så blir det jo en annen sak. Men husk at "tilfredsstillende måte" ikke nødvendigvis betyr at han må gjøre alt "like bra" som deg.''

Leiligheten var ikke vasket på ett år. Ikke støvsugd, ingenting. -Alt- var skittent.

''Om leiligheten hans er litt rotete, eller om barnet for øyeblikket må sove på en madrass på gulvet istedet for i egen seng, så betyr ikke dette at han ikke er en god omsorgsperson for barnet deres!''

Rot har jeg masse av selv, se over. Og det er snakk om at han ikke har noe sted hvor barnet kan sove, ikke en madrass heller. Jeg har bedt ham kjøpe en reiseseng eller lignende, så vi får se hva som skjer.

''Du kjenner jo eksen din best.Og vet om det er "forsvarlig" å la ham være alene med barnet.''

Jeg har i grunnen ikke så mye valg.

''Uansett bør du føre en oversikt over alle tilfellene hvor ham bryter samværsavtaler. Barnebidraget han betaler, er jo basert på at han har barnet et visst antall dager i mnd. Og hvis han ikke har barnet så mye som avtalt, vil du ha krav på et høyere bidrag!''

Han har ikke råd til å betale mer enn 1000 kroner måneden og noen ganger ikke det heller. Så det er ikke så mye å få gjort med det.

Du sier jo at han elsker sønnen sin, og har hatt mye ansvar for ham tidligere. Så antagelig er han nok istand til å ta seg av ham - hvis han vil.

Derfor synes jeg det høres mest ut som han ikke "gidder"

Kanskje fordi du har skjemt ham litt bort ved å la ham slippe billig unna stell og ansvar?

Det kan jo også hende at han har en litt vanskelig perioder etter brudd og flytting. Og at det er derfor livet hans er litt rotete og uorganisert for tiden?

Men jeg synes også det høres litt drøyt ut hvis leligheten hans ikke har vært rengjort på et år...

Angående barnebidrag, så er jeg temmelig sikker på at det er slik at du har krav på en viss minstesum - uavhengig av hvor mye han kan betale selv!

Hvis en bidragspliktig er uten inntekt eller tjener svært lite, er det bidragsfogden som helt eller delvis betaler bidraget man har krav på, så du skal være sikret å få et fast beløp hver mnd.

Det bidragsfogden legger ut, vil da bli en gjeld den bidragspliktige må betale tilbake via trekk i lønn når h*n får bedre økonomisk mulighet.

Jeg kjenner ikke detaljene rundt dette, eller om det kan være gjort noen endringer de siste årene. Men det bør du absolutt sjekke opp så du kan få det du har krav på!

Men jeg regner med at det må eksistere en skriftlig samværsavtale med et fastsatt bidrag, for å evt. fremme krav fra bidragsfogden.

Som andre her allerede har sagt, har han plikt til å møte til mekling om samvær, og til å undertegne en skriftlig avtale.

Og gjør han det ikke, må han allikevel forholde seg til avtalen du undertegner alene.

Hadde jeg vært deg, ville jeg stått på, krevd å få dette i orden så snart som mulig!

For det er tydelig at muntlige avtaler dere imellom er ganske verdiløse sålenge han ikke oppfyller sin del.

Og dette vil garantert bli en stadig større kilde til frustrasjon og irritasjon for deg!

Har du en skriftlig avtale, er det adskillig lettere å påpeke og bevise evt. avtalebrudd. Og hvis det økonomiske er iorden, så slipper du å være avhengig av hans forbruk fra måned til måned for å vite om du får bidraget ditt...

Lykke til!

[Persille1365381127]

''Hmmm.. Her er jo hovedspørsmålet: Er han bare en unnasluntrer som bryter samværsavtalene fordi han synes det er slitsomt med barnet og heller ønsker å gjøre som han vil.? Eller er han faktisk IKKE ISTAND til å ta seg av barnet på en tilfredstillende måte?''

Tja, si det. Han var hjemme med sønnen vår i ni-ti måneder. Man skulle tro han klarte en to-åring, selv om jeg ikke synes den tiden han var hjemme ble brukt tilfredstillende (mest dataspill og ingen aktivisering av barnet).

''Hvis det første er tilfelle, så ville jeg nok satt hardt imot hardt, og "tvunget" ham til å gjennomføre samværet som avtalt.''

''Hvis han blir vant til at du er der og overtar akkurat når det passer ham, vil dere fort ende opp i en rutine der du i praksis har ansvaret 24/7, mens han aldri lærer alvoret og forpliktelsene ved å være far til et barn.''

Det er kanskje det som er problemet her.

''For det er dessverre enkelte menn som misligholder samværsavtaler rett og slett fordi de ikke gidder/orker og følge opp, men heller ønsker å prioritere andre ting. Dette gjelder særlig når barna er små og krevende, og fedrene synes det blir slitsomt å være alene med dem lenge av gangen.''

Ja, det er klart det er slitsomt. 2-åringer er veldig kravstore i forhold til oppmerksomhet. Men han elsker sønnen sin, så jeg forstår ikke at han er villig til å ofre denne tiden.

''Hvis han derimot ikke er istand til å ta seg av barnet på en tilfredsstillende måte, så blir det jo en annen sak. Men husk at "tilfredsstillende måte" ikke nødvendigvis betyr at han må gjøre alt "like bra" som deg.''

Leiligheten var ikke vasket på ett år. Ikke støvsugd, ingenting. -Alt- var skittent.

''Om leiligheten hans er litt rotete, eller om barnet for øyeblikket må sove på en madrass på gulvet istedet for i egen seng, så betyr ikke dette at han ikke er en god omsorgsperson for barnet deres!''

Rot har jeg masse av selv, se over. Og det er snakk om at han ikke har noe sted hvor barnet kan sove, ikke en madrass heller. Jeg har bedt ham kjøpe en reiseseng eller lignende, så vi får se hva som skjer.

''Du kjenner jo eksen din best.Og vet om det er "forsvarlig" å la ham være alene med barnet.''

Jeg har i grunnen ikke så mye valg.

''Uansett bør du føre en oversikt over alle tilfellene hvor ham bryter samværsavtaler. Barnebidraget han betaler, er jo basert på at han har barnet et visst antall dager i mnd. Og hvis han ikke har barnet så mye som avtalt, vil du ha krav på et høyere bidrag!''

Han har ikke råd til å betale mer enn 1000 kroner måneden og noen ganger ikke det heller. Så det er ikke så mye å få gjort med det.

Når det gjelder bidraet sender du bare dok. på din inntekt til trygdekontoret - og hvor mye samvær han _faktisk_ har hatt. Så er det opp til ham å dokumentere sitt - og inn-/utbetalingene går via Statens Innkrevingssentral.

Vi gjør også det, selv om vi er supergode venner - i tilfelle det ikke alltid skulle være sånn, så er vi sikre begge to.

[mariaflyfly]

Når det gjelder bidraet sender du bare dok. på din inntekt til trygdekontoret - og hvor mye samvær han _faktisk_ har hatt. Så er det opp til ham å dokumentere sitt - og inn-/utbetalingene går via Statens Innkrevingssentral.

Vi gjør også det, selv om vi er supergode venner - i tilfelle det ikke alltid skulle være sånn, så er vi sikre begge to.

Jeg tror også det er lurt å gjøre det på den måten, selv om man er venner.

[Gjest Angela25]

Hmm...:-(

Jeg var borti det samme dilemmaet for noen aar tilbake. Faren hennes avlyste samvaer etter som det passet han, eller vi hoerte ikke noe fra han paa flere mnd.

Jeg provde aa vaere taalmodig, gav han sjanser paa sjanser, ble sint, etc....

Naar dette da paagikk siden jenta vaar ble foedt, til hun var 4-5 aar gammel, begynte jeg aa true med at jeg hadde faatt nok, at naa ble det ikke mer samvaer,osv. Likevel fortsatte det likedan...

Enden paa dette kom da jeg endelig innsaa at han aldri kom til aa bli en ansvarsfull pappa. Han var bare saann. Og jeg godtok det ikke. Jeg raadfoerte meg med sosialkontoret/barnevernet, og jeg fikk stotte fra dem om aa kutte ut alt samvaer.

Jeg tok en tlf. til han husker jeg, og sa at hvis han ikke kunne vaere 100% tilstede for datteren sin, ( Faste samvaers dager) saa faar han vaere 100% ut av livet hennes.

Siden har vi ikke hoert noe fra han, og det har bare vaert en lettelse og en frihet. Jeg slapp aa bruke energi paa denne fyren, og jenta har aldri nevnt noe om savn eller noe som helst. Gudsjelov....

Naa er kanskje deres situasjon litt annerledes? Gutten deres er glad i faren sin? Kan du evt. ta kontakt med barnevaernet, og spor de til raads?

[Gjest Angela25]

Huff, ikke lett dette. Hvis han ikke tar ansvar så blir det ikke lett å tvinge han til det heller. Prøv å kvise ut av han hva han egentlig vil, vil han ikke så er det tross alt letter å forholde seg til enn at det er tilfeldig.

En alvorsprat er på sin plass.

Men er ikke du gravid på nytt med en person du er litt usikker på? Kan du nå risikere å få to slike fedre? Da får du litt å stri med i tilfelle.

Jeg har aldri skjønt de foreldrene som ikke vil ta vare på sine barn. Barna mine er noe av det viktigste jeg har og aldri i verden om jeg hadde latt dem i stikken.

''Jeg har aldri skjønt de foreldrene som ikke vil ta vare på sine barn. Barna mine er noe av det viktigste jeg har og aldri i verden om jeg hadde latt dem i stikken.''

Nettopp! Jeg synes det er forferdelig at enkelte bare driter i barna sine. Sier ikke at det er det eksen til Glimtipper gjor, men naar man ikke gidder aa ha barna sine, uansett hvor kravstore de er, saa er det heller ingen kjaerlighet til barna der..

Barn er jo noe av det viktigste, mest verdifulle man kan ha! Men det er ikke alle som ser det paa den maaten...

[Glimtipper]

Hmm...:-(

Jeg var borti det samme dilemmaet for noen aar tilbake. Faren hennes avlyste samvaer etter som det passet han, eller vi hoerte ikke noe fra han paa flere mnd.

Jeg provde aa vaere taalmodig, gav han sjanser paa sjanser, ble sint, etc....

Naar dette da paagikk siden jenta vaar ble foedt, til hun var 4-5 aar gammel, begynte jeg aa true med at jeg hadde faatt nok, at naa ble det ikke mer samvaer,osv. Likevel fortsatte det likedan...

Enden paa dette kom da jeg endelig innsaa at han aldri kom til aa bli en ansvarsfull pappa. Han var bare saann. Og jeg godtok det ikke. Jeg raadfoerte meg med sosialkontoret/barnevernet, og jeg fikk stotte fra dem om aa kutte ut alt samvaer.

Jeg tok en tlf. til han husker jeg, og sa at hvis han ikke kunne vaere 100% tilstede for datteren sin, ( Faste samvaers dager) saa faar han vaere 100% ut av livet hennes.

Siden har vi ikke hoert noe fra han, og det har bare vaert en lettelse og en frihet. Jeg slapp aa bruke energi paa denne fyren, og jenta har aldri nevnt noe om savn eller noe som helst. Gudsjelov....

Naa er kanskje deres situasjon litt annerledes? Gutten deres er glad i faren sin? Kan du evt. ta kontakt med barnevaernet, og spor de til raads?

Så tøff du var

Ja, vår situasjon er litt annerledes. Han er svært glad i sønnen sin og vil gjerne se han ofte, men det blir så mye fram og tilbake for meg.

Jeg skal vurdere å søke hjelp. Jeg ser jo at han heller ikke takler han veldig bra, Squishy skriker mye sammen med han og har sinneanfall etter sinneanfall. Han trenger nok definitivt litt veiledning.

[Gjest Angela25]

Så tøff du var

Ja, vår situasjon er litt annerledes. Han er svært glad i sønnen sin og vil gjerne se han ofte, men det blir så mye fram og tilbake for meg.

Jeg skal vurdere å søke hjelp. Jeg ser jo at han heller ikke takler han veldig bra, Squishy skriker mye sammen med han og har sinneanfall etter sinneanfall. Han trenger nok definitivt litt veiledning.

Ja, soek hjelp naa!! Det er absolutt nodvendig for deg, og Squishy vokser fort, snart vil han se hvordan pappaen er, og det vil kunne saare han. Det var slik jeg tenkte med jenta mi, jeg ville skaane henne for pappaen hennes...

Dessuten fikk jeg avlastning gjennom sosialkontoret, hos en avlastnings familie, som fungerte som besteforeldre for henne:-) Jeg skammet meg ikke over aa si at "jeg trenger hjeeeelp":-) Jeg ble spist opp, trengte aa vaere bare "Angela" innimellom, ikke alltid mamma. Og jenta mi trengte noen andre enn meg innimellom.

Den dag i dag har vi kontakt med denne familien, og skal besoke dem i jula.Det blir kos:-)

Masse lykke til for dere, er sikker paa at ting vil ordne seg, men det er ikke enkelt, jeg veit! Og det blir kjempegodt for dere naar kjaeresten din kommer, det hjelper masse!:-)

[mrxx]

''Jeg har aldri skjønt de foreldrene som ikke vil ta vare på sine barn. Barna mine er noe av det viktigste jeg har og aldri i verden om jeg hadde latt dem i stikken.''

Nettopp! Jeg synes det er forferdelig at enkelte bare driter i barna sine. Sier ikke at det er det eksen til Glimtipper gjor, men naar man ikke gidder aa ha barna sine, uansett hvor kravstore de er, saa er det heller ingen kjaerlighet til barna der..

Barn er jo noe av det viktigste, mest verdifulle man kan ha! Men det er ikke alle som ser det paa den maaten...

For meg er dette uforståelig.

Jeg fatter ikke de foreldrene som bruker barna sine mot eksen heller, lurer på hva de tenker på når de bruker de stakkars barna, som er uskyldige, oppe i en slik situasjon.

Mange er idioter og tullinger og ego så det holder.

De burde heller skjerme barna sine så de ikke opplever skilsmissen verre enn den er. Det er ille nok for dem om ikke foreldrene skal bruke dem.

Jeg har alltid stilt mye opp for barna mine og det skal jeg fortsette med så lenge jeg lever, unansett hvor gamle de er.

[Gjest en annen mor]

Har lest igjenom denne tråden.

Jeg synes det er uholdbart at han bare skal komme og gå helt som han vil.

De fleste som truer x-en med ingen samvær eller ordentlig samvær, gjør vel det i håp om å provosere frem et samvær. Jeg synes du på en eller annen måte må komme frem til en avtale som han klarer å holde. Kan det være at en hel helg blir for mye for han, annenhver uke? Et så lite barn er jo krevende, og kan muligens virke skremmende på en umoden far.

Jeg synes også at du kan forlange at han har det litt rent og ordenlig. Dette kunne vært fint å snakke sammen om på familirådgivningskontoret.

Ellers finnes det en kommunikasjonsregel som sier at "jeg kritiserer ikke, jeg ber om hva jeg ønsker". Kanskje et tips?

Jeg ønsker at vi kan ha en avtale du kan holde, og jeg ønsker at du kan ha det litt renere enn det du har det nå, tror du det er mulig ? "

Lykke til!

[Glimtipper]

Har lest igjenom denne tråden.

Jeg synes det er uholdbart at han bare skal komme og gå helt som han vil.

De fleste som truer x-en med ingen samvær eller ordentlig samvær, gjør vel det i håp om å provosere frem et samvær. Jeg synes du på en eller annen måte må komme frem til en avtale som han klarer å holde. Kan det være at en hel helg blir for mye for han, annenhver uke? Et så lite barn er jo krevende, og kan muligens virke skremmende på en umoden far.

Jeg synes også at du kan forlange at han har det litt rent og ordenlig. Dette kunne vært fint å snakke sammen om på familirådgivningskontoret.

Ellers finnes det en kommunikasjonsregel som sier at "jeg kritiserer ikke, jeg ber om hva jeg ønsker". Kanskje et tips?

Jeg ønsker at vi kan ha en avtale du kan holde, og jeg ønsker at du kan ha det litt renere enn det du har det nå, tror du det er mulig ? "

Lykke til!

Takk for svar.

Jeg har snakket og snakket og snakket. Og jeg har bedt om det jeg ønsker tusenvis av ganger.

Jeg blir også litt oppgitt av de som foreslår at "det er for mye for han". Som om det er noe man bare kan bestemme seg for, når man er foreldre. Skal jeg si det samme, da? At det er for mye for meg og jeg orker ikke ha 2-åringen 80 % av tiden? Hvem skal da ta over? Det virker som om fedre bare må prøve sitt beste, mens mødre må klare, samme hva.

Jeg er irritert på han, for jeg mener han rett og slett må ta seg sammen. Han må lære seg å takle sønnen sin, eller høre på de rådene jeg gir ang. sinneanfall og andre konflikter. Han må slutte å leke "trist pappa", fordi han ikke synes han ser ungen nok, når han velger bort den tiden han kan ha han sammenhengende.

Unnskyld, nå ble dette en liten rant... Det var ikke så mye til deg. Beklager

[Atene]

Takk for svar.

Jeg har snakket og snakket og snakket. Og jeg har bedt om det jeg ønsker tusenvis av ganger.

Jeg blir også litt oppgitt av de som foreslår at "det er for mye for han". Som om det er noe man bare kan bestemme seg for, når man er foreldre. Skal jeg si det samme, da? At det er for mye for meg og jeg orker ikke ha 2-åringen 80 % av tiden? Hvem skal da ta over? Det virker som om fedre bare må prøve sitt beste, mens mødre må klare, samme hva.

Jeg er irritert på han, for jeg mener han rett og slett må ta seg sammen. Han må lære seg å takle sønnen sin, eller høre på de rådene jeg gir ang. sinneanfall og andre konflikter. Han må slutte å leke "trist pappa", fordi han ikke synes han ser ungen nok, når han velger bort den tiden han kan ha han sammenhengende.

Unnskyld, nå ble dette en liten rant... Det var ikke så mye til deg. Beklager

''Jeg blir også litt oppgitt av de som foreslår at "det er for mye for han". Som om det er noe man bare kan bestemme seg for, når man er foreldre. Skal jeg si det samme, da? At det er for mye for meg og jeg orker ikke ha 2-åringen 80 % av tiden? Hvem skal da ta over? Det virker som om fedre bare må prøve sitt beste, mens mødre må klare, samme hva.''

Det er bare å innse at sånn er det. Som venninnen min opplevde: Mannen forlot henne for en annen. I ca. et halvt år nektet han å treffe barnet, han måtte "komme igang med sitt nye liv", og "det var så vondt for ham". Så det var ikke vondt for henne da, som var blitt forlatt og i tillegg satt igjen i en håpløs økonomisk situasjon med aleneansvaret for en toåring?

Så kom han og forlangte delt omsorg. Det var jo "like mye hans barn". Neimen om det var! Å være forelder er mer enn å donere halvparten av genene.

Men prøv å la være å irritere deg over ting du ikke kan endre på. Jeg pleier å se på det som oppdragelse av trassunger. Sett grenser. Reduser samværsavtalen til et nivå han kan takle og etterleve. Forutsigbarhet er viktigere enn mye tid, både for deg og Squishy.

[Gjest En annen mor]

Takk for svar.

Jeg har snakket og snakket og snakket. Og jeg har bedt om det jeg ønsker tusenvis av ganger.

Jeg blir også litt oppgitt av de som foreslår at "det er for mye for han". Som om det er noe man bare kan bestemme seg for, når man er foreldre. Skal jeg si det samme, da? At det er for mye for meg og jeg orker ikke ha 2-åringen 80 % av tiden? Hvem skal da ta over? Det virker som om fedre bare må prøve sitt beste, mens mødre må klare, samme hva.

Jeg er irritert på han, for jeg mener han rett og slett må ta seg sammen. Han må lære seg å takle sønnen sin, eller høre på de rådene jeg gir ang. sinneanfall og andre konflikter. Han må slutte å leke "trist pappa", fordi han ikke synes han ser ungen nok, når han velger bort den tiden han kan ha han sammenhengende.

Unnskyld, nå ble dette en liten rant... Det var ikke så mye til deg. Beklager

Hei!

Jeg bare tenkte at det er bedre at du vet du har fri på lørdag også blir det sånn, enn avtaler som tydeligvis brytes ofte. Det er nok lettere å være helgepappa for større barn, enn for mindre. Men nå er jo ikke deres barn en baby lenger akkurat, så det er kanskje på tide at han begynner å ta litt mer ansvar.

Ellers har du tydeligvis prøvd godveien, så da kan det nok rettmessig å stille mer krav. Din tid er like viktig som hans.

Noen vet nok å utnytte folk godt også, så lenge de bare får lov....

Håper det ordner seg for dere!

[mariaflyfly]

''Jeg blir også litt oppgitt av de som foreslår at "det er for mye for han". Som om det er noe man bare kan bestemme seg for, når man er foreldre. Skal jeg si det samme, da? At det er for mye for meg og jeg orker ikke ha 2-åringen 80 % av tiden? Hvem skal da ta over? Det virker som om fedre bare må prøve sitt beste, mens mødre må klare, samme hva.''

Det er bare å innse at sånn er det. Som venninnen min opplevde: Mannen forlot henne for en annen. I ca. et halvt år nektet han å treffe barnet, han måtte "komme igang med sitt nye liv", og "det var så vondt for ham". Så det var ikke vondt for henne da, som var blitt forlatt og i tillegg satt igjen i en håpløs økonomisk situasjon med aleneansvaret for en toåring?

Så kom han og forlangte delt omsorg. Det var jo "like mye hans barn". Neimen om det var! Å være forelder er mer enn å donere halvparten av genene.

Men prøv å la være å irritere deg over ting du ikke kan endre på. Jeg pleier å se på det som oppdragelse av trassunger. Sett grenser. Reduser samværsavtalen til et nivå han kan takle og etterleve. Forutsigbarhet er viktigere enn mye tid, både for deg og Squishy.

''Men prøv å la være å irritere deg over ting du ikke kan endre på. Jeg pleier å se på det som oppdragelse av trassunger. ''

Husker du sa det til meg også en gang - det er søren meg det beste rådet jeg har fått. Og advokaten min sa akkurat det samme.