Grubling, særlig over ekser....

[Gjest Bekymret grubler]

Hei! Jeg er en jente som har et stort problem. Egentlig burde jeg ha det veldig bra. Jeg har alltid vært en ressursperson på mange måter. Jeg har en veldig bra utdannelse, holder på å ta doktergrad og har også en tilleggsutdannelse som jeg har tatt utenom andre studier. Imidlertid føler jeg at jeg ikke klarer å følge opp i forhold til jobben. Jeg kommer meg ikke opp tidlig om morgenen og yter egentlig langt under det jeg virkelig kan. Dette gjelder også hobbyen min, hvor jeg også har gjort det veldig bra. Dette er på ingen måte snakk om perfeksjonisme, det er reelt at jeg jobber bare noen få timer til dagen og kunne klart dette mye bedre. Problemet er at motivasjonen mangler. Jeg graver meg heller ned i dystre tanker, og da spesielt tanker som har med relasjoner å gjøre. Jeg har alltid hatt en stor tendens til å gruble, og dette har plaget meg mye opp gjennom livet. Jeg er også altfor åpen overfor foreldrene mine, og hver gang det skjer en liten, ubetydelig ting som jeg begynner å tenke på, føler jeg at jeg er nødt til å spørre dem om dette og høre deres mening. Jeg vet at dette er sykt, og at det ødelegger for meg. Imidlertid klarer jeg ikke å stoppe. Slik har det vært siden jeg var liten. De siste årene er det relasjoner til menn som har opptatt min tid og tankevirksomhet. Jeg har nå verdens beste kjæreste. Han er utrolig omsorgsfull, snill og bærer meg på hendene. Han er også solid og ønsker å flytte sammen med meg og etterhvert stifte familie. Føler meg trygg på ham, og dessuten tåler han ganske mye av meg. Likevel er det noe som ødelegger: I begynnelsen snakket han mye om eksen sin og på en veldig fin måte. Da brydde jeg meg imidlertid ikke så mye om det. Han sa at de bare måtte bli i lag og at de hadde det fint. Det virker også som om han var mer forelsket i henne enn i meg. Dette tror jeg er reelt også, ikke bare noe jeg innbiller meg. I begynnelsen snakket han også mye om hva hun hadde sagt i forskjellige situasjoner, om hvor bra de hadde det osv. Han viste på alle måter tydelig hvor glad og opphengt han var i henne, til tross for at det var flere år siden det ble slutt. Han har sagt at han ikke var/er direkte forelsket i meg, men at vi har det bra sammen og at han er veldig glad i meg. Han er også dønn ærlig hele tiden. Skulle nesten ønske at han ikke var det. Jeg grubler på disse tingene stadig vekk, og føler liksom at hun var den store kjærligheten og ikke jeg. Hun bor ikke her, og det er mange måneder siden de snakket sammen sist. Han snakker også nesten ikke om henne lenger. Imidlertid er det trist å tenke på at han sikkert var mer forelsket i henne enn i meg. Og han vil heller ikke si at han er glad for at det ble slutt mellom dem. Han var jo glad i henne også, sier han. Men nå synes han det er bra at det har gått som det har gått og at han er sammen med meg. Det var hun som slo opp. Problemet mitt er vel egentlig at jeg lager problemer av alt, og jeg tror jeg har liten selvtillit. Ble en del mobbet på skolen. Er relativt sjenert, men dette har kommet seg mye de siste årene. Er også blitt relativt pen og søt. Imidlertid er jeg så sjalu at jeg omtrent kunne tenkt meg å drepe henne og ønsker henne alt vondt. Det er jo fælt, men sånn er det. Sier også ting jeg ikke burde sagt, f.eks. at jeg er mye penere enn henne. Dette stemmer også, hun så jo virkelig ikke bra ut. Men føler jeg blir ond og hatsk når jeg tenker på henne. Forholdet jeg var i før dette var også fylt av slike tanker, bare i mye større grad. Da ringte jeg eksen osv. Vet ikke hva jeg skal gjøre, har ikke lyst til å ødelegge forholdet på grunn av dette. Hva råder dere meg til?