Hvrdan skal jeg komme meg opp igjen?

[Gjest juleklem]

Jeg har kjørt meg fast.. Jeg kommer meg ingen vei. Blir bare sittende og tenke. Sint på meg selv for jeg vil, men klarer ikke.

Det er ingen her i huset som skjønner at jeg har det vondt.Får bare beskjed at jeg er pysete og redd. Ja, redd er jeg. Det har jeg vært i hele livet. Men det er vel ikke rart, når man har blitt bebreid,"hogget" på, slått, mobba osv.. i hele livet.

Har smerter. innvendig og utvendig. Men den største smerten er ingen forståelse av mine nærmeste.. Jeg blir sett på en ting nå, for jeg klarer ikke stille opp sånn jeg gjorde før. Vilja og lysten er der, men jeg får meg ikke til det.. Blir kvalm av tanken av å gå i butikken, kjøre bil.. Men jeg vil.. Vet ikke hvorfor jeg er blitt redd.. Hadde aldri problemer m dette før.

Jeg kan ikke skylde på andre enn meg selv. Legen har gitt meg tabl (cipralex og sobril), men de ligger urørt i skapet. Hater tabletter. Jeg vil ikke bli som mora mi. Tygger valium som drops og skjeller meg ut på det værste.. Jeg er redd henne. Har vært det hele livet. Jeg vil ha fred, og ikke bli beskyldt for alt.

Vil ikke gå rundt m dårlig samvittighet..

Det knyter seg i magen. Tårene sprenger på. Jeg vil opp. Jeg vil leve igjen.

Men hvordan skal jeg klare dette alene??. Jeg har ingen nære.. Jeg er helt alene..

Beklager dette sytete innlegget..

[Gjest D*lilith]

Forstår godt hvordan det er å ville,men å ikke klare...

Kanskje du bare må begynne veldig forsiktig.

[Orio]

Du klarer det ikke alene, det er derfor du har fått cipralex.

Jeg skjønner godt at du ikke vil bli som moren din, og knaske piller som drops. Har du satt deg inn i hvordan de forskjellige medisinene virker? Det er en enorm forskjell på valium og cipralex. Valium er ingen behandling, det er brannslukking der og da, og det kan gi avhengighet. Cipralex er behandling av depresjon og angst, du skal ta dem hver dag, og ikke bare når du føler at du trenger litt ekstra hjelp. Kort sagt, hvis du begynner med cipralex minker risikoen for at du vil trenge valium og lignende medisiner.

[Gjest fnugget]

Du syter ikke, kjære deg. Kjente jeg fikk sterk sympati med deg. Forstår deg og hvordan du føler det, sliter med mye av det samme selv. Jeg vet ikke hva som skjer med deg, og om du bør ta medisiner, det er noe du må komme frem til selv og sammen med behandler. Altså hvis du går i terapi da?

[Gjest juleklem]

Du syter ikke, kjære deg. Kjente jeg fikk sterk sympati med deg. Forstår deg og hvordan du føler det, sliter med mye av det samme selv. Jeg vet ikke hva som skjer med deg, og om du bør ta medisiner, det er noe du må komme frem til selv og sammen med behandler. Altså hvis du går i terapi da?

Ikke lett dette nei.. Jeg har ekstrem respekt for medisiner. Faslegen mener jeg må ha medisiner nå, etter alt jeg har vært gjennom. Han har kjent meg hele livet..

Jeg har gått til psykolog. Skal snart begynne på dps. Det er ikke lett å hjelpe meg, for jeg sier så lite. Klarer bare ikke åpne meg til behandlere, for jeg kjenner de ikke. Har alltid følt meg "rar", og tørr derfor ikke si stort.. Er som regel enig m de..

Det hadde vært så godt å høre litt positivt av de nærmeste. Ikke bare at jeg er redd og pysete.. Vil så gjerne høre dette,: Jeg skal hjelpe og støtte deg, dette klarer du. Bare de få orda der..Det hadde gjort mye for meg. Ikke bare de faste orda,; du duger ikke til noe lenger.. Hører det hver dag, og det er så innmari vondt. for vilja og lysten er der, men klarer ikke neste skritt.. Hvordan skal jeg klare neste skritt?? Vet du?..

Tusen takk for at du ikke syns jeg er sytete :-)

[Gjest fnugget]

Ikke lett dette nei.. Jeg har ekstrem respekt for medisiner. Faslegen mener jeg må ha medisiner nå, etter alt jeg har vært gjennom. Han har kjent meg hele livet..

Jeg har gått til psykolog. Skal snart begynne på dps. Det er ikke lett å hjelpe meg, for jeg sier så lite. Klarer bare ikke åpne meg til behandlere, for jeg kjenner de ikke. Har alltid følt meg "rar", og tørr derfor ikke si stort.. Er som regel enig m de..

Det hadde vært så godt å høre litt positivt av de nærmeste. Ikke bare at jeg er redd og pysete.. Vil så gjerne høre dette,: Jeg skal hjelpe og støtte deg, dette klarer du. Bare de få orda der..Det hadde gjort mye for meg. Ikke bare de faste orda,; du duger ikke til noe lenger.. Hører det hver dag, og det er så innmari vondt. for vilja og lysten er der, men klarer ikke neste skritt.. Hvordan skal jeg klare neste skritt?? Vet du?..

Tusen takk for at du ikke syns jeg er sytete :-)

Selvsagt synes jeg du ikke er sytete. Jeg synes det er fælt for deg at du ikke får noen støtte hos familien din. Har du tenkt gjennom hva du vil gjøre med dette? Har du tatt deg en prat med mannen din? Kanskje de tar deg for gitt, og det må du ta konsekvensene av. Du må vise de, at de er heldig som har deg. Og kanskje hadde det vært godt for deg å bli innlagt for en kortere periode, da får du slappe av og du har noen rundt deg som passer på og du får mat på bordet, etc. I mellomtiden så får familien din en tenkepause og må klare seg selv. Kanskje de da setter mer pris på deg når du kommer tilbake? Du er ikke noen oppvartningsdame heller. Du HAR jo et problem, og da er familien de nærmeste..

Du skriver at du venter på plass på dps. Hvilken behandling vil du få der? Og hvilken kompetanse har vedkommende?

Jeg tror kanskje du hadde hatt godt av å komme deg bort fra familien en stund, siden de er skuffet over deg og du over dem. Og jeg tror du må snakke med mannen din og stille betingelser overfor han. Vis at du ikke godtar hva som helst og sett foten ned. Si til de, at de har å ta hensyn fordi du sliter og da må DE gjøre det meste av husarbeidet.

[Soulshine]

Jeg vil anbefale deg og prøve psykomotorisk behandling jeg Finner du en god behandler vil du bli kjent med kropp og psyke og lære mer om hvordan ting henger sammen - uten at du må prate deg sliten.