selvskading..

[frihetskjemperen]

Jeg har drevet med selvskading i åtte år,både i form av kutting,overdoser og klemming/slåing. Jeg er mildt sagt dritt lei av å reagere på denne måten,jeg ønsker virkelig å komme ut av det. Jeg får behandling,har også vært innlagt,men primært ikke for selvskading,men pga traumene som ligger bak.

Jeg har prøvd alternative måter å mestre trangen på,som bl.a jogge tur,male,ringe venner,holde en isbit i hånden,strikke osv osv. Noen ganger hjelper det med avledning,men i det siste har selvskading begynt å få overtaket på meg igjen.Jeg ønsker å kunne mestre ting på en normal måte.. er det noen som har noen råd eller tips om hvordan jeg kan komme meg ut av dette? all hjelp mottas med takk!!

[rose23]

Hvorfor skader du deg selv? Helt ærlig? Det er det første du må spørre deg om. Jeg gjorde det først som et skrik etter hjelp, senere for å flytte og dempe den indre smerten, også for å få fram smertefølelse. Men etter at jeg begynte på Cipralex har all sug etter å skade meg forsvunnet :-)

[Soulshine]

Du må fortsette og jobbe mot det du vil - komme deg ut av dette!

Se på det som et tilbakefall - de fleste lidelser som det tar tid og jobbes seg ut av har nettopp det.

Kjemp deg videre - det finnes så vidt meg bekjent ingen snarvei ut av dette

Lykke til!

[Gjest lloyd-rees]

Har du prøvd å stå i smerten i stedet for å alltid avlede? Sitte i smerten og _ikke_ gjøre noe, til tross for at du så gjerne vil gå løs på deg selv? Det er skikkelig tøft til å begynne med, men effektivt. Å avlede er egentlig å løpe fra problemet.

Ellers blir trangen til å skade seg selv borte når man får fjernet den psykiske smerten, enten med terapi eller medisiner, uavhengig av diagnose.

[frihetskjemperen]

Hvorfor skader du deg selv? Helt ærlig? Det er det første du må spørre deg om. Jeg gjorde det først som et skrik etter hjelp, senere for å flytte og dempe den indre smerten, også for å få fram smertefølelse. Men etter at jeg begynte på Cipralex har all sug etter å skade meg forsvunnet :-)

jeg står ofte i smerten,men noen ganger blir smerten for stor til å bære.. Jeg vet at jeg trenger mer terapi for å bli kvitt de bakenforliggende årsakene. Jeg har prøvd,og prøver fortsatt antidepressiva,uten noen spesiell effekt på selve skadingen. Jeg vet at jeg er mer utholdende nå enn for noen år siden,men jeg er bare så lei av å falle i det samme mønsteret igjen og igjen. Regner med at jeg må ta tiden til hjelp,ting tar tid!