om det å "ville bli forstått"

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Ser NHD har nevnt dette flere ganger i ulike sammenhenger. At noen pasienter kommer med utsagnet at de "vil bli forstått".

Synes egentlig det er ganske interessant. For jeg tror at vi ulike personer - om vi hadde kommet med en slik ytring - helt sikkert ville lagt ulike ting i "det å bli forstått".

Hva tenker du som leser at "vil bli forstått" kan/kunne bety for deg? Dersom dere hadde sagt det til en psyk hva hadde dere da ment å formidle?

[Gjest Spekepølse]

Jeg tror og opplever selv at dette har med å bli lest ut fra andre premisser enn de som de fleste tolker folk innenfor.

Folks forståelse og empati strekker seg som regel ikke lenger enn "på seg selv kjenner man andre" - og dette kan bli fryktelig feil av og til.

Men selv tenker jeg at det kanskje er viktigere at folk forstår at man ikke nødvendigvis kan forstå meg på grunnlag av sine egne premisser, heller enn å nødvendigvis forstå meg. Jeg har etter hvert erkjent at dette (å forstå meg) verken er mulig eller nødvendig:)

[Mikkaela_rev]

Jeg ville ikke brukt disse ordene, men jeg vil bli sett og hørt, og det kan kanskje være det noen mener ved å si at de "vil bli forstått"?

Interessant forresten :-)

[gif]

i den forstand at noko [~]resonerer[~]

snakker same språket.

at det som er usagt ikkje blir tolka heilt feil. dvs fanga opp.

[Piraye]

Vedkommende måtte ha empati nok til å klare på en realistisk måte å sette seg inn i et situasjon og derav klare å se hvorfor det tenktes som det gjør.

[Gjest fnugget]

Jeg ser på det å bli "forstått" som å bli sett som den man er. Det er så vanskelig å forklare. Men det at man føler at det man sier blir tatt alvorlig, tror jeg. Ingen kan vel forstå noen fullt ut, men man kan vise empati. Dersom noen viser meg empati, så føler jeg meg forstått.

En jeg bodde sammen med i studietiden sa at "det viktigste er ikke at noen forstår, men at de prøver å forstå". Tror kanskje det er noe i det jeg.

En behandlers oppgave er vel like mye som å være empatisk, å få frem ulike sider ved saken. Den biten frustrerer meg en del, fordi jeg ikke alltid får den sympatien som jeg trenger, men at jeg i stedet for blir "trigget" til å måtte gå hjem og fundere selv i en uke til neste gang. Kanskje det er bra, men det er frustrerende ja..

Og jeg tror kanskje det også har noe med "å godta" den andre, å respektere å godta, om du skjønner. At andre tar på alvor det jeg sier og viser empati.

Ble litt rotete dtte her, men tidlig på morran:)

[Gjest liten løve]

Når jeg har følt at de utfordringene psykiateren har gitt meg er tilpasset der jeg er (føler meg) her og nå, så har jeg en følelse av å bli forstått.

Utfordringene skal jo ikke være for voldsomme. Heller ikke for slappe.

[Gjest pærebrus875]

Jeg tenker at jeg vil bli forstått, som at noen har vært gjennom noe lignende og kan se saken fra min side... kanskje litt vanskelig for en psykolog å gjøre men.

Aldri følt meg så sett, hørt og forstått etter at jeg ble kjent med en som har hatt mye av det samme i oppveksten min. Som uten for mye "forklaring" kunne skjønne. Og dermed vise sympati MEN respektere meg for den jeg ER, ikke for problemene. Det ønsker jeg også, at folk ikke bare ser problemene, derfor jeg sjeldent snakker om dem til folk jeg kjenner, kun noen få vet litt. Etterhvert fant vi ut at begge 2 hadde det likt og snakket mer, pga vi følte den andre ville forstå. Ingen andre vet så mye som han, og jeg er nok blant de som vet absolutt mest om hans også.

Så å bli forstått for meg er å faktisk bli forstått, og at personen forstår hvordan reagere tilbake. Nemlig se MEG, ikke problemet.

[Orio]

Jeg tror det er viktig at vi tenker over det spørsmålet. Og så hadde det vært interessant å få et svar fra "den andre siden": Hva legger nhd i at han forstår pasientene sine.

1. Jeg tror det er viktig å skille mellom å bli forstått av behandler, og at behandler er enig med deg.

2. Jeg tror også det kan være forskjell på hva behandler forstår, og hva behandler klarer å formidle til pasienten at h*n har forstått, altså at pasienten føler seg forstått. Her kan kontrollspørsmål av typen "du mener/sier sånn og sånn, har jeg forstått deg riktig nå?" kan være veldig viktig.

3. Behandler må rent praktisk forstå hva jeg prøver å si. Det vil si at behandler må bli kjent med den enkelte pasient og den måten de uttrykker seg på. Hvis jeg sier "jeg tror ikke det" kan det være et sterkere uttrykk for motstand enn om en annen pasient hadde sagt "ikke tale om, aldri i livet". På samme måte kan jeg si "vet ikke", eller "ikke så veldig bra" når behandler spør hvordan jeg har det, når sannheten er at jeg tilbringer mye av den våkne tiden med å fantasere/tenke på/planlegge selvmord.

4. Behandler må gi seg tid til å lytte, til å spørre på nytt, kanskje mer inngående, hvis svaret er unnvikende. Jeg har lett for å svare unnvikende når jeg sliter, trenger på en måte aksept for at det er lov å snakke om ting som er vanskelig og hvordan jeg har det, ikke bare det som er "dagens tema" (definert av behandler).

5. Behandler må ikke tro h*n skjønner hva jeg mener før jeg har fått snakket ferdig, selv om jeg kan nøle litt og lete etter ord. Det er ikke alltid like lett å forklare kort og raskt hva jeg tenker på.

6. Behandler må være villig til å lytte når jeg prøver å si h*n har misforstått, at det jeg mente å si ikke er det h*n har hørt. Og h*n må være åpen for muligheten for at h*n har misforstått, ikke avvise ethvert forsøk på å oppklare en misforståelse. Også har kan kontrollspørsmål av typen "har jeg forstått deg riktig når jeg tror du mener det og det?".

7. Behandler må forklare ting (på en forståelig måte). Hvorfor en diagnose er stilt, hvilke symptomer som gir grunnlag for diagnosen. Hvilken behandling som anbefales, hvorfor den er bedre enn andre former for behandling og hvordan den er ment å fungere. Behandlere må kunne svare på (etter å ha forstått hva jeg prøver å si) hvordan forskjellige ting passer inn i diagnosen, eller ev. at de ikke passer inn.

8. Behandler må være åpen for at det dukker opp ting som ikke passer inn i diagnosen, ikke tolke alt som blir sagt i forhold til en "fasit" i form av diagnosen. F.eks. tvangstanker og vrangforestillinger, etter det jeg har forstått kan innholdet av tankene være det samme, det er graden av overbevisning som avjgør. "Absolutt sannhetsverdi" er visst det avgjørende, men hvordan klare å forklare forskjellen på at du var sikker på noe og på at du visste noe?