Reaksjoner..

[Uelsket]

Hei.

Ny i dette forumet, men kom til å lese bolla melkis sitt innlegg og fant ut at jeg også hadde noe på hjertet..

Jeg har nylig fortalt mine foreldre at jeg ble misbrukt av min onkel fra jeg var 4 til jeg gikk i 2.klasse. Jeg har alltid vært redd for at de ikke skal tro meg og når min onkel døde da jeg var 17 år så tenkte jeg at nå kunne jeg iallefall ikke si noe. Nå var han jo ikke tilstede for å kunne eventuelt forsvare seg selv.

Har i ettertid slitt med mye angst og depresjoner og det tok meg lang tid til å akseptere det som har hendt.

Vel, de trodde på meg og det er jo fint. Men.. Deres reaksjoner var ikke helt som forventet. Mamma reagerte som om jeg nettopp hadde fortalt at jeg var forkjølet, mens min pappa ble stille og innadvent. Jeg ble veldig satt ut av dette og ble stille jeg også.. Etter noen timer med denne pinlige stillheten, så fortsetter alt som før. Vi ser på Beat for beat og later som om intet har hendt. Javel, tenker jeg. De trenger sikkert tid. Nå har det gått 4 dager og ingen av de har plukket opp tråden.

Så nå står jeg tilbake og føler meg SVÆRT ensom og uelsket.

De reagerte ikke en gang med sinne.. Det virker som om de ikke bryr seg i det hele tatt..

Jeg er 24 år gammel, men jeg føler meg like liten og ensom som da jeg var 4...

Noen tips fra noen om hvordan jeg skal takle dette?

Vet at det ikke finnes noen fasit på andre menneskers reaksjoner, men mine foreldre må jo forstå at jeg ønsker iallefall NOE. Det er jo nesten bedre om de hadde sagt at de ikke trodde på meg, istedenfor å føle på at de nesten er likegyldig.

[Gjest xbellax]

Det som er så vanskelig i slike tilfeller er at den som åpner opp døren må, på samme tid som man han/hun har mer enn nok med egen smerte, også være istand til å "ta imot" de andres reaksjoner, det er ekstremt vanskelig.

Ikke still spørsmål ved om du er elsket, det handler ikke om det. Dette handler om sjokk. Gi dem tid, la det gå litt mer tid. Dersom de ikke nevner noen samler du dem..og så spør du dem hva de tenker om dette. Jeg ser at det vil kreve mye av deg å gjøre det, men du har allerede åpnet døren, du kan like godt stå i det, ikke løp.. bli stående, det gjør deg sterk, uansett hvor jævelig du har det nå.

[Uelsket]

Det som er så vanskelig i slike tilfeller er at den som åpner opp døren må, på samme tid som man han/hun har mer enn nok med egen smerte, også være istand til å "ta imot" de andres reaksjoner, det er ekstremt vanskelig.

Ikke still spørsmål ved om du er elsket, det handler ikke om det. Dette handler om sjokk. Gi dem tid, la det gå litt mer tid. Dersom de ikke nevner noen samler du dem..og så spør du dem hva de tenker om dette. Jeg ser at det vil kreve mye av deg å gjøre det, men du har allerede åpnet døren, du kan like godt stå i det, ikke løp.. bli stående, det gjør deg sterk, uansett hvor jævelig du har det nå.

Jeg er inne i en prosess nå som er veldig bra på mange måter, samtidig som jeg kjenner at jeg tåler forferdelig lite. Er innlagt ved psykiatrisk avdeling og ble rådet derfra om å ta opp dette med overgrepet med familien for å kunne få en avslutning.

Når deres reaksjon da er så diffus og for meg, avvisende, så gikk jo ikke ting som ønsket. Jeg reiser jo tilbake til avdelingen i morgen og da med masse spørsmål jeg må vente med å stille.

Jeg er fryktelig utålmodig for tiden, fordi jeg så sårt trenger å se at jeg gjør noe riktig for en gangs skyld. Jeg kjenner at det er svært lite av denne karakter jeg tåler for tiden og frykter mer og mer for hva det vil føre til. Har ikke hatt lyst til å leve på så lenge, og dette føles som dråpen.

Selv om jeg mottar god hjelp ved den psykiatriske avdelingen, så er jeg såpass sliten og lei nå at ting helst skulle ha skjedd i går. Jeg har allerede levd lenger enn jeg har ønsket.

Takk for svar.

[Gjest xbellax]

Jeg er inne i en prosess nå som er veldig bra på mange måter, samtidig som jeg kjenner at jeg tåler forferdelig lite. Er innlagt ved psykiatrisk avdeling og ble rådet derfra om å ta opp dette med overgrepet med familien for å kunne få en avslutning.

Når deres reaksjon da er så diffus og for meg, avvisende, så gikk jo ikke ting som ønsket. Jeg reiser jo tilbake til avdelingen i morgen og da med masse spørsmål jeg må vente med å stille.

Jeg er fryktelig utålmodig for tiden, fordi jeg så sårt trenger å se at jeg gjør noe riktig for en gangs skyld. Jeg kjenner at det er svært lite av denne karakter jeg tåler for tiden og frykter mer og mer for hva det vil føre til. Har ikke hatt lyst til å leve på så lenge, og dette føles som dråpen.

Selv om jeg mottar god hjelp ved den psykiatriske avdelingen, så er jeg såpass sliten og lei nå at ting helst skulle ha skjedd i går. Jeg har allerede levd lenger enn jeg har ønsket.

Takk for svar.

Det er et sjokk for dem og selv om det oppleves som avvisning så er det ikke det, av og til trenger man bare litt tid for å faktisk fordøye fordi noe er så grusomt at man rett og slett ikke klarer å begripe at det er mulig.

Hva om du snakker med dem i morgen før du dra.

[rose23]

Hmmm...de vil nok reagere før eller senere tenker jeg. Synes på en måte du er heldig. Da foreldrene mine fikk vite at jeg var utsatt for overgrep ble mamma alvorlig psykisk syk. Apatisk, taus og angstanfall, mens pappa truet med å banke eller drepe overgriperen visst jeg ikke annmeldte han... Dine foreldere flipper ikke ut, men de er nok veldig usikre kan jeg tenke meg.

[destgirl]

hei..

Jeg tror nok de trenger litt tid, eller etterhvert mer påminnelse, det som skjedde med dine foreldre var en "overlevelse teknikk" tror jeg, det å høre at en av deres barn er blitt utsatt for overgrep og av en så nær person som gjorde denne grusomheten, det å se at slikt har skjedd med sitt barn, trenger de nok tid, men jeg håper de ikke rømmer fra det, fordi sannheten er at det har skjedd og du trenger dem, og det var deg det skjedde mot, så jeg håper de klarer å ta inn informasjonen og være der for deg,fordi du trenger dem.. for det å være alene... nei det finnes ikke ord for det,det er altfor vondt.. lykke til og husk, du var utrolig tøff som turte å si det til dine foreldre, vær stolt av deg, det er styrke som DU har.. ikke glem det..

[Uelsket]

hei..

Jeg tror nok de trenger litt tid, eller etterhvert mer påminnelse, det som skjedde med dine foreldre var en "overlevelse teknikk" tror jeg, det å høre at en av deres barn er blitt utsatt for overgrep og av en så nær person som gjorde denne grusomheten, det å se at slikt har skjedd med sitt barn, trenger de nok tid, men jeg håper de ikke rømmer fra det, fordi sannheten er at det har skjedd og du trenger dem, og det var deg det skjedde mot, så jeg håper de klarer å ta inn informasjonen og være der for deg,fordi du trenger dem.. for det å være alene... nei det finnes ikke ord for det,det er altfor vondt.. lykke til og husk, du var utrolig tøff som turte å si det til dine foreldre, vær stolt av deg, det er styrke som DU har.. ikke glem det..

Jeg synes det er frekt av deg å si at jeg er heldig. Hva er verst? At foreldrene dine reagerer eller at de virker likegyldig?

Forøvrig, nå har det gått 3 uker og jeg har fortsatt ikke fått noen reaksjon. De snakker ikke om det i det hele tatt, virker som det ikke har skjedd.

Og dere alle kan si at de ikke vet hva de skal si, trenger tid osv. MEN JEG TRENGER EN REAKSJON.

[destgirl]

Jeg synes det er frekt av deg å si at jeg er heldig. Hva er verst? At foreldrene dine reagerer eller at de virker likegyldig?

Forøvrig, nå har det gått 3 uker og jeg har fortsatt ikke fått noen reaksjon. De snakker ikke om det i det hele tatt, virker som det ikke har skjedd.

Og dere alle kan si at de ikke vet hva de skal si, trenger tid osv. MEN JEG TRENGER EN REAKSJON.

tror ikke jge skrev at du var heldig, men hvis jeg skrev noe som ble feil beklager jeg det, for det var ikke meningen.. jeg håper også at du får en rekasjon fra dine foreldre som viser at de bryr seg og er der for deg..