Ser du på deg selv som "funksjonshemmet"?

[Gjest Jente31]

Jeg ser ikke på meg selv som "funksjonshemmet". Men funksjonen er jo nedsatt både i arbeids - og privatliv, så på en måte er det jo et dekkende ord. Men dog et sterkt og negativt et, som får meg til å se litt negativt på ting.

Jeg har vanskelig for å se på meg selv som "syk" også, selv om jeg vet at depresjon er en sykdom.

Jeg synes det det er ok å tenke/si "sliter psykisk" eller "har psykiske problemer". Det høres bedre ut i mine ører. kansje fordi da er det håp om bedring?

[frosken]

Jeg ser ikke på meg selv som "funksjonshemmet". Men funksjonen er jo nedsatt både i arbeids - og privatliv, så på en måte er det jo et dekkende ord. Men dog et sterkt og negativt et, som får meg til å se litt negativt på ting.

Jeg har vanskelig for å se på meg selv som "syk" også, selv om jeg vet at depresjon er en sykdom.

Jeg synes det det er ok å tenke/si "sliter psykisk" eller "har psykiske problemer". Det høres bedre ut i mine ører. kansje fordi da er det håp om bedring?

Hvilke negative assosiasjoner har du til "funksjonshemmede"? Har det med alvorlighetsgrad, håpløshet, tragedie etc. - eller helt andre ting å gjøre?

[Gjest GeForce]

Jeg slenger meg på diskusjonen, likevel om jeg egentlig ikke er funksjonshemmet.

Det er vel mange måter å forstå funksjonshemming på, men er det i praksis virkelig så mange forskjellige forståelser?

Vi har jo den medisinske forståelsen, som WHO har definert, og som jeg regner med norske leger forholder seg til for det meste: En tredeling av begrepet funksjonshemming.

Impairment: In the context of health experience an impairment is any loss or

abnormality of psychological, physiological or anatomical structure or function.

Disability: In the context of health experience a disability is any restriction or lack

(resulting from an impairment) of ability to perform an activity in the manner or

within the range considered normal for a human being.

Handicap: In the context of health experience a handicap is a disadvantage for a

given individual, resulting from an impairment or a disability, that limits or

prevents the fulfilment of a role that is normal (depending on age, sex, and social

and cultural factors) for that individual. (WHO 1980)

I en slik forståelse må man vel oppfylle visse medisinske krav for å bli regnet som funksjonshemmet. Man må ha en akseptert medisinsk diagnose. Et biomedisinsk avvik fra normen. Noe jeg ikke har.

Men du sikter vel kanskje først og fremst til den sosiale modellen, ved din definisjon? Da er vi jo inne på sosialkonstruksjonisme, vi skaper vår forståelse av noe gjennom våre ord og vår problematisering av begrepene. Vi forstår verden ut ifra vår kunnskap om ord og begreper.

Motpolen (eller kanskje supplementet) til WHOs medisinske forståelse er således Disabled peoples Internationals definisjon, som det ser ut til at du bruker: “the outcome of the interaction between a person with an impairment and the environmental and attitudinal barriers he/she may face”.

http://v1.dpi.org/lang-en/resources/topics_detail?page=74

Begrepsforklaringen på en slik måte gjør at grensene for begrepet er noe flytende. Slik sett er kanskje jeg også funksjonshemmet. Visse arenaer av det sosiale livet står jeg utenfor. Jeg sliter veldig med å få innpass i disse. Likevel har jeg muligheten til å bli bedre, jeg kan bli bedre, og da er jeg jo ikke funksjonshemmet lengre. Jeg har muligheten til tilpasse meg, derfor trenger jeg ingen tilpasninger i samfunnet, derfor er jeg kanskje ikke funksjonshemmet ut ifra den sosiale modellen heller.

Den sosiale modellen av begrepet, handler kanskje om at omgivelsene ikke er tilrettelagt slik a man kan bevege seg fritt, at man blir funksjonshemmet av at samfunnet ikke tilrettelegger for de, hadde de gjort dette hadde funksjonshemmede kunne leve normalt.

Jeg er genuint forvirret av dette. Det blir nesten litt filosofisk dette. Er det virkelig mulig å bruke begrepet på en sosialkonstruksjonistisk måte for leger? Det må by på utrolig mange praktiske problemer. Hvordan forholder helsepersonell seg pragmatisk til dette, vet du det?

[Gjest Jente31]

Hvilke negative assosiasjoner har du til "funksjonshemmede"? Har det med alvorlighetsgrad, håpløshet, tragedie etc. - eller helt andre ting å gjøre?

Det har nok med alvorlighetsgrad og håpløshet å gjøre, tenker jeg.

[Gjest Jente31]

Jeg tenker at en funksjonshemming medfører en varig lidelse som ikke lar seg helbrede. Selv om man er hemmet i sin funksjon ved et benbrudd, er dette noe som lar seg helbrede og som jeg ikke ville definert som en funksjonshemming slik jeg oppfatter begrepet.

''Jeg tenker at en funksjonshemming medfører en varig lidelse som ikke lar seg helbrede''

Slik oppfatter jeg også begrepet.

[frosken]

Jeg slenger meg på diskusjonen, likevel om jeg egentlig ikke er funksjonshemmet.

Det er vel mange måter å forstå funksjonshemming på, men er det i praksis virkelig så mange forskjellige forståelser?

Vi har jo den medisinske forståelsen, som WHO har definert, og som jeg regner med norske leger forholder seg til for det meste: En tredeling av begrepet funksjonshemming.

Impairment: In the context of health experience an impairment is any loss or

abnormality of psychological, physiological or anatomical structure or function.

Disability: In the context of health experience a disability is any restriction or lack

(resulting from an impairment) of ability to perform an activity in the manner or

within the range considered normal for a human being.

Handicap: In the context of health experience a handicap is a disadvantage for a

given individual, resulting from an impairment or a disability, that limits or

prevents the fulfilment of a role that is normal (depending on age, sex, and social

and cultural factors) for that individual. (WHO 1980)

I en slik forståelse må man vel oppfylle visse medisinske krav for å bli regnet som funksjonshemmet. Man må ha en akseptert medisinsk diagnose. Et biomedisinsk avvik fra normen. Noe jeg ikke har.

Men du sikter vel kanskje først og fremst til den sosiale modellen, ved din definisjon? Da er vi jo inne på sosialkonstruksjonisme, vi skaper vår forståelse av noe gjennom våre ord og vår problematisering av begrepene. Vi forstår verden ut ifra vår kunnskap om ord og begreper.

Motpolen (eller kanskje supplementet) til WHOs medisinske forståelse er således Disabled peoples Internationals definisjon, som det ser ut til at du bruker: “the outcome of the interaction between a person with an impairment and the environmental and attitudinal barriers he/she may face”.

http://v1.dpi.org/lang-en/resources/topics_detail?page=74

Begrepsforklaringen på en slik måte gjør at grensene for begrepet er noe flytende. Slik sett er kanskje jeg også funksjonshemmet. Visse arenaer av det sosiale livet står jeg utenfor. Jeg sliter veldig med å få innpass i disse. Likevel har jeg muligheten til å bli bedre, jeg kan bli bedre, og da er jeg jo ikke funksjonshemmet lengre. Jeg har muligheten til tilpasse meg, derfor trenger jeg ingen tilpasninger i samfunnet, derfor er jeg kanskje ikke funksjonshemmet ut ifra den sosiale modellen heller.

Den sosiale modellen av begrepet, handler kanskje om at omgivelsene ikke er tilrettelagt slik a man kan bevege seg fritt, at man blir funksjonshemmet av at samfunnet ikke tilrettelegger for de, hadde de gjort dette hadde funksjonshemmede kunne leve normalt.

Jeg er genuint forvirret av dette. Det blir nesten litt filosofisk dette. Er det virkelig mulig å bruke begrepet på en sosialkonstruksjonistisk måte for leger? Det må by på utrolig mange praktiske problemer. Hvordan forholder helsepersonell seg pragmatisk til dette, vet du det?

Helsepersonell tror jeg stort sett ikke gidder å forholde seg til annet enn en medisinsk forståelse av funksjonshemning. De begir seg stort sett ikke ut på de filosofiske dybder som vi andre må forholde oss til, tror jeg...

WHO har forøvrig endret sin klassifikasjonsmodell da 1980-versjonen som du oppgir møtte mye kritikk nettopp fra de som er tilhengere av den såkalte sosiale modellen. Det nåværende klassifikasjonssystemet er ICF, og i dette er forhold ved omgivelsene i større grad forsøkt trukket inn i klassifikasjonssystemet.

Jeg oppfatter den såkalte sosiale modellen, og som nettopp den definisjonen jeg oppga er et utslag av, mest som politisk retorikk og mindre som et forsøk på å forstå viktige sider ved funksjonshemmedes tilværelse. Når man postulerer at funksjonshemming er sosial undertrykkelse, så forsøker man etter min mening med ord å omskrive virkeligheten. En ting er at sosial undertrykkelse nok er en svært sentral faktor i mekanismer som skaper funksjonshemmede, en annen ting er å gjøre dette elementet til det eneste som forklarer hva funksjonshemming er.

Jeg er også genuint opptatt av dette feltet, og pendler mellom å tenke at samlekategorien funksjonshemmede mer er med på å befeste holdninger vi ønsker å motvirke og det å tenke at vi trenger kategorien i forbindelse med blant annet politisk retorikk. Ved å si at en del mennesker tilhører kategorien funksjonshemmede, så sier vi vel samtidig at disse menneskene har noe til felles, noe er mer likt for de som faller inn under kategorien, enn de som ikke gjør det. Men hva i all verden er evt. dette noe som er likt? Bruker vi dermed språket til å skape distinksjoner der det ikke egentlig er grunnlag for det?

I norge har det vært populært å definere funksjonshemning som noe som oppstår i gapet mellom menneskers funksjonsevne og miljøets krav. Dermed er funksjonshemming noen som er relasjonelt, relativt og situasjonelt. Funksjonshemmingen er noe som oppstår dersom miljøet er for dårlig tilrettelagt i forhold til individets forusetninger, og ikke en egenskap ved en person. Samtidig kommer det rapporter som sier noe om at funksjonshemmede generelt sett har dårligere levekår enn normalbefolkningen. Men hvem er det da som utgjør denne undergruppen av befolkningen som kalles "funksjonshemmede"?

Det blir mye tåke i et landskap hvor man forsker på kategorien "funksjonshemmede", men foreløpig ikke er enige om hvem som tilhører denne kategorien.

Takk for at du tok deg tid til å svare forresten, det ga meg en god anledning til å forsøke å argumentere for aspekter ved dette temaet som jeg nok kommer til å gjenta ved en senere anledning.

[cathlin]

Nei, jeg anser meg ikke for å være det.

Når jeg tenker funksjonshemmet, ser jeg først og fremst for meg hjelpmidler som f.eks rullestol. Også tenker jeg på historier fra folk jeg kjenner til om hvor vanskelig det er å komme frem særlig om vinteren, fortauskanter som er for høye, dumme hjemmehjelper, venting på søknader om ting og tang fra det offentlige, butikker man aldri kommer inn i osv osv praktiske problemer i hverdagen.

Det er mitt spontane svar.

[Gjest Blåbærpike]

Det er vel også noe med; varig svekkede evner til å imøtekomme samfunnets krav. Jeg ser ikke på meg som "skadet for livet", alle kan slite i perioder i livet, og i mer eller mindre grader. Dessuten vil de øynene som ser, sikkert ikke se på meg som "utenfor" samfunnets krav, med mindre de gikk meg nærmere i sømmene.

Kanskje, muligens hvis jeg hadde "varig svekkede sjelsevner", men det har jeg ikke. Men bare kanskje. Dessuten; hvilken funksjon er hemmet? Hjernen? Jeg synes begrepet skal brukes til det som det tradisjonellt har blitt benyttet til, fysisk funksjonshemming.

Nei. Jeg ser overhode ikke på meg selv som funksjonshemmet.

:-)

[frosken]

Det er vel også noe med; varig svekkede evner til å imøtekomme samfunnets krav. Jeg ser ikke på meg som "skadet for livet", alle kan slite i perioder i livet, og i mer eller mindre grader. Dessuten vil de øynene som ser, sikkert ikke se på meg som "utenfor" samfunnets krav, med mindre de gikk meg nærmere i sømmene.

Kanskje, muligens hvis jeg hadde "varig svekkede sjelsevner", men det har jeg ikke. Men bare kanskje. Dessuten; hvilken funksjon er hemmet? Hjernen? Jeg synes begrepet skal brukes til det som det tradisjonellt har blitt benyttet til, fysisk funksjonshemming.

Nei. Jeg ser overhode ikke på meg selv som funksjonshemmet.

:-)

Takk for nyttige refleksjoner :-)

[Gjest Blåbærpike]

Takk for nyttige refleksjoner :-)

Litt på siden her, men jeg fikk noen assossiasjoner her. En professor, som jeg i tillegg anser som meget klok sa en gang; "Det finnes ikke noe slik som viljestyrke, det finnes bare fokus og oppmerksomhet. Det er oppmerksomheten din som er rettet mot å fremdeles ligge under dyna, det er ikke fordi du er "svak i viljen", hvor sitter viljestyrke? Viljestyrke sitter ikke noe sted i kroppen, det finnes ikke viljestyrke, bare fokus og oppmerksomhet....".

Ja, poenget mitt er; det er ikke hjerneskade som gjør at jeg sliter, det er andre ting. Det er poenget mitt, selv om det virker litt søkt, så var det en anneredes måte å tenke på, og det er ord som har surret og gått i hodet mitt, siden jeg hørte det for mange år siden.

[Orio]

''En funksjonshemmet sier de er er en person som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av misforholdet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav. ''

Etter den definisjonen er jeg jo funksjonshemmet. Men jeg har aldri oppfattet meg selv som det. Har tenkt på det å være funksjonshemmet som å fysiske "begrensninger", ikke psykiske. Jeg vet ikke helt hvorfor, tror det kan ha sammenheng med fordommer mot psykiske problemer. (Jeg burde jo ikke ha det, men det har jeg.) Hvis det er noe fysisk galt er det på en måte mer "akseptabelt" enn hvis det er noe psykisk. Tror jeg er preget av en holdning om at hvis du har psykiske problemer så bør du klare å "ta deg sammen", selv om jeg gang på gang har erfart at det slett ikke er så enkelt.

[Orio]

Det er jeg enig med deg i :-)

Men en del psykiske lidelser er kroniske, i hvertfall i betydningen at de antas å vare i flere år. Vil du da si at personen er funksjonshemmet dersom evnen til å jobbe 100% er redusert?

Hvis utgangspunktet skal være evnen til å jobbe 100% vil en del med fysiske funksjonshemminger stille "sterkere" enn en som har en psykisk lidelse. Å legge til rette for at det skal gå an å komme frem med rullestol f.eks. er jo, i alle fall i teorien, egentlig ikke så veldig vanskelig. (Hvis du ser bort fra kostnader ved ombygging og mindre effektiv arealutnyttelse etc.) Ved fysiske funksjonshemminger er det mulig med praktisk tilrettelegging, det er ikke like lett ved psykiske problemer.

[Orio]

Okey, da er det forståelig :-)

Forståelig, ja. Men kan ikke si jeg ble mindre nysgjerrig. :- )

[skal]

Funksjonshemmet er et ord jeg forbinder med barndommen, og da var det mennesker i rullestol som gjerne også var svært syke på andre områder.

Som voksen har jeg knapt brukt ordet, det sier jo så lite interessant, og jeg ikke aner hva det skulle innebære - hvor mye eller hvor lite.

Så jeg ville ikke brukt det om meg eller andre.

Etter den politiske definisjonen er jeg jo det. Nedsatt arbeidsevne som nav kaller det gir jo funksjonshemming. I tillegg er det enkelte andre ting samfunnet venter som jeg ikke klarer. Enda.

Har også dysleksi. Det gir knapt noen funksjonshemming nå. Men det gjorde det i aller høyeste grad på universitetet. Mindre da det ble tilrettelagt. Til en viss grad på skolen, der det ikke ble tilrettelagt.

Har lite sansen for ord som liksom skal si hvem man er. Å være funksjonshemmet. Å være syk. Å være dyslektiker. Det føles ofte som å skulle dekke et helt menneske.

Jeg er menneske, kvinne, søster osv. Jeg har dysleksi (slemt å gjøre DET ordet så vanskelig). Har en psykisk sykdom (eller fler), jeg har nedsatt arbeidsevne eller funksjonshemming.

funderende hilsen

[Gjest Isflaket]

Fy Faan, Frosken. Takk skal du ha.

[frosken]

Fy Faan, Frosken. Takk skal du ha.

Hvorfor ble du sur?

[Gjest fnugget]

Forståelig, ja. Men kan ikke si jeg ble mindre nysgjerrig. :- )

;-D

[Gjest fnugget]

''En funksjonshemmet sier de er er en person som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av misforholdet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav. ''

Etter den definisjonen er jeg jo funksjonshemmet. Men jeg har aldri oppfattet meg selv som det. Har tenkt på det å være funksjonshemmet som å fysiske "begrensninger", ikke psykiske. Jeg vet ikke helt hvorfor, tror det kan ha sammenheng med fordommer mot psykiske problemer. (Jeg burde jo ikke ha det, men det har jeg.) Hvis det er noe fysisk galt er det på en måte mer "akseptabelt" enn hvis det er noe psykisk. Tror jeg er preget av en holdning om at hvis du har psykiske problemer så bør du klare å "ta deg sammen", selv om jeg gang på gang har erfart at det slett ikke er så enkelt.

Tror ikke det er en uvanlig fordom, Orio, har merket dette selv.

[vanilje]

Har ikke lest alle svarene under her.

I det siste har behandleren snakket mye om at min "psykdom" kan likestilles med et usynlig handicap. Vi har snakket om dette når jeg har følt kravet fra andre, om å stille opp, yte, være tilstede (fysisk).

Jeg spiller i korps nå og jeg vet at ingen hadde hatt noe problemer med fravær om jeg hadde brukket håndleddet, men at jeg ikke kommer meg ut av senga pga flashback / angst / apati etc er ikke like godkjent. Så jeg kan være enig med henne i at det er likheter mellom funksjonshemmet og psykiske lidelser. Men vi er hemmet i funksjoner som ikke kan ses, og som så oftest ikke blir forstått, eller akseptert (pga manglende forståelse).

[Orio]

Tror ikke det er en uvanlig fordom, Orio, har merket dette selv.

Men når vi selv opplever å bli psykisk syke skulle jeg jo tro at fordommene forsvant i møte med virkeligheten. Men sånn har det ikke fungert, i alle fall ikke 100%. Noen ganger føles det som mine fordommer mot psykisk syke er med på å definere hvordan jeg er, i stedet for at jeg skjønner at fordommene mine kanskje ikke stemmer. :- )