Er barn med dysleksi "funksjonshemmede"?

[frosken]

''Det er ikke gitt hva et samfunn anser som en funksjonsnedsettelse, og det er så avgjort ikke gitt at en funksjonsnedsettelse medfører funksjonshemning...''

En funksjonsnedsettelse som medfører funksjonshemming for en person vil utløse visse rettigheter for personen det gjelder. Derfor er det et viktig ord for mange.

Fant forøvrig dette på en side:

''I Stortingsmelding 23 (1977-78) står det å lese under overskriften «Om funksjonshemmede i samfunnet»: «Funksjonshemmet er den som p.g.a. varig sykdom, skade eller lyte eller p.g.a. avvik av sosial art er vesentlig hemmet i sin praktiske livsførsel i forhold til det samfunn som omgir ham. Dette kan bl.a. gjelde utdanning og yrke, fysisk eller kulturell aktivitet».''

Du finner en del her: http://www.dok.no/hva-vil-det-si-aa-vaere-funksjonshemmet.314266-50528.html

Den definisjonen er skrevet før den såkalte "sosiale vendingen" innen dette feltet. Den tilskriver funksjonshemmingen egenskaper ved individet, og får ikke frem betydningen av samfunnsskapte barrierer. Men jeg tror den definisjonen fra 70-tallet, kanskje fortsatt er ganske godt i samsvar med "folk flest" sin oppfatning av hva som ligger i begrepet.

[PieLill]

Det var en kjempespennde - og vanskelig artikkel, så jeg skal vente noen dager med å forsøke å forklare noe jeg ikke helt har forstått selv ennå.

Funksjonshemningsfeltet har mye vært utsatt for retorikk og overforenkling av en kompleks virkelighet. Artikkelen innenfor det systemteoretiske perspektivet, er den beste jeg har lest hittil, den som jeg synes griper virkeligheten mest dekkende.

Fra mitt ikkestuderende ståsted er eller burde i det minste funksjonshemning primært være et praktisk spørsmål. Noen svært enkle praktiske ting som brede nok dører og lave terskler, andre svært komplekse, men fortsatt av praktisk natur.

For den som har en medfødt eller ervervet funksjonsnedsettelse er følger det selvsagt med en psykologisk og pedagogisk bit.

Men mye av den svulstige retorikken fra alle mulige hold handler egentlig om manglende vilje til praktisk forståelse og tilrettelegging. Svulstige ord brukes både av dem som kjemper for rettigheter og de som trenger å kammuflere elendig utført arbeid.

mvh

[frosken]

Fra mitt ikkestuderende ståsted er eller burde i det minste funksjonshemning primært være et praktisk spørsmål. Noen svært enkle praktiske ting som brede nok dører og lave terskler, andre svært komplekse, men fortsatt av praktisk natur.

For den som har en medfødt eller ervervet funksjonsnedsettelse er følger det selvsagt med en psykologisk og pedagogisk bit.

Men mye av den svulstige retorikken fra alle mulige hold handler egentlig om manglende vilje til praktisk forståelse og tilrettelegging. Svulstige ord brukes både av dem som kjemper for rettigheter og de som trenger å kammuflere elendig utført arbeid.

mvh

Jeg er både enig og uenig med deg :-)

Det jeg er uenig i er at temaet burde være enkelt. Det er selvfølgelig enkelt å se at brede nok dører gjør en rullestolbrukers liv bedre, men mer komplisert å se hva man kan gjøre for å endre folks holdninger i forhold til funksjonshemmede. Sannsynligvis er holdninger og symboler i kulturen minst like funksjonshemmende som manglende dørbredde og høye terskler.

Jeg trives forøvrig bedre med å lese teori som forsøker å gå i dybden i forhold til problematikken, som forsøker å forstå ulike fenomener, enn politisk retorikk enten den kommer fra partipolitisk hold eller deler av funksjonshemmedes interesseorganisasjoner.

[PieLill]

Jeg er både enig og uenig med deg :-)

Det jeg er uenig i er at temaet burde være enkelt. Det er selvfølgelig enkelt å se at brede nok dører gjør en rullestolbrukers liv bedre, men mer komplisert å se hva man kan gjøre for å endre folks holdninger i forhold til funksjonshemmede. Sannsynligvis er holdninger og symboler i kulturen minst like funksjonshemmende som manglende dørbredde og høye terskler.

Jeg trives forøvrig bedre med å lese teori som forsøker å gå i dybden i forhold til problematikken, som forsøker å forstå ulike fenomener, enn politisk retorikk enten den kommer fra partipolitisk hold eller deler av funksjonshemmedes interesseorganisasjoner.

Som kjent ble Finnmark og deler av Troms fylke brendt ned av tyske soldater i 1944. Gjenreisningen fikk følgelig langt større betydning der i nord enn i andre deler av landet. Behovene var tilsvarende akutte. Det var jo heller ikke snakk om landets mildeste klima.

Men i Oslo satt rikspolitikerne å kranglet om standarder, tykkelse på vegger og dimensjoner på materialer mens tiden gikk og minsugradene kom.

Til slutt var det endelig et menneske som tok til vettet og kort og enkelt sa fra landets viktigste talerstol: "Det er kaldt å bo i tegningene på Stortinget."

Det er absolutt av interesse å se på holdninger, rangeringer og maktkonstillasjoner som fremskynder eller torpederer ting. Samtidig lurer jeg iblant på om en del samfunnsskapte funksjonshemninger kunne ellimineres raskere med en praktisk innfallsvinkel som filosofi.

Når alt er sagt og gjort, er mye mer sagt enn gjort, om man da ikke heter Mor Theresa. Folk med store handlinger trenger ikke alltid de største ordene.

mvh

[Gjest nå er jeg navneløs]

Jeg har et barn som mest sannsynlig har Asperger syndrom. Dette er pr. i dag en funksjonshemming.

Men det iroinske er at psykologen hos BUP sier at for 70 år siden ville vår gutt aldri blitt ansett som funksjonshemmet. For han var "datidens ideal". Den snille, greie, hjelpsomme gutten, som er flink på skolen og foretrekker å være sammen med voksne og jobbe fremfor å leke og herje med jevnaldrende.

Det er for meg åpenbart at funksjonshemming henger sammen med samfunnets krav og forventninger. Det samme gjelder jo ADHD. Det er mange, spesielt litt eldre, som fnyser av diagnosen og sier at "gutter er gutter". Og jeg tror de har rett. Den typiske ADHD-gutten, urolig og oppfinnsom, var ikke noe stort problem for f.eks. 50 år siden. Tvert i mot, han var som man forventet at gutter skulle være. Litt ville, herjete, bråkete. OK, så gjorde de det kanskje ikke så godt på skolen, "men det ble da folk av dem til slutt". I dag er ADHD en alvorlig funksjonshemming fordi samfunnet krever noe helt annet. Og samfunnets krav startet før da man som 7-åring begynte på skolen - i dag starter samfunnets krav allerede når man er 1-2 år og begynner i barnehage.

I takt med et samfunn som krever stadig mer av oss, som er mer komplisert enn før, og som krever stadig mer strømlinje-formede mennesker, så vil også flere skille seg ut, være annerledes, og få diagnoser. Være funksjonshemmet, for å si det sånn.

Jeg syns det er et tankekors.

[frosken]

Jeg har et barn som mest sannsynlig har Asperger syndrom. Dette er pr. i dag en funksjonshemming.

Men det iroinske er at psykologen hos BUP sier at for 70 år siden ville vår gutt aldri blitt ansett som funksjonshemmet. For han var "datidens ideal". Den snille, greie, hjelpsomme gutten, som er flink på skolen og foretrekker å være sammen med voksne og jobbe fremfor å leke og herje med jevnaldrende.

Det er for meg åpenbart at funksjonshemming henger sammen med samfunnets krav og forventninger. Det samme gjelder jo ADHD. Det er mange, spesielt litt eldre, som fnyser av diagnosen og sier at "gutter er gutter". Og jeg tror de har rett. Den typiske ADHD-gutten, urolig og oppfinnsom, var ikke noe stort problem for f.eks. 50 år siden. Tvert i mot, han var som man forventet at gutter skulle være. Litt ville, herjete, bråkete. OK, så gjorde de det kanskje ikke så godt på skolen, "men det ble da folk av dem til slutt". I dag er ADHD en alvorlig funksjonshemming fordi samfunnet krever noe helt annet. Og samfunnets krav startet før da man som 7-åring begynte på skolen - i dag starter samfunnets krav allerede når man er 1-2 år og begynner i barnehage.

I takt med et samfunn som krever stadig mer av oss, som er mer komplisert enn før, og som krever stadig mer strømlinje-formede mennesker, så vil også flere skille seg ut, være annerledes, og få diagnoser. Være funksjonshemmet, for å si det sånn.

Jeg syns det er et tankekors.

Jeg synes også dette er et tankekors.

I spørreundersøkelser fra såkalte u-land, finner man ofte ikke mer enn 2-5 % av befolkningen som identifiseres som funksjonshemmede (samt at flere av språkene heller ikke har samlebetegnelsen "funksjonshemmede" i sitt språk). I europeiske undersøkelser har andelen "funksjonshemmede" i enkelte tilfeller kommet helt opp i 30 %. Dette viser at hva som anses som å kvalifisere for å utgjøre en "funksjonsnedsettelse" delvis er kulturelt bestemt.

(Jammen, er jeg heldig som får øvd meg på alle disse momentene jeg kan bruke i oppgaven min...*s*)

[Petal]

Betyr dette at du ikke har negative assosiasjoner knyttet til betegnelsen "funksjonshemmede" ? Blir det riktig å si at du tenker at funksjonshemmede bør få hjelp fra samfunnet slik at deres funksjonsnedsettelser ikke medfører dårligere levekår....?

Personlig tenker jeg ikke nedsettende om folk med funksjonshemminger, men så har jeg også vokst opp med nær familie med funksjonshemminger. Dessverre har jeg imidlertid også, sammen med dem opplevd hvor lite forståelse som kan finnes der ute og hvilke utfordringer man kan møte med en funksjonshemming. Hjelp til dem med funksjonshemminger.. Tja. Jeg synes man bør hjelpe dem til å håndtere handicapet sitt (tenker på fra de begynner livet med handicap (Noen får jo handicap i voksen alder)) og gjerne ha støtte grupper og hjelp av fagpersonell og slikt hvor man kan komme med råd om hva man kan gjøre og hva som kanskje ikke er så lurt eller hvor man kan møte utfordringer med det handicapet man har.. Etter hvert synes jeg man skal la dem få gjøre sitt. Ikke tvinge på dem medlidenhet eller noe slikt. Det hjelper ingen. Det er mange mennesker som har utfordringer i hverdagen. De som ønsker hjelp bør få det, men de som ikke ønsker det må få slippe. F.eks et hørselshemmet barn på skolen. Man kan bruke teleslynge eller tegn til tale, men like viktig er det å lære barnet selv hvordan de bør sitte i forhold til lyset for å kunne se og lese på lepper for eksempel, og andre ting som de bør kunne før de går ut av skolen og møter en hverdag med mindre tilrettelegging. Det er veldig viktig at mennesker, med eller uten funksjonshemminger, lærer det de trenger for å kunne håndtere og leve en hverdag på egenhånd og gi dem mot og selvtillit til å bli en aktiv del av samfunnet så langt det lar seg gjøre for dem.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dysleksi er vel ikke noe enten eller. Det finnes ulike grader.

De alvorligste tilfellene har klart en funksjonshemming.

[Gjest Normal ja]

Jeg er voksen og har ADHD, er IKKE funksjonshemmet. Langt i fra får man nesten si.

[PieLill]

Jeg har et barn som mest sannsynlig har Asperger syndrom. Dette er pr. i dag en funksjonshemming.

Men det iroinske er at psykologen hos BUP sier at for 70 år siden ville vår gutt aldri blitt ansett som funksjonshemmet. For han var "datidens ideal". Den snille, greie, hjelpsomme gutten, som er flink på skolen og foretrekker å være sammen med voksne og jobbe fremfor å leke og herje med jevnaldrende.

Det er for meg åpenbart at funksjonshemming henger sammen med samfunnets krav og forventninger. Det samme gjelder jo ADHD. Det er mange, spesielt litt eldre, som fnyser av diagnosen og sier at "gutter er gutter". Og jeg tror de har rett. Den typiske ADHD-gutten, urolig og oppfinnsom, var ikke noe stort problem for f.eks. 50 år siden. Tvert i mot, han var som man forventet at gutter skulle være. Litt ville, herjete, bråkete. OK, så gjorde de det kanskje ikke så godt på skolen, "men det ble da folk av dem til slutt". I dag er ADHD en alvorlig funksjonshemming fordi samfunnet krever noe helt annet. Og samfunnets krav startet før da man som 7-åring begynte på skolen - i dag starter samfunnets krav allerede når man er 1-2 år og begynner i barnehage.

I takt med et samfunn som krever stadig mer av oss, som er mer komplisert enn før, og som krever stadig mer strømlinje-formede mennesker, så vil også flere skille seg ut, være annerledes, og få diagnoser. Være funksjonshemmet, for å si det sånn.

Jeg syns det er et tankekors.

Jo, det er et tankekors at det som en gang var et ideal nå kan bli stemplet som funksjonshemmende.

Men mye forandrer seg. For ikke lenge siden var idalet å bevare dyden til man var gift. Og det var vel ikke så aldelse uvanlig å være jomfru/jomherre når man giftet seg. Nå for tiden får jeg inntrykk av at man bør oppsøke hjelp om man ikke har hatt flere partnere før fyldte 21...

Forekomsten av funksjonshemning og økonomi må sees i sammenheng. I fattige land vil for det første en del funksjonshemmede rett og slett ikke overleve, tragisk og brutalt. En del andre ting vil man ikke si så mye om fordi det mangler resurser for å gjøre noe med det. Handicapede blir også gjemt bort i mange land, slik det også var vanlig i Norge for ikke lenge siden. Det blir dermed ikke så enkelt å sammenligne statistikk fra ulike land og verdensdeler.

Jeg er ikke sikker på at toleransen/grensen for det "unormale" nødvendigvis har blitt svekket pga stadig nye diagnoser. Det kan også sees som et tegn på at samfunnet i større grad er blitt villig til å akseptere at ikke alle fikser alt like godt.

Det er ikke så mange år siden man måtte innprente barn med dysleksi at de for alt i verden måtte holde dette hemmelig. Så store var stigmaene som fulgte med. Før det igjen var det bare mange utskjeldte, missforståtte barn som ble regnet som late, dumme, likegyldige og uskikkelige. Som ofte opplevde forsøk på at voksne bokstavelig talt skulle banke vett i dem...

Det var nok også mange som i dag ville fått AD(H)D diagnose som ble sett på som skikkelige pøbelunger å behandlet og avstraffet deretter. En ting var at gutter var gutter, men det gjaldt når de var ute og sammen med andre gutter. Nåde den som ikke kunne sitte stille og gjøre nøyaktig som han ble bedt om. Eller den som ikke gjorde ferdig et langtekkelig rutinearbeid.

De sosiale normene og sanksjonene om man ikke fulgte dem var da ikke så romslige noen årtier tilbake. Men det ble i større grad tilskrevet noe negativt med personen - karakter- og/eller moralbrist, fremfor vår nåværende hang til sykeliggjøring.

Kanskje har om 10-20 år diverse diagnoser erstattet vårt nåværende slabedask-dumriansyn på overvekt. Og vi rister på hodet over tidligere tiders uforstand og intoleranse.

Det er et tankekors at vi på både samfunnsplan og individplan har et så stort behov for diagnostiske forklaringer for å kunne håndtere våre forskjelligheter.

mvh