Lurer...

[Helmi]

Jeg er av den typen som klarer å ta meg sammen uansett. Så for utenforstående virker det nok som at jeg har det ganske ok siden jeg har organisert hele julefeiringen hos oss... Jeg har holdt koken, ordnet med gaver, pyntet, bakt, laget mat. Ikke i overdrevne mengder, men dog...

Så tenker jeg...kanskje er det ikke slik at jeg er så deprimert som jeg og behandlerne mine tror? Kanskje er det bare snakk om å ta seg sammen og om å skyve meg og mitt litt til side? Da fungerer jeg jo i det praktiske i alle fall. Er ikke det også et liv - å passe på at alle andre har det bra?

[Orio]

Det blir vel et litt tomt liv etter hvert, hvis det bare skal bestå av å passe på at alle andre har det bra.

Det er klart det går an å ta seg sammen, skyve seg selv og sine egne problemer til side for en stund, men hva skjer så? Klarer du det i lengden?

[Gjest Geir]

''Så tenker jeg...kanskje er det ikke slik at jeg er så deprimert som jeg og behandlerne mine tror?''

Det høres sånn ut ja, siden du har klart å organisere så mye i forbindelse med jula (det er mere enn eg har orka).

Be behandlerne dine "drite & dra", du klarer deg fint (tydeligvis) uten de "skravlekjerringene" der! :-)

''Kanskje er det bare snakk om å ta seg sammen og om å skyve meg og mitt litt til side?''

Om du klarer det så er du kommet veldig langt, og du er inne i en veldig god utvikling med tanke på å kunne overbevise deg sjøl om at du er frisk.

''Da fungerer jeg jo i det praktiske i alle fall.''

Og det er det veldig mange med depresjon som ikkje klarer, så vær stolt over det og la det gi deg sjøl ett kraftig spark bak!

''Er ikke det også et liv - å passe på at alle andre har det bra?''

Nei, det er det ikkje med mindre det også medfører at du har det bra av å sørge for at andre har det bra, en god spiral der dere løfter hverandre!

Ps! Lykke til. :-)))

[Gjest lksjflskjflksdjf]

Tja, for meg er det sånn at når jeg sliter "litt" klarer jeg slike ting hvis jeg "må", jeg er også bedre på å si at jeg sliter da.

To ganger har jeg vært "skikkelig" ute og kjøre, og da kan jeg bare gjøre en ting; forsøke å overleve. Da har jeg ikke evne til å si at jeg sliter heller, for jeg må overleve. (Høres sært ut...) Men det er da overlevelsesinstinktet mitt slår inn, og jeg har skjønt nå at det er sabla sterkt, det der instinktet mitt!

Når jeg har slitt så masse, kommer depresjonen i etterkant, og da blir jeg motløs.

Jeg klarer også ting, merkelig nok, gang på gang henter jeg det inn, når jeg ikke skulle tro jeg klarte det. Noen er sånn :-) Og det er jo en styrke.

Nå er jeg litt uenig med enkelte her, for det handler om fokus også, å klare å "gjøre" det likevel. Selv om vi er syke... så er det jo sånn man blir frisk også, ved å klare å gjøre disse tingene som man "bør" og som er "forventet". Selv om det koster skjorta.

Bare litt tankespinn.

Du er jo deprimert selv om du klarer ting. Mange brenner seg på det. Feks kom jeg ut av en psykose uten medisiner, fordi jeg bestemte meg for det ;-) Og fy f. det kostet hardt arbeid, men jeg SKULLE det! Men så er jeg kanskje litt "hard" jeg da, og sabla sta.

Mange behandlere også, ser på hva du "klarer" og glemmer at det ikke nødvendigvis betyr at du ikke sliter. Ja. Så jeg tror deg, du kan være deprimert og klare ting. Fordi du må. :-)

En ting til; du er ikke det de skal ha deg til, du er det du mener du er :-)

Ha en fin dag Helmi, og gi deg til ære for det du har klart, på tross av, at du er deprimert. Godt jobba!