Gruppeterapi

[tjohei]

Jeg går for tiden i gruppeterapi. Men jeg har hele tiden vært i tvil om jeg har godt av å høre på andres elendighet (selvmordsforsøk, overgrep, omsorgssvikt etc.). Hvordan vet jeg om det er bra for meg? Blir man ikke verre av å høre om andres elendighet i tillegg til sin egen. Jeg er en ganske følsom person. Jeg blir berørt av det som blir sagt i gruppen. Noen som har noen tanker eller erfaringer om dette? I begynnelsen trøstet jeg meg med at det ikke var så ille med meg, men jeg sliter også med å holde meg opp og å være positiv. Det kan bli vanskelig når jeg samtidig skal høre på andres elendighet. Lurer på hva NHD har å si til dette. Jeg går i gruppeterapi fordi jeg er så sårbar sosialt. Har lett for å ta innover meg alt det negative og å tenke positivt. Nå har jeg virkelig en utfordring.

[Gjest sånn er det i min gruppe også]

Jeg går også i gruppeterapi og der er personer som reagerer som deg på å høre om andres elendighet. De har fortsatt i gruppa ford de uansett kommer til å få høre om andres elendighet i hverdagen sin, så innad i gruppa prøver de å finne måter å håndtere dette.

Selv om noen forteller deg hvor dårlig de har det betyr ikke det at de forventer at du skal gjøre noe for dem, untatt å lytte og være en støtte. De fleste forventer ikke at du skal ordne opp i problemet. Kanskje du kan tenke litt på dette?

[tjohei]

Jeg går også i gruppeterapi og der er personer som reagerer som deg på å høre om andres elendighet. De har fortsatt i gruppa ford de uansett kommer til å få høre om andres elendighet i hverdagen sin, så innad i gruppa prøver de å finne måter å håndtere dette.

Selv om noen forteller deg hvor dårlig de har det betyr ikke det at de forventer at du skal gjøre noe for dem, untatt å lytte og være en støtte. De fleste forventer ikke at du skal ordne opp i problemet. Kanskje du kan tenke litt på dette?

Ja. I begynnelsen kunne jeg føle ansvar for å hjelpe folk til å avstå fra å ta selvmord. Det er lett å føle at man kanskje kunne vært til hjelp for å unngå dette. Å høre om folk som har prøvd å henge seg og skåret over pulsårene, sliter jeg med å ta innover meg. Vet ikke hva det betyr. Det er som jeg kjenner det i mine egne armer. Jeg har hatt selvmordstanker og kan ha det ennå, men jeg har aldri ønsket å ta livet mitt. Det er mer ufrivillige tanker som presser seg på fordi jeg sliter med å takle livet mitt. Jeg føler meg som et følelsesmessig kaos. Kan nevne at jeg har slitt med grensepsykose. Søkte på dagavdelingen for personlighetsforstyrrelser på Ullevål, men får ikke gå dit, da de mener jeg er for skjør. Jeg prøvde meg der for 9 år siden. Men likevel vil de ikke ta meg inn nå.

[Gjest julebukk]

Har også gått i gruppeterapi for angsten min. Var nokså nedkjørt og deprimert da jeg begynnte i gruppa. For meg hjalp det veldig. Det hjalp det å se att andre også hadde problemer som var større og mindre enn mine. Godt å kunne snakke med andre som forstår og har innsikt i hva det går i å ha psykiske problemer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mitt forhold til gruppeterapi er meget blandet.

Det krever meget av lederen. Dersom det blir en "fortelle om elendigheten"-gruppe, kan lett effekten faktsik bli negativ.

Med den/de rette lederne kan gruppetarapi være meget bra. Fokus bør være på mestring.

[Gjest bipolarinnen]

Hei, jeg er også en sårbar person, og har også gått i gruppeterapi. Jeg tror det vil være gunstig for hele gruppa å ta opp denne problematikken, hvordan du føler det når du må høre på mye elendighet.

Det du antakelig trenger å jobbe med er å sette grenser for deg selv. Du kan føle med dem, men du kan ikke ta ansvar for deres liv. Og tenk heller at så flott det er at de er der, og jobber med problemene sine. Noen kommer aldri så langt i livet sitt.

Det har hjulpet meg å tenke at jeg aldri fullt ut kan sette meg inn i hvordan andre mennesker har det, selv om de har det J***. Jeg tror ofte jeg kan det, men så stemmer det ikke likevel. For mange så føles det bedre bare å få snakket ut om det vonde, de har det vondt der og da, men så blir det kanskje bedre etterpå.

Når en hører på andre mennesker som forteller triste historier så er det ofte ens egen angst og sårbarhet man kjenner på, vel så mye som personens historie. Så du kan også tenke litt over hva som berørte deg, om det var historien i seg selv, eller opplevelser du selv har hatt.

Og husk at gruppeterapi er tøft. Det er ikke meningen at man skal takle alt hele tiden. Men forhåpentligvis kommer du mer styrket ut av det enn da du begynte.

mvh

[Gjest skipohoi]

Jeg opplevde det for problematisk med gruppeterapi nettopp pga av det du beskriver. Jeg forsøkte en stund, men hver time bestod av den ene historien tristere enn den andre. Så jeg sluttet, rett og slett for og beskytte meg selv.

Det føltes som en lettelse den dagen jeg var ute av det der puuh

[PieLill]

Om du mener at denne terapien for deg gjør mer skade enn nytte, bør du ta det opp med ansvarlige behandlere.

Jeg har noen ganger truffet folk som i terapi nærmest har lært at det er om å gjøre å ha hatt det verst mulig og å snakke mest mulig hemningsløst om dette.

Når dette til overmål tas med ut den vanlige hverdag, blir det til et sosialt handicap. Det finnes god og det finnes dårlig gruppeterapi. Godt drevet gruppeterapi funker ikke nødvendigvis godt for alle.

mvh

[Gjest]

Mitt forhold til gruppeterapi er meget blandet.

Det krever meget av lederen. Dersom det blir en "fortelle om elendigheten"-gruppe, kan lett effekten faktsik bli negativ.

Med den/de rette lederne kan gruppetarapi være meget bra. Fokus bør være på mestring.

Syns fokus bør være på trivelle, dagligdagse ting jeg, slik at man gradvis venner seg til å være normal. Ikke prate om noe som helst unormalt.

Jeg vet _jeg_ har gjort det her, mye, men det har ikke hjulpet meg. Bare gravd meg mer ned i gjørma.