Min grusomme hemmelighet

[Orio]

Jeg har ikke sagt så mye om det her, men jeg har faktisk fullført en universitetsutdannelse som blir ansett for å være relativt krevende, i alle fall hvis du vil ha en brukbar karakter. Det fikk jeg også.

Jeg var ikke "frisk" mens jeg studerte heller, selv om jeg ikke skjønte det selv, og derfor aldri kom meg til lege. Men jeg klarte jeg klarte å fullføre, selv om jeg i ettertid vet at jeg til tider var plaget av depresjon da også. Angsten hadde jeg også, men jeg skjønte ikke hva det var, ikke den gangen.

Psykdommen satte sitt preg på studiene og resultatene jeg oppnådd, jeg kan egentlig bare ta en titt på vitnemålet for å se når jeg var mest deprimert, og når jeg har hatt mer energi og overskudd det har faktisk gitt seg ganske store utslag på karakterene.

Jeg var "unormal" allerede fra jeg startet på skolen, kanskje også før den tid. Allikevel klarte jeg å fullføre videregående med gode karakterer.

Jeg er alltid av familien blitt sett på som en ressurssterk person, har noe gått galt har det blitt forventet at jeg skal ordne opp. Og det har jeg gjort, etter beste evne.

Men nå sitter jeg altså her, klarer ingenting. Angsten har tatt over livet mitt, depresjonen prøver å ta fra meg livet. Og jeg burde jo klare å ta meg sammen. Jeg har jo fått det til så mye før. Så hvorfor ikke nå?

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det hele er min egen feil, at grunnen til at jeg sliter er at jeg ikke har viljestyrke nok, for hvorfor har jeg ellers klart så mye før til tross for problemene?

[Gjest fnugget]

Kan jeg spør hva du studerte?

Du blir nok etterhvert frisk igjen og da kan du jobbe med det du er utdannet til! Du virker som en ressursterk person, Orio.

[vanilje]

Jeg er i samme situasjon som deg, har også en høyere utdannelse, men varig uføretrygdet nå. Men vet du hva? Jeg vil tusen ganger mer ha de papirene enn ikke, de papirene venter på meg og på deg. Vi skal ikke bli i denne gjørma, vi skal tilbake, men vi skal bruke den tiden vi trenger.

Vi klarer dette :-)

[skal]

Er et sånt vakkert sitat jeg ikke husker nå. Men det handler om at drømmer ikke har det travelt. De legger seg bare ned å sover videre til vi er klare.

Fortsett å jobbe, det er verd det!

[Orio]

Er et sånt vakkert sitat jeg ikke husker nå. Men det handler om at drømmer ikke har det travelt. De legger seg bare ned å sover videre til vi er klare.

Fortsett å jobbe, det er verd det!

Den drømmen er nok borte for min del, men kan kanskje etter hvert bytte den ut med andre?

Ikke i kveld/natt i alle fall, nå er jeg bare sliten.

[Orio]

Jeg er i samme situasjon som deg, har også en høyere utdannelse, men varig uføretrygdet nå. Men vet du hva? Jeg vil tusen ganger mer ha de papirene enn ikke, de papirene venter på meg og på deg. Vi skal ikke bli i denne gjørma, vi skal tilbake, men vi skal bruke den tiden vi trenger.

Vi klarer dette :-)

Rakk du å begynne å jobbe før du ble syk?

Hvordan har du klart å tilgi deg selv at du, som en såkalt "ressurssterk" person har blitt psykisk syk?

[Orio]

Kan jeg spør hva du studerte?

Du blir nok etterhvert frisk igjen og da kan du jobbe med det du er utdannet til! Du virker som en ressursterk person, Orio.

Jeg tviler på om jeg noen gang kommer til å bruke utdannelsen. Hva jeg studerte kan jeg kanskje svare på en annen gang, har fortalt mye mer enn jeg noen gang hadde drømt om at jeg skulle allerede.

Jeg har problemer med at jeg liksom er "ressurssterk", hvorfor er jeg da blitt psykisk syk? Hvorfor klarer jeg ikke ta meg sammen lenger? Jeg gjorde jo det i mange år.

[skal]

Den drømmen er nok borte for min del, men kan kanskje etter hvert bytte den ut med andre?

Ikke i kveld/natt i alle fall, nå er jeg bare sliten.

Finnes mange drømmer, og de kan sove nå, så kan du ta deg av her og nå! Håper de verstesmellene har gitt seg nå, roligere her iallfall!

[lonelyP]

Orio, en vakker dag er du tilbake og selv om du føler du ikke kan komme tilbake til det du har utdannet deg til så er du jo selv inne på at du kan finne andre drømmer. Jeg tror litt på at det er litt av livet. Man finner alltid noe å drømme om og jobbe frem mot. Jeg tror du klarer dette. Det ordner seg, etterhvert. Det handler bare om å ta seg tid. Godt nytt år, Orio.

[vanilje]

Rakk du å begynne å jobbe før du ble syk?

Hvordan har du klart å tilgi deg selv at du, som en såkalt "ressurssterk" person har blitt psykisk syk?

Jobbet mens jeg studerte og litt etter studiene før jeg ble sykemeldt.

Tja, tilgi meg selv...jeg måtte gå utallige ganger på trynet og på snørra og ned i kjelleren før jeg forsto at jeg ikke klarte det alle andre klarer. Og det har vært svintungt. Hver eneste gang jeg fikk en smell tenkte jeg på alt jeg ikke fikk til og jeg så hverdagene mine rakne, klarte mindre og mindre.

Har vært 2 år nå som jeg ikke har gjort noe annet enn å gå i terapi og prøve komme meg gjennom dagene. Prøver nå å begynne forsiktig igjen, komme meg ut av leil og sammen med "friske" folk 1 gang i uka. Det har gått ganske greit i 1/2 år nå. Vet ikke om det vil holde, men jeg prøver.

Så nei, ikke tilgi meg selv, men akseptere. Jeg tilgir heller de menneskene som tror at man må jobbe 200%, mann, barn, hund, volvo, og som ser ned på meg fordi jeg ikke følger "samfunnets standard". De vet ikke at min jobb er langt viktigere og mer verdifull enn deres.

[lonelyP]

Jeg tviler på om jeg noen gang kommer til å bruke utdannelsen. Hva jeg studerte kan jeg kanskje svare på en annen gang, har fortalt mye mer enn jeg noen gang hadde drømt om at jeg skulle allerede.

Jeg har problemer med at jeg liksom er "ressurssterk", hvorfor er jeg da blitt psykisk syk? Hvorfor klarer jeg ikke ta meg sammen lenger? Jeg gjorde jo det i mange år.

Det har vel kanskje noe med at kroppen blir lei av å ta seg sammen hele tiden. Noen problemer må rett og slett ryddes opp i på et eller annet vis. Tror jeg. Jeg er litt usikker fordi når jeg gikk til psykolog så fant jeg aldri helt ut hva som egentlig var galt. Det var hele tiden snakk om det som hadde vært, men aldri noe om hvordan bearbeide. Ga opp hele den greien etterhvert. Vet ikke helt hvor lurt det var, sikkert mye jeg burde gjort annerledes og gjort noe med. Er stadig vekk inne på tanken om kontakte en terapeut som driver med kognitiv terapi. Får se hva som skjer i 2008. )

[Orio]

Finnes mange drømmer, og de kan sove nå, så kan du ta deg av her og nå! Håper de verstesmellene har gitt seg nå, roligere her iallfall!

Det er roligere her også. Smeller litt, men langt fra så mye som det gjorde.

[skal]

Det er roligere her også. Smeller litt, men langt fra så mye som det gjorde.

Svarer deg her jeg! Forstår deg godt! Får og mye angst og skam av sånt! Men sett utenfra, så har du ikke sagt noe skammelig.

Psykisk sykdom rammer alle. Har en bekjent som er utdannet og har jobbet som psykiater, som er alvorlig psyk.

Har truffet h*n på venterommet noen ganger, og vi har og prate en del om det. Det har virket normaliserende på meg. Føler meg litt mindre rar og anderledes.

[Orio]

Svarer deg her jeg! Forstår deg godt! Får og mye angst og skam av sånt! Men sett utenfra, så har du ikke sagt noe skammelig.

Psykisk sykdom rammer alle. Har en bekjent som er utdannet og har jobbet som psykiater, som er alvorlig psyk.

Har truffet h*n på venterommet noen ganger, og vi har og prate en del om det. Det har virket normaliserende på meg. Føler meg litt mindre rar og anderledes.

Saken er at jeg egentlig har hatt psykiske problemer hele livet, siden barneskolen. Men jeg har klart å ta meg sammen og fullføre utdannelsen og stille opp for andre, helt til det plutselig ble full stopp. Jeg burde fortsatt klare å ta meg sammen.

Og så vil jeg ikke at noen skal vite jeg har utdannelse, at jeg er blitt oppfattet som "ressurssterk", føler meg som en løgner og bedrager når jeg sier det. Det er så langt fra sannheten det er mulig å komme. Jeg er en svak person som gir opp med en gang ting blir vanskelig.

[Orio]

Det har vel kanskje noe med at kroppen blir lei av å ta seg sammen hele tiden. Noen problemer må rett og slett ryddes opp i på et eller annet vis. Tror jeg. Jeg er litt usikker fordi når jeg gikk til psykolog så fant jeg aldri helt ut hva som egentlig var galt. Det var hele tiden snakk om det som hadde vært, men aldri noe om hvordan bearbeide. Ga opp hele den greien etterhvert. Vet ikke helt hvor lurt det var, sikkert mye jeg burde gjort annerledes og gjort noe med. Er stadig vekk inne på tanken om kontakte en terapeut som driver med kognitiv terapi. Får se hva som skjer i 2008. )

Jeg er slett ikke sikker på om det var kroppen eller hjernen som sa stopp. Stopp sa det i alle fall.

Hvor lang tid er det egentlig rimelig å bruke på å bli bedre? Å bli frisk? Å bli et selvstendig menneske?

[vanilje]

Saken er at jeg egentlig har hatt psykiske problemer hele livet, siden barneskolen. Men jeg har klart å ta meg sammen og fullføre utdannelsen og stille opp for andre, helt til det plutselig ble full stopp. Jeg burde fortsatt klare å ta meg sammen.

Og så vil jeg ikke at noen skal vite jeg har utdannelse, at jeg er blitt oppfattet som "ressurssterk", føler meg som en løgner og bedrager når jeg sier det. Det er så langt fra sannheten det er mulig å komme. Jeg er en svak person som gir opp med en gang ting blir vanskelig.

Nei, du er ikke svak, du er en strikk som har blitt strukket for lenge og for hardt. Man kan ta seg sammen til et visst punkt, så kommer smellen. Og mange må ha den smellen for å skjønne at man ikke skal eller bør ta seg sammen hele tiden

[AneM1365380603]

Jeg har alltid sett på deg som smart til tross for at du har problemer. I tilegg til at du skriver godt og formulerer deg godt, har du gode svar. Selv på småbarnsforum har du mange gode svar )

[Orio]

Orio, en vakker dag er du tilbake og selv om du føler du ikke kan komme tilbake til det du har utdannet deg til så er du jo selv inne på at du kan finne andre drømmer. Jeg tror litt på at det er litt av livet. Man finner alltid noe å drømme om og jobbe frem mot. Jeg tror du klarer dette. Det ordner seg, etterhvert. Det handler bare om å ta seg tid. Godt nytt år, Orio.

Hva er "dette" som du tror jeg klarer?

Sånn som det er nå er det en prestasjon å gå en ti minutters tur alene. Og for noen måneder siden hadde det vært helt umulig.

Drømmer av typen jobb og karriere ... Vel, det blir ikke virkelighet.

Og så tror jeg at hvis jeg hadde valgt annerledes, hadde hatt litt mer selvinnsikt og mot til å ta tak i ting, så kunne jeg sluppet unna mange av de problemene jeg har i dag.

[skal]

Saken er at jeg egentlig har hatt psykiske problemer hele livet, siden barneskolen. Men jeg har klart å ta meg sammen og fullføre utdannelsen og stille opp for andre, helt til det plutselig ble full stopp. Jeg burde fortsatt klare å ta meg sammen.

Og så vil jeg ikke at noen skal vite jeg har utdannelse, at jeg er blitt oppfattet som "ressurssterk", føler meg som en løgner og bedrager når jeg sier det. Det er så langt fra sannheten det er mulig å komme. Jeg er en svak person som gir opp med en gang ting blir vanskelig.

Det hadde sagt stopp før eller siden for alle. Vet du ikke klarer å se det sånn, men det er sterkt å ha klart det så langt!

Var sånn for meg og. Var syk lenge lenge før jeg knakk sammen. Nå når jeg er på vei opp kan jeg se at det var dømt til å bli sånn.

Hadde du gitt opp ved minste motstand hadde du ikke klart det så langt. Men du har brukt opp kreftene, nå må de bygges opp igjen og det er drittungt, for man har egentlig ikke mer igjen.

Men så klarer man like vel. Bittelitt, og så litt til. Så ramler man, og klatrer. Plutselig en dag har man kommet til en hylle der man kan hvile litt og se at man har kommet et stykke på vei.

Da er det veldig veldig verd det. Jeg er der nå, og jeg gleder meg til du en dag står der.

Kjenner meg sånn igjen der du strever nå at jeg får helt vondt. men likevel godt, fordi jeg vet at selvom ser lite håp, så er det der. Jeg har og vært uten håp.

[Orio]

Jeg har alltid sett på deg som smart til tross for at du har problemer. I tilegg til at du skriver godt og formulerer deg godt, har du gode svar. Selv på småbarnsforum har du mange gode svar )

Takk for det.

Jeg har alltid trodd at det er mye lettere å oppdra barn hvis du ikke har dem rundt deg hele tiden, men bare trenger å foholde deg til problemene når du har overskudd og tid til det.

:- )