Hvorfor er det en sånn "dyd" å være seg selv?

[Gjest liten løve]

Jeg lurer på en ting. Hvorfor er det alltid fremstilt som en sånn fin dyd å være seg selv?

Hva om den en er fungerer veldig dårlig blant familie, venner og i arbeidsliv. Skal en da fortsette å være den en er?

Hva om det å være den en er medfører mye psykisk smerte? Skal en da fortsatt være den en er.

Hva om den grunnleggende personligheten vår står i veien for at vi skal kunne komme dit vi ønsker i livene våre, følelsesmessig, relasjonsmessig, karrieremessig også videre. Skal vi fotrsatt da være den vi er?

Hvorfor er vi så lite åpne for å tenke at vi faktisk kan endre personlighetstrekk uten å miste oss selv. Og dessuten er endring av personlighet et så langt lerret å bleke at vi vil tilpasse oss "den nye oss selv" underveis.

- - -

Jeg personlig er veldig glad for at jeg ikke ER den jeg VAR for noen år siden! Får positive tilbakemeldinger i stedet for negative. Det er som manna fra himmelen. Har det så mye bedre nå.

[Gjest Spekepølse]

kommer vel an på hva du legger i å være den du er. Man er jo aldri bare en ting.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Godt spørsmål som jeg også lurer på.

Jeg er spent på de svar du får.

[Gjest Madagaskar]

Det handler også om å akseptere og rspektere andre som de er.

Du skal få lov til å være som du er, men du skal også respektere andre som de er.

[Gjest liten løve]

Det handler også om å akseptere og rspektere andre som de er.

Du skal få lov til å være som du er, men du skal også respektere andre som de er.

Man kan akseptere den man er. Men det at man har akseptert den man er betyr jo ikke at en for alltid må være seg selv på den samme måten som i dag på alle områder i livet.

Jeg synes det er sunt og friskt å søke og endre seg selv/den en er på de områdene en fungerer dårlig.

[Gjest Spekepølse]

Man kan akseptere den man er. Men det at man har akseptert den man er betyr jo ikke at en for alltid må være seg selv på den samme måten som i dag på alle områder i livet.

Jeg synes det er sunt og friskt å søke og endre seg selv/den en er på de områdene en fungerer dårlig.

Jeg synes ikke dette handler om hvorvidt det er en dyd å være seg selv. Dette handler om å tviholde på et selvbilde som kan hindre en i å utvikle seg som person.

Det er en forskjell der, synes jeg.

At det er en dyd å være seg selv handler om andre ting. For eksempel handler det om integritet og å stå for det en mener og det man mener er rett. Ikke spille et falskt spill for andre, eller snu kappen etter vinden.

Alle nyanser av den man er og utvikler seg til å være er "en selv", så lenge man ikke ender opp som falsk.

[Gjest bipolarinnen]

Godt spørsmål. Og jeg tenker at hvis alle skulle være hundre prosent seg selv hele tiden, så hadde det ikke gått. Vi lever ikke bare for oss selv, vi lever i samspill med omgivelsene våres også.

jeg er veldig skravlete av meg. Det sier seg selv at hvis jeg skulle være meg selv fullt ut hele tiden så hadde omgivelsene gått lei. Det er også situasjoner og arbeidsoppgaver som medfører at en må holde smella til tider.

Jeg tror det er viktig å ta utgangspunkt i sin egen personlighet når det gjelder jobb og partner og vennekrets. Hvorfor ikke velge de tingene med omhu så man kan være seg selv (med noen modifikasjoner), istedenfor å tilpasse sin personlighet til dem?

[Gjest]

Jeg syns imperativet "være den man er" i grunn er ganske uintelligent... man velger jo hvem man er. Hvorfor skal andre bestemme hvem du skal være.

[Gjest Madagaskar]

Man kan akseptere den man er. Men det at man har akseptert den man er betyr jo ikke at en for alltid må være seg selv på den samme måten som i dag på alle områder i livet.

Jeg synes det er sunt og friskt å søke og endre seg selv/den en er på de områdene en fungerer dårlig.

Ja, helt enig med deg i det du sier. :-)

[Gjest liten løve]

Jeg syns imperativet "være den man er" i grunn er ganske uintelligent... man velger jo hvem man er. Hvorfor skal andre bestemme hvem du skal være.

Er ikke så intelligent eller muligens så velutdannet som du så det første er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønte meningen med.

Men nettopp, som du sier, man bestemmer faktisk selv hvem man er.

Men for å si det på en annen måte: Hvorfor er det da slik en dyd å ikke endre seg selv.

Når vi selv bestemmer hvem vi er, er ikke det da hensiktsmessig å bestemme seg for å være noe som blir bedre for en selv?

[Gjest Blåbærpiken]

Er ikke så intelligent eller muligens så velutdannet som du så det første er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønte meningen med.

Men nettopp, som du sier, man bestemmer faktisk selv hvem man er.

Men for å si det på en annen måte: Hvorfor er det da slik en dyd å ikke endre seg selv.

Når vi selv bestemmer hvem vi er, er ikke det da hensiktsmessig å bestemme seg for å være noe som blir bedre for en selv?

Jeg skjønner ikke helt hvor du vil med dette, det blir for generellt for meg. Jeg tenker at jeg skulle gjerne forandret meg, det er jo også det jeg jobber for. Hvis jeg ikke vil ha endring, hva er da poenget med terapi? Samtidig kan jeg jo ikke være noe jeg ikke er, da ville jeg gått på trynet. Man kan da endres og "være seg selv". Noe annet er utopisk.

Ting tar tid, visstnok.

Blir for mye generalisering her.

[Gjest]

Er ikke så intelligent eller muligens så velutdannet som du så det første er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønte meningen med.

Men nettopp, som du sier, man bestemmer faktisk selv hvem man er.

Men for å si det på en annen måte: Hvorfor er det da slik en dyd å ikke endre seg selv.

Når vi selv bestemmer hvem vi er, er ikke det da hensiktsmessig å bestemme seg for å være noe som blir bedre for en selv?

''Men for å si det på en annen måte: Hvorfor er det da slik en dyd å ikke endre seg selv.''

Det kan det vel være... om man har vært overvektig og klarer å slanke seg vil man ofte høste ros for å ha "endret seg"... (f.eks.)

''Når vi selv bestemmer hvem vi er, er ikke det da hensiktsmessig å bestemme seg for å være noe som blir bedre for en selv?''

Ja, er enig, folk flest tenker at du skal "følge moralen", og ikke tenke på deg selv... det syns jeg blir veldig feil; syns det er mer om å gjøre å finne "noe" man trives med, jeg...

[Gjest liten løve]

Jeg synes ikke dette handler om hvorvidt det er en dyd å være seg selv. Dette handler om å tviholde på et selvbilde som kan hindre en i å utvikle seg som person.

Det er en forskjell der, synes jeg.

At det er en dyd å være seg selv handler om andre ting. For eksempel handler det om integritet og å stå for det en mener og det man mener er rett. Ikke spille et falskt spill for andre, eller snu kappen etter vinden.

Alle nyanser av den man er og utvikler seg til å være er "en selv", så lenge man ikke ender opp som falsk.

Er enig i at en ikke skal snu kappen etter vinden og midlertidig endre seg fra situasjon til situasjon for å oppnå fordeler. Det ville være veldig manipulerende og en ville da vel være det en kaller for falsk.

Men når det gjelder det å spille så er jo det en måte å utvikle seg selv på. Man ser hvordan andre mestrer ting, og man prøver det ut selv. Hvis det er egenskaper en ligger langt unna å ha så vil det sikkert være/føles som et spill til å begynne med. Men da synes jeg det er et positivt spill. Etterhvert vil det bli integrert og naturlig, og så er det ikke lengre et spill mer.

Jeg personlig var en veldig negativ og innesluttet person. Jeg er ikke det lengre. Og det er godt for meg, og jeg tror også det er lettere for omgivelsene. I begynnelsen måtte jeg spille utadvent, men synes ikke jeg var falsk da.

Synes "falskhet" har noe med å føre andre bak lyset, eller som sagt endre seg midlertidig for å oppnå fordeler.

[Gjest]

Er ikke så intelligent eller muligens så velutdannet som du så det første er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønte meningen med.

Men nettopp, som du sier, man bestemmer faktisk selv hvem man er.

Men for å si det på en annen måte: Hvorfor er det da slik en dyd å ikke endre seg selv.

Når vi selv bestemmer hvem vi er, er ikke det da hensiktsmessig å bestemme seg for å være noe som blir bedre for en selv?

''Er ikke så intelligent eller muligens så velutdannet som du så det første er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønte meningen med.''

Det med intelligens er helt sikkert bare tull. Men "imperativ" er jo en grad man bøde et verb i; "hopp i havet", "spis opp maten din", "vær deg selv!!!"... om du skjønner. :-)

[Gjest Silver Fairy]

Jeg tenker at de "som er seg selv" har en trygghet i seg og tør å gå sine egne veier. Det står ikke i motsetning til å oppføre seg i ulike sosiale situasjoner. De som er seg selv søker sanysnligvis mer mot miljøer de får utbytte av istedet for å gå dit det forventes av dem. Man skal selvfølgelig ta hensyn til familie, kollegaer osv, men i bunn og grunn skal man ta egne valg selv om de er utradisjonelle.

Mitt inntrykk er at de som er seg selv har det bedre med seg selv. De er ikke så bekymret for hva andre sier om dem. Men igjen, det er ingen som alltid er fornøyd med alt de gjør, og som aldri tviler. Jeg ser litt opp til de som "er seg selv" fordi jeg har så mange sperrer som gjør at jeg holder tilbake mye av det jeg selv har lyst til å gjøre.

[Gjest Geir]

''Hvorfor er det alltid fremstilt som en sånn fin dyd å være seg selv?''

Eg vil tro det handler om ærlighet/troverdighet, det å ikkje føre andre "bak lyset", ha en skjult agenda, være falsk.

''Hva om den en er fungerer veldig dårlig blant familie, venner og i arbeidsliv. Skal en da fortsette å være den en er?''

Om det kun var mulig med ja & nei svar her, så ville eg definitivt svart JA.

Eg går utifra at dette blir en laang tråd, så dette punktet kan eg eventuellt komme tilbake til.

''Hva om det å være den en er medfører mye psykisk smerte? Skal en da fortsatt være den en er.''

Samme som over, hvis alternativet er ja eller nei.

Så ville eg svart JA.

Men kommer muligens også tilbake til dette, for en eventuell utdyping.

''Hva om den grunnleggende personligheten vår står i veien for at vi skal kunne komme dit vi ønsker i livene våre, følelsesmessig, relasjonsmessig, karrieremessig også videre. Skal vi fotrsatt da være den vi er?''

Nå, blei det vanskeligere...

Først må vi (eventuellt eg) spørre om følgende:

Vet eg hvem eg er?

Vet eg hva som er (hovedtrekkene) i min grunnleggende personlighet?

Kor stort er "offeret" med å tilpasse seg, slik at vi (eg) mestrer, sosialt, karrieremessig, emosjonellt og i relasjon til familie, venner, arbeidskollegaer og samfunnet i sin alminnelighet?

''Hvorfor er vi så lite åpne for å tenke at vi faktisk kan endre personlighetstrekk uten å miste oss selv.''

Eg er _ikkje_ det.

Har sjøl gått gjennom en lang prosess der eg i stor grad har endra personlighetstrekk (spesielt de siste 8 åra), men er stadig i endring og vil sannsynligvis være på leit etter mitt "rette" jeg resten av livet.

''Og dessuten er endring av personlighet et så langt lerret å bleke at vi vil tilpasse oss "den nye oss selv" underveis.''

Mange av oss har aldri turt å være i nærheten av "å være oss selv", fordi kostnadene (konsekvensene) blir for store slik at vi i stedet velger det trygge, det feige og det karakterløse.

''Jeg personlig er veldig glad for at jeg ikke ER den jeg VAR for noen år siden! Får positive tilbakemeldinger i stedet for negative. Det er som manna fra himmelen. Har det så mye bedre nå.''

Eg kjenner jo ikkje deg, men har du spurt deg sjøl om du "var deg sjøl" før eller no?

Mitt råtips er at du er nærmere "deg selv" som den du ER nå, i forhold til den du VAR for noen år siden!?

Mvh

[Gjest Silver Fairy]

Er ikke så intelligent eller muligens så velutdannet som du så det første er jeg ikke helt sikker på om jeg skjønte meningen med.

Men nettopp, som du sier, man bestemmer faktisk selv hvem man er.

Men for å si det på en annen måte: Hvorfor er det da slik en dyd å ikke endre seg selv.

Når vi selv bestemmer hvem vi er, er ikke det da hensiktsmessig å bestemme seg for å være noe som blir bedre for en selv?

''Men for å si det på en annen måte: Hvorfor er det da slik en dyd å ikke endre seg selv.''

Når ble det en dyd? Man kan da være seg selv, men likevel ha vett til å endre seg når man ser at det er nødvendig.

[Gjest Silver Fairy]

''Hvorfor er det alltid fremstilt som en sånn fin dyd å være seg selv?''

Eg vil tro det handler om ærlighet/troverdighet, det å ikkje føre andre "bak lyset", ha en skjult agenda, være falsk.

''Hva om den en er fungerer veldig dårlig blant familie, venner og i arbeidsliv. Skal en da fortsette å være den en er?''

Om det kun var mulig med ja & nei svar her, så ville eg definitivt svart JA.

Eg går utifra at dette blir en laang tråd, så dette punktet kan eg eventuellt komme tilbake til.

''Hva om det å være den en er medfører mye psykisk smerte? Skal en da fortsatt være den en er.''

Samme som over, hvis alternativet er ja eller nei.

Så ville eg svart JA.

Men kommer muligens også tilbake til dette, for en eventuell utdyping.

''Hva om den grunnleggende personligheten vår står i veien for at vi skal kunne komme dit vi ønsker i livene våre, følelsesmessig, relasjonsmessig, karrieremessig også videre. Skal vi fotrsatt da være den vi er?''

Nå, blei det vanskeligere...

Først må vi (eventuellt eg) spørre om følgende:

Vet eg hvem eg er?

Vet eg hva som er (hovedtrekkene) i min grunnleggende personlighet?

Kor stort er "offeret" med å tilpasse seg, slik at vi (eg) mestrer, sosialt, karrieremessig, emosjonellt og i relasjon til familie, venner, arbeidskollegaer og samfunnet i sin alminnelighet?

''Hvorfor er vi så lite åpne for å tenke at vi faktisk kan endre personlighetstrekk uten å miste oss selv.''

Eg er _ikkje_ det.

Har sjøl gått gjennom en lang prosess der eg i stor grad har endra personlighetstrekk (spesielt de siste 8 åra), men er stadig i endring og vil sannsynligvis være på leit etter mitt "rette" jeg resten av livet.

''Og dessuten er endring av personlighet et så langt lerret å bleke at vi vil tilpasse oss "den nye oss selv" underveis.''

Mange av oss har aldri turt å være i nærheten av "å være oss selv", fordi kostnadene (konsekvensene) blir for store slik at vi i stedet velger det trygge, det feige og det karakterløse.

''Jeg personlig er veldig glad for at jeg ikke ER den jeg VAR for noen år siden! Får positive tilbakemeldinger i stedet for negative. Det er som manna fra himmelen. Har det så mye bedre nå.''

Eg kjenner jo ikkje deg, men har du spurt deg sjøl om du "var deg sjøl" før eller no?

Mitt råtips er at du er nærmere "deg selv" som den du ER nå, i forhold til den du VAR for noen år siden!?

Mvh

''Mange av oss har aldri turt å være i nærheten av "å være oss selv", fordi kostnadene (konsekvensene) blir for store slik at vi i stedet velger det trygge, det feige og det karakterløse.''

Enig. (Og jeg er av det feige slaget...) Det er vel når man ikke "er seg selv" at det kan ende i psykisk smerte?

[Gjest Geir]

''Mange av oss har aldri turt å være i nærheten av "å være oss selv", fordi kostnadene (konsekvensene) blir for store slik at vi i stedet velger det trygge, det feige og det karakterløse.''

Enig. (Og jeg er av det feige slaget...) Det er vel når man ikke "er seg selv" at det kan ende i psykisk smerte?

''Enig. (Og jeg er av det feige slaget...) Det er vel når man ikke "er seg selv" at det kan ende i psykisk smerte?''

Det vil nok før eller siden medføre en identitetskrise, så slik sett kan det nok medføre psykisk smerte.

Men det å "plutselig" finne seg sjøl kan også få store konsekvenser i og med at det vil medføre en endring av adferd, gjerne interesser o.l. dette kan igjen føre til at du blir skjøvet ut (eller skyver deg sjøl ut) av det fellesskapet du tidligere var endel av, og dette kan medføre (vel så mye) psykisk smerte.

Men det å være et levendes menneske vil alltids føre til psykisk smerte iblandt, det er bare et bevis på at du ikkje er død det ! :-)

[Orio]

Å være seg selv er da ikke det samme som å ikke forandre seg, utvikle seg?

Det jeg tenker på som å "være meg selv" er den jeg er når jeg lar masken falle. Selvfølgelig er den masken jeg velger å bruke, den rollen jeg inntar i forskjellige situasjoner også en del av "meg selv", jeg har flere sider ved min personlighet.

Men når det blir for stor forskjell på masken og den jeg "egentlig" er, på det bildet jeg viser andre og det jeg egentlig opplever, tenker og føler, fører selve forskjellen til en voldsom smerte.

For meg betyr det å "være meg selv" å ikke ha en så enorm avstand mellom det bildet jeg viser verden og den personen jeg opplever meg selv som.