Psykologer som må grave i minner

[Gjest er det lurt]

Skal man grave i minnene, elller er det best å la det være? Går til en psykolog som hele tiden pirker i gamle sår. Jo mer hun pirker, jo verre blir jeg. Hun sier at jeg blir verre før jeg blir bedre. Vetikke jeg. For jo mer jeg innser hvor mye vondt som har skjedd, jo mindre ønsker jeg å fortsette å leve. Kanskje det er for tøftå bære.

Hva om en person kan bli så skada, at det beste er å fokusere på det som er positivt og ikke grava for mye i driten? Jeg vet ikke. Men er det sånn at en blir verre før en blir bedre? Må en alltid ta innover seg hvor fælt alt har vært for å gå videre? Eller kan en bli bra uten å rote så mye i minnene? Blir stadig mer nedbrutt etterhvert som jeg går i behandling. Psykkologen sier at jeg er bedre. Hva er fornuften?

Kan jeg stole på henne, at hun gjør det riktige? Eller kan det gjøre vondt verre ved å pirke i traumene, stadig vekk? Tror hun mener jeg fortrenger det. Men kanskje er det en grunn til det? Kanskje forteller kroppen min meg at det er en måte å overleve på, for hvis jeg skulle dvele ved alt som var ille, så kunne jeg ikke fortsette å leve?

[Gjest Forsoningen]

Dety er viktig å forsone seg med tidligere hendelser før man kan gå videre i livet. Gjør man ikke det kan tidligere hendelser lett komme opp senere og det vil ikke gjøre ting noe enklere.

Bruk tiden nå selvom det hele er vondt, så fort tidligere historie er gjennomsnakket vil ting gå rett vei.

[Orio]

Det er nok riktig å være litt skeptisk til akkurat den typen behandling som fokuserer på hvor fælt alt har vært, og mer eller mindre overser nåtiden.

Håper du får svar fra noen som klarer å svare bedre enn jeg gjør nå. Men, vær på vakt.

[Gjest anonym i dette tilfellet...]

mye uvettige psykologer, som tror freud er normen. Jeg gikk hos en psykiater som var veldig inne i å snakke om barndommen. Håpløst oppelegg, da det jeg trengte var cognitiv behandling. Kanskje snakk om barndommen virker på postraumatiske tilstander, dvs hvis man hadde en veldig traumatisk barndom. Dråpen for meg, ble at jeg fortalte om tvangstanker om pedofili, og psykiateren, sa at det er jo ikke så rart at man kunne bli tent av barn, da de kledde seg så utfordrene. Det er det værste jeg noensinne har hørt. Her viste altså ikkek psykiateren forskjell mellem tvangstanker om pedofili (å ha tvangstanker om pedofili, betyr ikke at man er pedofil), når psykiateren ikke engang vet det, må man begynne å lure. Jeg har aldri følt meg så liten, og så mistenkeliggjort etter det møtet med den psykiateren. Grusomt, vil jo være horribelt for en person som sliter med tvang å møte slike psykiatere. Som ikke engang vet at tvangstanker ikke har noe med lyst til å utføre onde handlinger, snarere blir pasienten så redd for å skade noen, som han aldri ville gjort.

[Gjest keira]

Jeg tror at hvis minnene plager deg så mye i hverdagen at det er vanskelig å fungere og å ha det bra, er det nødvendig å ta et dypdykk ned i dem. Da er det ingen vei utenom tror jeg, og det blir ofte verre før det blir bedre. Likevel må fokuset ligge på dagen i dag og mestring av den, og det må finnes en god balanse mellom mestring av nåtid og bearbeiding av gamle traumer. Noen terapeuter klarer ikke det og da blir det lett bare destruktivt.

Er min erfaring etter veldig mange år i psykodynamisk terapi.

[Gjest Madagaskar]

Greit nok det å grave i vonde minner, hvis det fører til bedring på sikt. MEN da synes jeg at pasienten burde blitt fulgt opp tettere i en slik periode. Det nytter ikke da å ha 14 dager eller 3 uker til neste time. Et minimum burde være to ganger i uka, spør du meg.

[Gjest er det lurt]

Greit nok det å grave i vonde minner, hvis det fører til bedring på sikt. MEN da synes jeg at pasienten burde blitt fulgt opp tettere i en slik periode. Det nytter ikke da å ha 14 dager eller 3 uker til neste time. Et minimum burde være to ganger i uka, spør du meg.

Jeg går en gang per uke. Blir overlatt til me selv. Altså, minner og reaksjoner kommer i etterkant. Redd for at jeg skal miste kontrollen, av og til. Fordi det er så j** å få det sånn. Vet ikke om jeg tåler det..

[Gjest er det lurt]

Jeg tror at hvis minnene plager deg så mye i hverdagen at det er vanskelig å fungere og å ha det bra, er det nødvendig å ta et dypdykk ned i dem. Da er det ingen vei utenom tror jeg, og det blir ofte verre før det blir bedre. Likevel må fokuset ligge på dagen i dag og mestring av den, og det må finnes en god balanse mellom mestring av nåtid og bearbeiding av gamle traumer. Noen terapeuter klarer ikke det og da blir det lett bare destruktivt.

Er min erfaring etter veldig mange år i psykodynamisk terapi.

Ja, du sier noe der. Men vansklig for meg å si, om psykologen klarer det helt. Hun sier jeg tåler det. Men det føles som jeg går i stykker nå. Vet ikke, skal jeg tro på henne? Ikke sikkert hun helt "vet hva hun gjør"? Er forvirret

[Gjest er det lurt]

mye uvettige psykologer, som tror freud er normen. Jeg gikk hos en psykiater som var veldig inne i å snakke om barndommen. Håpløst oppelegg, da det jeg trengte var cognitiv behandling. Kanskje snakk om barndommen virker på postraumatiske tilstander, dvs hvis man hadde en veldig traumatisk barndom. Dråpen for meg, ble at jeg fortalte om tvangstanker om pedofili, og psykiateren, sa at det er jo ikke så rart at man kunne bli tent av barn, da de kledde seg så utfordrene. Det er det værste jeg noensinne har hørt. Her viste altså ikkek psykiateren forskjell mellem tvangstanker om pedofili (å ha tvangstanker om pedofili, betyr ikke at man er pedofil), når psykiateren ikke engang vet det, må man begynne å lure. Jeg har aldri følt meg så liten, og så mistenkeliggjort etter det møtet med den psykiateren. Grusomt, vil jo være horribelt for en person som sliter med tvang å møte slike psykiatere. Som ikke engang vet at tvangstanker ikke har noe med lyst til å utføre onde handlinger, snarere blir pasienten så redd for å skade noen, som han aldri ville gjort.

Ja, forstår, dette må ha vært grusomt. Fælt å være prisgitt en sånn en, når h*n er uproff. Hvorfor ska en stole på en behandler, liksom. De gjør mye med følelsene,, tankene våres. Hvordan vite at behandler vet hva h*n gjør?

[Gjest er det lurt]

Det er nok riktig å være litt skeptisk til akkurat den typen behandling som fokuserer på hvor fælt alt har vært, og mer eller mindre overser nåtiden.

Håper du får svar fra noen som klarer å svare bedre enn jeg gjør nå. Men, vær på vakt.

Ja, har blitt det. Etterhvert. Feks, kan man få falske minner? Eller at minnene som er der, blir "verre" enn de er? At det på en måte, overskygger, nåtida? Føler jeg ikke har kontroll. Hva om hun (psykologen) driver meg "fra vettet" til slutt. Er redd. Og engstelig.

[tjohei]

Det finnes kognitive terapeuter som konsenterer seg om her og nå og hvordan fungere best mulig.

[Gjest er det lurt]

Det finnes kognitive terapeuter som konsenterer seg om her og nå og hvordan fungere best mulig.

Ja, men bør ikke det være en balanse? Eller ser fagpersonene pasienten "an"..altså..vurderer om pasienten har nok ressurser til å grave en del i fortida..

Noen har det, andre ikke. De som ikke har så mange ressurser må man vel hjelpe på en annen måte, enn de som har mer ressurser til å takle ting..vet ikke jeg. Bare en tanke.

[tjohei]

mye uvettige psykologer, som tror freud er normen. Jeg gikk hos en psykiater som var veldig inne i å snakke om barndommen. Håpløst oppelegg, da det jeg trengte var cognitiv behandling. Kanskje snakk om barndommen virker på postraumatiske tilstander, dvs hvis man hadde en veldig traumatisk barndom. Dråpen for meg, ble at jeg fortalte om tvangstanker om pedofili, og psykiateren, sa at det er jo ikke så rart at man kunne bli tent av barn, da de kledde seg så utfordrene. Det er det værste jeg noensinne har hørt. Her viste altså ikkek psykiateren forskjell mellem tvangstanker om pedofili (å ha tvangstanker om pedofili, betyr ikke at man er pedofil), når psykiateren ikke engang vet det, må man begynne å lure. Jeg har aldri følt meg så liten, og så mistenkeliggjort etter det møtet med den psykiateren. Grusomt, vil jo være horribelt for en person som sliter med tvang å møte slike psykiatere. Som ikke engang vet at tvangstanker ikke har noe med lyst til å utføre onde handlinger, snarere blir pasienten så redd for å skade noen, som han aldri ville gjort.

Det er viktig å ikke se på psykologen som en person som vet alt og kan alt - en maktperson. De har feil som alle andre. Å stole fullt og helt på psykologen og se på h*n som en som har mer rett enn en selv, blir feil. Han sa det kanskje for å trøste. Husk at psykiatere ikke har like mye psykologikunnskap som psykologer.

[tjohei]

Ja, forstår, dette må ha vært grusomt. Fælt å være prisgitt en sånn en, når h*n er uproff. Hvorfor ska en stole på en behandler, liksom. De gjør mye med følelsene,, tankene våres. Hvordan vite at behandler vet hva h*n gjør?

Psykologen min sa en gang til meg at det var jeg som snakket om fortiden, ikke han. Det hadde han rett i, men jeg skjønte ikke hvorfor jeg snakket om fortiden. Det må jo ha vært på grunn av han.

[PieLill]

Jo mer man roter i en lort, jo verre stinker den.

Besvimelse, fortregning og til dels hukommelsestap er nyttige orsvarsmekanismer. (Selv om de iblant kan virke uheldig.) Jeg mener å ha lest at personer som har vært bevisstløse/husker fint lite av forløpet i en alvorlig ulykke de har vært utsatt for, klarer seg bedre psykisk enn dem som husker.

Jeg synes det kan være nyttig å snakke om vond fortid:

Når minnene helt av seg selv blir så påtrengende at de tyter ut alle veier.

Om det kan hjelpe en i å forstå hvorfor relsjoner og personer har blitt som de har blitt. Om det kan forklare valg og handlinger.

Om det kan hjelpe en å forstå hvorfor man har lagt seg til handlings- og reaksjonmønster, for deretter å legge om fordi det ikke lengre er hensiktsmessig i forhold til dagens situasjon.

Man skal ikke holde på å pelle skorpen av sår hele tiden. Hvordan skal de da gro? Det er sjelden bra å krafse fram alle mulige detaljer som ikke siver opp av seg selv.

Ved behandling av f.eks. tinitus og kroniske smerter, handler mye om å få fokuse vekk fra det som plager en og over på noe mer positivt. Tror en del psykiske smerter med stort hell kan håndteres tilsvarende.

Da min første mann døde opplevde jeg en del kraftige traumer. Iblant blir disse minnene fortsatt trigget. Ikke mye som skal til. Jeg kan love deg at jeg da ikke er mye interessert i å friske opp minnene. Det aller siste jeg ønsker er å snakke om detaljer. Enten rister jeg det av selv. Eller så sier jeg noe kort til noen som kjenner til situasjonen. Bare akkurat så mye som må til for at de skjønner. Så tvinges fokus over på noe hyggeligere.

Det var da for pokker ille nok mens det sto på om, jeg ikke skal gå ned for full telling hver gang noe minner om det. De første sekundene etter at det har veltet over meg, kan det likevel _føles_ nødvendig og gå en full runde. Men det vet jeg er bare tull.

Jeg tror du med god grunn kan stille spørsmål ved den behandlingen du får.

[PieLill]

Ja, har blitt det. Etterhvert. Feks, kan man få falske minner? Eller at minnene som er der, blir "verre" enn de er? At det på en måte, overskygger, nåtida? Føler jeg ikke har kontroll. Hva om hun (psykologen) driver meg "fra vettet" til slutt. Er redd. Og engstelig.

En ting er falske minner, dvs at man husker ting som ikke har rot i virkeligheten.

En annen ting er falske proposjoner på ekte minner. Jeg mener at dyrking og graving i gode minner kan være en veldig nyttig øvelse.

Husk det gode, glem det leie. I passende mengder er det en meget god leveregel.

mvh

[PieLill]

Ja, men bør ikke det være en balanse? Eller ser fagpersonene pasienten "an"..altså..vurderer om pasienten har nok ressurser til å grave en del i fortida..

Noen har det, andre ikke. De som ikke har så mange ressurser må man vel hjelpe på en annen måte, enn de som har mer ressurser til å takle ting..vet ikke jeg. Bare en tanke.

Det handler ikke bare om resurser til å grave i fortiden, men om det har noen nytte.

Jeg mener at en god behandler hverken låser seg i den kognetive eller den arkeologiske leiren, men kontinuerlig evaluerer hva som er nyttig for pasienten.

Mye arkeologisk terapi blir dårlig fordi fokuset blir for sterkt på hvor grusomt alt har vært og for lite på det som var bra og at det faktisk er over!

mvh

[Gjest er det lurt]

Det handler ikke bare om resurser til å grave i fortiden, men om det har noen nytte.

Jeg mener at en god behandler hverken låser seg i den kognetive eller den arkeologiske leiren, men kontinuerlig evaluerer hva som er nyttig for pasienten.

Mye arkeologisk terapi blir dårlig fordi fokuset blir for sterkt på hvor grusomt alt har vært og for lite på det som var bra og at det faktisk er over!

mvh

Ja, må si, at minnene er i ferd med å bli "uutholdelige" nå. Greit å lære å se sammenhenger og sånn. Men, når det gjør at jeg ikke klarer å fungere i hverdagen. Hva da? Ska jeg stole på behandler, eller må jeg tenke meg om. Tror jeg skal samle mot til meg og ta det opp neste gang jeg skal dit. Hvis ikke vi får pratet om det, så vil jeg fortsette å være skeptisk til henne. Og det er vel ikke bra.

[Gjest er det lurt]

Psykologen min sa en gang til meg at det var jeg som snakket om fortiden, ikke han. Det hadde han rett i, men jeg skjønte ikke hvorfor jeg snakket om fortiden. Det må jo ha vært på grunn av han.

Det var litt tåpelig sagt, synes jeg. Er vel behandler som har ansvar for hva timen skal handle om. Og som man roper i skogen får man svar.

[Gjest er det lurt]

En ting er falske minner, dvs at man husker ting som ikke har rot i virkeligheten.

En annen ting er falske proposjoner på ekte minner. Jeg mener at dyrking og graving i gode minner kan være en veldig nyttig øvelse.

Husk det gode, glem det leie. I passende mengder er det en meget god leveregel.

mvh

''En annen ting er falske proposjoner på ekte minner. Jeg mener at dyrking og graving i gode minner kan være en veldig nyttig øvelse''

Det var bra sagt. Hvorfor er det ikke flere behandlere som tenker sånn?