Skal jeg la vær å fortelle??

[Friggy]

Hei alle sammen!

Jeg trenger et godt råd fra noen som vet.

Jeg har truffet en helt utrolig fyr! Vi har kjent hverandre i snart et år, og nå er det begynt å utvikle seg til noe mere. Vi har hatt sex sammen og det gikk veldig bra. Men jeg vet jo det, at jeg helt sikkert kommer til å få noen nedturer der jeg ikke takler sex. Nedturer der jeg aller mest trenger en varm og god armkrok å ligge i.

Han har mistanke om at jeg ikke har hatt det så greit bestandig, for han spør. Men han er så forståelsesfull at han sier jeg kan fortelle hva det er, den dagen jeg føler for det.

Har ikke enda tatt mot til meg og fortalt ham hva jeg har opplevd. Vet ikke om jeg tør, siden det har ødelagt tidligere forhold som jeg har hatt.

Er nok litt redd for hvordan han vil reagere. Hvor mye er det egentlig lurt å si? Eller er det best å ikke si noen ting.

Han er en helt utrolig fyr, så jeg tror nok han ville forstå.

Noen som har et godt råd til meg?

[DIXI]

Hei!

Det høres ut som du har vært veldig heldig og truffet en virkelig herlig fyr! Når dere har vært sammen i snart et år, vil jeg tro at du føler at du kjenner ham ganske godt, og vet hvordan han vil komme til å reagere på dine betroelser.

Du skriver at du tror du kommer til å få nedturer - tror du det vil være rette tidspunktet å fortelle om det du har opplevd? Da vil han jo se at du er deppa, og lure på hvorfor. Er det ikke bedre å snakke om det i fred og ro nå som du føler at du er helt på topp?

Hvis jeg var deg, ville jeg fortelle det nå. For jo lenger du venter, jo vanskeligere blir det. Er han noe å samle på, og det er han tydeligvis (!), vil han nok gi deg den støtten og omsorgen du trenger og fortjener - samme hva du har å fortelle!

Lykke til!

Vennlig hilsen Grete, leder for DIXI

[Gjest (Anonymous)]

hei...

jeg enig med Dixi Grete.

Jeg fortelle mitt historer og vanskelig å fortelle.Jeg var sammen med en gutt som jeg veldig forelsk og glad en gutt , sammen halv året .og jeg var litt "lekasje" fortalt gutten ,han holder meg og skjønner dette mitt sitasjon. ikke alt.!!!var så vanskelig fortelle og vondt i inne meg og var så redd å miste som jeg var så glad ham men sammen forsatte etter 3 år som jeg fikk en barn da jeg vært psykisk problemer om dette pga jeg var gravid igjen . da jeg fortalt alle ting som jeg hadde opplevede. (flere ganger fortalt omigjen da jeg huske igjen tilbake og små plukke ting sak.)Gutten var så tålmodig og flink lytte og støtte meg hele tiden mitt veien .. Nå jeg gift med ham og 2 barn. Jeg er lykkelig og de glad i meg. Jeg føler meg mye bedre dette.. Jeg glad selv at jeg fortalt om dette .

jeg vet det er tøff og vanskelig men husk etterpå litt bedre hverfall..så forsetter litt og litt du se hvordan går..

Støtt deg og jeg tenker på deg....

hilsen Blått Havet

[Gjest pomona]

kjære Friggy.

Jeg synes du skal fortelle det til ham, når du er klar for det. Jeg ventet mange år med å si det til mannen min, og jeg angrer på at det gikk så lenge. Han er jo så forståelsesfull og varm, han har alltid en skulder å låne meg når dagene er tøffe, og ikke minst han skjermer meg fra overgriperen som er i familien min. Jeg husker at han spurte meg direkte om jeg utsatt for overgrep. Jeg mistet helt fatningen og ble skikkelig sint. Det var først da jeg begynte i terapi at jeg klarte å si det til ham. Nå føles det godt å ha delt byrden med noen, den er lettere å bære nå.

Lykke til.

[DIXI]

hei...

jeg enig med Dixi Grete.

Jeg fortelle mitt historer og vanskelig å fortelle.Jeg var sammen med en gutt som jeg veldig forelsk og glad en gutt , sammen halv året .og jeg var litt "lekasje" fortalt gutten ,han holder meg og skjønner dette mitt sitasjon. ikke alt.!!!var så vanskelig fortelle og vondt i inne meg og var så redd å miste som jeg var så glad ham men sammen forsatte etter 3 år som jeg fikk en barn da jeg vært psykisk problemer om dette pga jeg var gravid igjen . da jeg fortalt alle ting som jeg hadde opplevede. (flere ganger fortalt omigjen da jeg huske igjen tilbake og små plukke ting sak.)Gutten var så tålmodig og flink lytte og støtte meg hele tiden mitt veien .. Nå jeg gift med ham og 2 barn. Jeg er lykkelig og de glad i meg. Jeg føler meg mye bedre dette.. Jeg glad selv at jeg fortalt om dette .

jeg vet det er tøff og vanskelig men husk etterpå litt bedre hverfall..så forsetter litt og litt du se hvordan går..

Støtt deg og jeg tenker på deg....

hilsen Blått Havet

Kjære Blått er havet!

Måtte bare gi deg en god klem! Jeg tror du er en modig og sterk kvinne! Godt å se deg igjen her inne!

Varm klem fra Grete :-)

[olebrumma]

Kjære deg:-)

Fortell fortell..

Husk han er glad i deg og vil så gjernew være der for deg. Hvertfall hvis han er noe å samle på! Huff det hørtes overfladisk ut , men er ikke ment slik.

Jeg er voksen, har barn og kjæreste... dvs ..

Vi sliter fordi HAN ikke klarer å fortelle meg. Jeg har spurt om å få lov til å spørre om det er det jeg tror det er. Tårene renner og han rister på hodet. Forstår at jeg ikke skal presse for hardt. Vær tålmodig. Men etterhvert har jeg følt at nå mister jeg han. Jeg har ingenting å tape. Jeg sa det høyt. Han forsvant ikke (foreløbig). Kan noen av dere (er det noen menn der ute som kan si noe)hjelpe?

Så kjære deg Friggy, elsker han deg/ du lar han få lov til å bli/være glad i deg, så fortell. Han er der..

Klem olebrumma:-)

[Sør]

Hei Friggy,

Så flott at du har truffet en slik fyr! :-)

Ville bare komme med et forslag: skriv det du vil fortelle i et brev, og gi det til ham.

Dette har mange fordeler: du har mye mer kontroll over hva som blir fortalt (hvis du vil fortelle "alt", så får du "alt" med - eller du kan hoppe over deler som du heller vil fortelle en annen gang). Du slipper å repetere, og lure på om han forstår - fordi han kan bare lese samme paragrafen en gang til.

Det beste er å gi det til ham når dere er sammen, fremfor å la ham "finne" brevet. (Da kan han tro at det er et "avskjedsbrev" eller noe lignende - og du vil jo ikke skremme ham!) Da kan du også være der for å svare på spørsmålene han har.

Husk på at du har hatt mange år på å "bli vant med" det som har skjedd. For ham er det du skriver nytt. Derfor kan han kanskje si "mange rare ting". Jeg LOVER deg han er IKKE sint på deg, men på kreket som skadet deg. Og han vil tro deg! Og et lite tips: hvis han sier "det er ikke sant" - så betyr det IKKE at han tror du lyver. "Det er ikke sant" er et uttrykk som mange bruker f. eks. hvis politiet kommer og sier at "det har vært en bilulykke". De tror ikke at hverken du eller politiet lyver!

Ønsker dere lykke til - jeg er sikker på at det kommer til å gå bra.

*forsiktig klem*

[Gjest (Anonymous)]

Hei Friggy!

Det er første gangen jeg er inne her, og jeg vil gjerne dele litt hvordan det var for meg å fortelle det til mannen min.

Mannen min og jeg var enige om å ikke ha sex før ektenskapet, og vi giftet oss 1år etter å ha truffet hverandre. Forlovelsestiden var underbar fordi sex ikke inngikk, og jeg følte meg ren og trygg som et litet barn. Han har vært kristen hele livet og er en rolig type som står stødig (mens jeg ble kristen i voksen alder).

Vi gifte oss før jeg fortalte han det, en samtale som gikk veldig hakkete med mye gråting, der jeg hele tiden ikke greidde å si rett ut hva det var, men klarte det til slutt. Han tok det rolig, viste ikke sinnet mot overgriperen (min far) åpent, men har skjermet meg og har vært som et skjold å gjemme seg bak.

Problemene når det gjelder sex økte bare på de første årene, sammen med humørsvingninger, og nådde sin kulmen når vi fikk vårt første barn. Da begynte jeg bearbeidelsen av det som jeg hadde opplevd, og har pr idag kommet veldig langt.

Det som har holdt oss oppe og sammen er at vi har kunnet be i lag. Allikevel har det vært så vanskelig for oss begge underveis at vi spurt oss om vi skal fortsette i lag. Han har holdt ut, og klart å være tålmodig nok, slik at jeg har kunnet møte alt det jeg ikke visste jeg hadde med meg i det underbevisste, og alt synligt som tankemønster, utbrudd etc. Nå etterpå står vi styrket tilbake, fordi vi har holdt sammen, og kan glede oss over framskrittene jeg har gjort. Egentlig har jeg blitt helt annerleis (ny!) innvendig... etter mye forbønn for sexuallivet, og iherdige forsøk av oss, så er det utrolig at det ikke låser seg lenger! (Beklager veldig hvis jeg er for intim!!)

Derfor råder jeg deg at din kjæreste får vite hva som har skjedd. Er han den du skal ha, så vil han være så glad i deg at han takler å høre din historie. Den vil få han til å forstå deg enda bedre, og hjelpe han leve i lag med deg. Dere vil stå nærmere hverandre mye fortere.

Hver menneske har sin historie og du har din. Det er ingen grunn for han å se ned på deg. Hvis det skulle vise seg at han ikke takler det så godt... gi han litt tid til å forstå hva alt dette innebærer, men styr unna hvis han ikke skulle vise deg respekt lenger.

Jeg ønsker deg, og dere to, all lykke videre!

hilsen Tillitsfull

[sKristine]

Hei Friggy!

Det er første gangen jeg er inne her, og jeg vil gjerne dele litt hvordan det var for meg å fortelle det til mannen min.

Mannen min og jeg var enige om å ikke ha sex før ektenskapet, og vi giftet oss 1år etter å ha truffet hverandre. Forlovelsestiden var underbar fordi sex ikke inngikk, og jeg følte meg ren og trygg som et litet barn. Han har vært kristen hele livet og er en rolig type som står stødig (mens jeg ble kristen i voksen alder).

Vi gifte oss før jeg fortalte han det, en samtale som gikk veldig hakkete med mye gråting, der jeg hele tiden ikke greidde å si rett ut hva det var, men klarte det til slutt. Han tok det rolig, viste ikke sinnet mot overgriperen (min far) åpent, men har skjermet meg og har vært som et skjold å gjemme seg bak.

Problemene når det gjelder sex økte bare på de første årene, sammen med humørsvingninger, og nådde sin kulmen når vi fikk vårt første barn. Da begynte jeg bearbeidelsen av det som jeg hadde opplevd, og har pr idag kommet veldig langt.

Det som har holdt oss oppe og sammen er at vi har kunnet be i lag. Allikevel har det vært så vanskelig for oss begge underveis at vi spurt oss om vi skal fortsette i lag. Han har holdt ut, og klart å være tålmodig nok, slik at jeg har kunnet møte alt det jeg ikke visste jeg hadde med meg i det underbevisste, og alt synligt som tankemønster, utbrudd etc. Nå etterpå står vi styrket tilbake, fordi vi har holdt sammen, og kan glede oss over framskrittene jeg har gjort. Egentlig har jeg blitt helt annerleis (ny!) innvendig... etter mye forbønn for sexuallivet, og iherdige forsøk av oss, så er det utrolig at det ikke låser seg lenger! (Beklager veldig hvis jeg er for intim!!)

Derfor råder jeg deg at din kjæreste får vite hva som har skjedd. Er han den du skal ha, så vil han være så glad i deg at han takler å høre din historie. Den vil få han til å forstå deg enda bedre, og hjelpe han leve i lag med deg. Dere vil stå nærmere hverandre mye fortere.

Hver menneske har sin historie og du har din. Det er ingen grunn for han å se ned på deg. Hvis det skulle vise seg at han ikke takler det så godt... gi han litt tid til å forstå hva alt dette innebærer, men styr unna hvis han ikke skulle vise deg respekt lenger.

Jeg ønsker deg, og dere to, all lykke videre!

hilsen Tillitsfull

Vil bare si takk til det du fortalte...det ség rett inn!

Klem fra

[Gjest (tillitsfull)]

Vil bare si takk til det du fortalte...det ség rett inn!

Klem fra

sKristine!

Takk!!