Angst i kjærlighetslivet

[Rosa27]

Jeg er ei 27 år gammel jente som sliter veldig med angst når det gjelder kjærlighet. Jeg er en meget utadvendt og sosial person til vanlig, har mange venner og har ikke problemer med å møte menn. Problemene mine oppstår med en gang jeg får sterke følelser for en mann. Jeg har et 4 år langt samboerskap bak meg, vi flyttet fra hverandre for nesten 3 år siden. I løpet av disse 3 årene har jeg møtt 2 menn jeg har likt veldig godt og vi har hatt det veldig fint helt frem til jeg har blitt veldig forelsket og fått sterke følelser. Da klarer jeg ikke lenger å være meg selv... Jeg får problemer med å holde en samtale i gang med personen jeg liker, og jeg sier ofte litt dumme ting, noe som ikke er helt likt meg. Jeg blir veldig usikker og spent. Dette fører til at vi ikke lenger får den gode kontakten med hverandre som vi har hatt før jeg har blitt sånn, og jeg føler at vi sklir fra hverandre. Med en gang mannen jeg liker har forlatt rommet slapper jeg av og kan være meg selv igjen, men da får jeg samtidig angst for at jeg ikke har vært meg selv og for at jeg kan ha ødelagt alt. Jeg er svært klar over dette selv og det gjør det så veldig vondt for jeg klarer ikke å kvitte meg med den vonde følelsen. Vet ikke hva som skal til for at jeg skal klare å slappe av. Jeg tror mye av grunnen til at det ikke ble noe mer noen av de to mennene er at jeg ble så rar. Nå har jeg møtt en ny mann, og jeg merker at det samme skjer igjen. Jeg har virkelig ikke lyst til å miste han også... Jeg har kjent han i halvannet år og han vet at jeg er en glad og fornuftig jente, men jeg tror han begynner å lure litt på meg nå. Har så lyst til at han skal lære meg å kjenne på kjæreste-planet som den jeg virkelig er, og ikke som den fjolla jeg ufrivillig utgir meg for å være... Jeg er ikke redd for å binde meg så det kan ikke være derfor jeg blir sånn. Hvordan skal jeg klare å "finne tilbake til meg selv"? Burde jeg fortelle han om problemene mine? Burde jeg gå til psykolog? Eller er jeg bare et håpløst tilfelle av en tullete forelsket jente..?

[Gjest Irjana]

Jeg synes du skal si det til han som det er. Uten å flire og fjolle. Om du må velge mellom flir/fjoll og begynne å grine, så heller det siste.

Da jeg giftet meg, var jeg så redd for at jeg ikke skulle klare hverdagen med dette mennesket fordi jeg var redd nærhet. Så sa jeg som det var, og litt forskrekket ble han, avventende også, men han tok det bedre når jeg var trist og ærlig enn tøysete og redd. Nå har vi vært gift veldig lenge, da.

Men jeg innrømmer at ennå er jeg litt redd nærhet. Men det er nå sånn jeg er, da.

[Rosa27]

Jeg synes du skal si det til han som det er. Uten å flire og fjolle. Om du må velge mellom flir/fjoll og begynne å grine, så heller det siste.

Da jeg giftet meg, var jeg så redd for at jeg ikke skulle klare hverdagen med dette mennesket fordi jeg var redd nærhet. Så sa jeg som det var, og litt forskrekket ble han, avventende også, men han tok det bedre når jeg var trist og ærlig enn tøysete og redd. Nå har vi vært gift veldig lenge, da.

Men jeg innrømmer at ennå er jeg litt redd nærhet. Men det er nå sånn jeg er, da.

Tusen takk for rådet ditt Irjana, setter virkelig stor pris på det :-) Skal prøve å fortelle det til han.