Orio

[frosken]

Håper at du har fått kontakt med noen i ansvarsgruppen din i dag, og at dere sammen har funnet gode strategier for den nærmeste tiden fremover.

Ta vare på deg selv som best du kan i denne såre tiden.

[Cilien]

Henger meg på den - håper du har fått snakket med noen, Orio. Tenker på deg:)

[Gjest]

Lurer på om stakkars Orio har lagt seg inn jeg...

[Gjest Geir]

Lurer på om stakkars Orio har lagt seg inn jeg...

Det er sikkert ikkje så dumt for ho.

[Gjest]

Det er sikkert ikkje så dumt for ho.

Nei, selv om jeg ikke kan vite så mye om det så føler jeg at det kanskje hadde vært lurt for ei beite ja...

[Orio]

Legen var ikke på jobb i dag, så jeg ringte kontakten i kommunen. Snakket lenge. Dps ble også kontaktet, fikk time i morgen. Fortalte alt, eller i alle fall om selvmordstankene/planene. Kontakten i kommunen skal ringe legen i morgen, mente det er viktig at hun også vet hva som foregår, at jeg skal ha flest mulig å støtte meg til og som kan hjelpe meg gjennom dette.

Jeg måtte love å ikke gjøre noe "dumt" før timen i morgen, alternativet hadde vært innleggelse i dag, enten jeg ville eller ikke. Jeg er ikke enig i at de hadde hatt grunnlag for tvangsinnleggelse, men det hjelper jo ikke så mye. Ikke hadde jeg hatt krefter til å argumentere heller. Så jeg lovte. Nølende, for jeg vil ikke love noe hvis ikke jeg er sikker på at jeg klarer å holde det. (Eller, har jeg først lovet noe, klarer jeg ikke bryte løftet.)

Jeg ga blaffen i all fornuft og NHDs råd om å "ta smerten innover meg" eller hva det nå var han skrev, og tok en sobril. Angst er slett ikke den dominerende følelsen, men det hjalp allikevel. Selv bare litt angst på toppen av sorgen og fortvilelsen ble for mye.

Strategien fremover er å ta en dag av gangen, hyppig kontakt med de som skal hjelpe meg, og vurdering av om innleggelse er nødvendig eller ikke. Eller, hvor viktig det er. Hadde jeg ønsket en innleggelse hadde jeg ikke sittet her nå. Men jeg tror det ville vært enda verre, å bli isolert fra familien og sitte på et sykehus sammen med en masse ukjente mennesker. Men det valget er visst ikke helt opp til meg lenger.

I dag har vi i familien vært en del sammen, det har vært godt men samtidig ekstremt slitsomt. I det minste brukte jeg ikke den tiden på å fantasere om selvmord.

[Orio]

Lurer på om stakkars Orio har lagt seg inn jeg...

Jeg er her jeg, unngikk innleggelse mot et løfte om ikke å gjøre noe "dumt".

[Gjest]

Jeg er her jeg, unngikk innleggelse mot et løfte om ikke å gjøre noe "dumt".

:-)

Her er du velkommen, i alle fall. :-)

[Orio]

:-)

Her er du velkommen, i alle fall. :-)

Det er fint å høre.

Jeg er sliten. Det er utmattende å være alene, utmattende å være sammen med andre. Fordelen er at sammen med andre slipper ikke selvmordstankene så lett til. Og de er jeg nødt til å legge fra meg, hvis jeg skal slippe unna en innleggelse.

[Gjest]

Det er fint å høre.

Jeg er sliten. Det er utmattende å være alene, utmattende å være sammen med andre. Fordelen er at sammen med andre slipper ikke selvmordstankene så lett til. Og de er jeg nødt til å legge fra meg, hvis jeg skal slippe unna en innleggelse.

Uansett hvordan man snur og vender på det er det ikke bra å isolere seg... :-)

[Orio]

Uansett hvordan man snur og vender på det er det ikke bra å isolere seg... :-)

Og det sier du. Hva har du bedrevet dagen med? Stor sosial aktivitet? :- )

[Gjest]

Og det sier du. Hva har du bedrevet dagen med? Stor sosial aktivitet? :- )

Jeg forsøkte da aldri å fremme meg selv som et moralskt eksempel her. :-)

Jeg har... vært på butikken! :-P

[Orio]

Jeg forsøkte da aldri å fremme meg selv som et moralskt eksempel her. :-)

Jeg har... vært på butikken! :-P

Det er visst noen som mener man selv bør leve etter de rådene man gir andre. Skjønner ikke hva som går av sånne mennesker. Jeg klarer det i alle fall ikke.

[Gjest]

Det er visst noen som mener man selv bør leve etter de rådene man gir andre. Skjønner ikke hva som går av sånne mennesker. Jeg klarer det i alle fall ikke.

Man hører jo alltid at det ikke er bra å være for mye alene. Jeg tror også på det. Men å gjøre noe særlig med det, det har jeg problemer med.

[frosken]

Legen var ikke på jobb i dag, så jeg ringte kontakten i kommunen. Snakket lenge. Dps ble også kontaktet, fikk time i morgen. Fortalte alt, eller i alle fall om selvmordstankene/planene. Kontakten i kommunen skal ringe legen i morgen, mente det er viktig at hun også vet hva som foregår, at jeg skal ha flest mulig å støtte meg til og som kan hjelpe meg gjennom dette.

Jeg måtte love å ikke gjøre noe "dumt" før timen i morgen, alternativet hadde vært innleggelse i dag, enten jeg ville eller ikke. Jeg er ikke enig i at de hadde hatt grunnlag for tvangsinnleggelse, men det hjelper jo ikke så mye. Ikke hadde jeg hatt krefter til å argumentere heller. Så jeg lovte. Nølende, for jeg vil ikke love noe hvis ikke jeg er sikker på at jeg klarer å holde det. (Eller, har jeg først lovet noe, klarer jeg ikke bryte løftet.)

Jeg ga blaffen i all fornuft og NHDs råd om å "ta smerten innover meg" eller hva det nå var han skrev, og tok en sobril. Angst er slett ikke den dominerende følelsen, men det hjalp allikevel. Selv bare litt angst på toppen av sorgen og fortvilelsen ble for mye.

Strategien fremover er å ta en dag av gangen, hyppig kontakt med de som skal hjelpe meg, og vurdering av om innleggelse er nødvendig eller ikke. Eller, hvor viktig det er. Hadde jeg ønsket en innleggelse hadde jeg ikke sittet her nå. Men jeg tror det ville vært enda verre, å bli isolert fra familien og sitte på et sykehus sammen med en masse ukjente mennesker. Men det valget er visst ikke helt opp til meg lenger.

I dag har vi i familien vært en del sammen, det har vært godt men samtidig ekstremt slitsomt. I det minste brukte jeg ikke den tiden på å fantasere om selvmord.

Godt å høre at du har oppnådd kontakt med ansvarsgruppen din :-)

Jeg tror at det til syvende og sist er du selv som avgjør om en innleggelse er aktuelt eller ikke. Hvis du er rimelig sikker på at det beste er å være sammen med familien, så kan du velge å forplikte deg til å ikke handle destruktivt, samt å gi beskjed til helsepersonell dersom du ikke lenger vil forholde deg til denne forpliktelsen, og i såfall kan du være hjemme.

Etter min oppfatning er det viktig at du får en opplevelse av at det finnes folk som vil støtte deg gjennom denne vanskelige tiden. Med god tilgjengelighet til et støtteapparat, vil du sannsynligvis oppleve at dine friske sider kommer tydeligere frem.

Ta godt vare på deg selv, Orio. Vær sammen med familien i den grad det er godt for deg, og ta i mot den støtten du kan få fra andre.

God natt:-)

[Mista nikket]

Det er visst noen som mener man selv bør leve etter de rådene man gir andre. Skjønner ikke hva som går av sånne mennesker. Jeg klarer det i alle fall ikke.

Når en gir råd til andre er man mer objektiv, ser saken/problemet fra yttersiden. En er ikke låst i en fastsatt tankegang.

[Orio]

Godt å høre at du har oppnådd kontakt med ansvarsgruppen din :-)

Jeg tror at det til syvende og sist er du selv som avgjør om en innleggelse er aktuelt eller ikke. Hvis du er rimelig sikker på at det beste er å være sammen med familien, så kan du velge å forplikte deg til å ikke handle destruktivt, samt å gi beskjed til helsepersonell dersom du ikke lenger vil forholde deg til denne forpliktelsen, og i såfall kan du være hjemme.

Etter min oppfatning er det viktig at du får en opplevelse av at det finnes folk som vil støtte deg gjennom denne vanskelige tiden. Med god tilgjengelighet til et støtteapparat, vil du sannsynligvis oppleve at dine friske sider kommer tydeligere frem.

Ta godt vare på deg selv, Orio. Vær sammen med familien i den grad det er godt for deg, og ta i mot den støtten du kan få fra andre.

God natt:-)

Det er jo forsåvidt det jeg har gjort, jeg har forpliktet meg til ikke å handle destruktivt. (Liker det uttrykket mye bedre enn å gjøre noe "dumt".) Men det er vanskelig. Mye vanskeligere enn jeg hadde trodd, for jeg klarer ikke lyve om det heller. Men det er vel egentlig en god ting, sett utenfra i alle fall. Nå tar jeg en dag (og en natt) av gangen, så ser jeg hvor jeg står i morgen.

Jeg skal ikke legge meg riktig enda, prøver å samle den søvnen jeg får til å være mest mulig midt på natten, det er den tiden som er verst, så da er det greit å sove den bort.

God natt.

[Orio]

Man hører jo alltid at det ikke er bra å være for mye alene. Jeg tror også på det. Men å gjøre noe særlig med det, det har jeg problemer med.

Det er ikke bra å være for mye alene. Det er jo ikke så vanskelig å skjønne det, egentlig. Vi kan ikke unngå et minimum av kontakt med andre, og har vi først begynt å isolere oss blir det bare verre og verre. Det er i alle fall min erfaring. Men det er jo mye lettere å vite hva en skal gjøre enn å faktisk gjøre det også, da.

[Orio]

Når en gir råd til andre er man mer objektiv, ser saken/problemet fra yttersiden. En er ikke låst i en fastsatt tankegang.

Det er ikke bare tankene som er problemet, når en selv står midt oppi situasjonen får en alle de smertefulle følelsene i tillegg, og de kan virkelig ødelegge for fornuften.

[Gjest]

Det er ikke bra å være for mye alene. Det er jo ikke så vanskelig å skjønne det, egentlig. Vi kan ikke unngå et minimum av kontakt med andre, og har vi først begynt å isolere oss blir det bare verre og verre. Det er i alle fall min erfaring. Men det er jo mye lettere å vite hva en skal gjøre enn å faktisk gjøre det også, da.

Jeg for min del syns det er lettere å være sammen med familien enn å være sammen med fremmede. Det er kanskje ikke så merkelig. Det er noe med hva jeg forventer av de (menneskene). Behandleren min har jeg etterhvert begynt å stole såpass på at jeg ikke forventer personlig kritikk. Jeg forventer mindre av dette av familien enn av fremmede.

Klarer ikke helt venne meg til at fremmede ikke hele tiden kritiserer meg...