Orio

[Mista nikket]

Det er ikke bare tankene som er problemet, når en selv står midt oppi situasjonen får en alle de smertefulle følelsene i tillegg, og de kan virkelig ødelegge for fornuften.

Det er sant og derfor kan en ikke se klart/objektivt på det som er. Derfor er det lett å gi råd til andre. Hvilke råd tror du at du hadde gitt til en som var i samme situasjon som du er i nå?

Etter som jeg har lest innleggene dine skjønner jeg du har det vanskelig. Du hadde det vondt før han døde og det kan nok ha forsterket din sorg og reaksjon. Det er aldri lett å miste noen. Som regel er det bestandig alt for tidlig.

[Orio]

Det er sant og derfor kan en ikke se klart/objektivt på det som er. Derfor er det lett å gi råd til andre. Hvilke råd tror du at du hadde gitt til en som var i samme situasjon som du er i nå?

Etter som jeg har lest innleggene dine skjønner jeg du har det vanskelig. Du hadde det vondt før han døde og det kan nok ha forsterket din sorg og reaksjon. Det er aldri lett å miste noen. Som regel er det bestandig alt for tidlig.

Mitt råd: ta i mot tilbud om innleggelse. Du trenger en pause. Ved en innleggelse kan du også få snakket om diagnoser og behandling og alt det andre du lurer på. Det blir en "time out" for både deg og behandleren din, og hvis du er heldig kan dere begynne på ny frisk etterpå. Eller kanskje du får en ny behandler, hvis det er det de finner ut at du trenger.

Og husk, selv om du takker ja til en innleggelse akkurat nå er det jo ikke snakk om til evig tid. Kanskje ikke mer enn en uke eller to, til du er over det verste.

MEN, å følge mine egne råd er jeg ikke flink til. Og ikke har jeg tenkt å begynne med det nå heller.