til nils håvard dahl psykologen

[destgirl]

jeg leste et innlegg som du svarte på at en som hadde hørt av sin psykolog om å heller glemme overgrep, jeg ble litt skuffet da jeg så du skrev at i noen tilfeller er det bedre å glemme.

er det noe man vet så er det at kroppen husker og glemmer aldri og da skjer det masse reaksjoner, som kan skremme og få et menneske til å føle seg mer unormal og gi større skade.. det som heller hjelpeapparater bør fokusere på er å finne en måte som hjelper et menneske utsatt for trame en måte å jobbe med overgrep og en måte å komme seg vidre, normalisere reaksjoner, og se styrken i hvert menneske som står oppreist etter dette. og når man møter mennesker som kommer inn akutt på psykehus etter å ha selvskadet seg selv, såse på de som sterke mennesker som prøver å finne hjelpen som gjør at de en dag kan reise seg opp og bli et fri menneske med et godt liv.. og det at de kan begynne å vise hvor vondt har det, så er det et steg videre, da er det viktig at hjelpeapparatet har riktig holdning til pasienter.. jeg vet at hvert enkelt menneske har et eget ansvar for sitt eget liv, men det er viktig at hjelpeapparatet kan hjelpe her enkelt til selvhjelp slik at de kan komme seg videre.. der syns jeg smso ligger langt foran psykiatrien, eller vet jo ikke om psykiatrien har utviklet seg de siste årene, det kan jo være,, og det håper jeg... mange som ikke selv har opplevd slike vonde ting klarer ikke å sette seg inn i andres situasjon og klarer da ikke se styrken som disse mennesker har, og når de møter mennesker med slik "holdning" blir det tilslutt litt slik holdning de får om seg selv å, og da er det ikke lett å jobbe hardt for åå komme seg opp og frem..

mange som opplever slike ting er utrolig sterke, ikke ta det ifra alle, heller hjelp dem å se den styrken de faktisk har, og hjelp dem å bruk den slik at de kan komme seg videre... det er styrken som får oss frem...

og husk at alle overgrep skal tales ihjel, det trodde jeg du visste, det er hjelpeapparatet som feiler hvis man ikke kommer seg videre, det har med uvitenhet å gjøre...

jeg fikk beskjed første dag på smi, jeg vil hjelpe å støtte deg, men jeg kan ikke gjøre noenting for deg hvis ikke du gjør jobben selv.. jeg kan kun være en støtte ikke gjøre jobben for deg... og jeg sier bare AMEN..

det å normalisere og lære å se styrke og ikke svakhet, i pasienter.. og det å hjelpe pasienter til å se dette hos seg selv har jeg tro på..

da blir det lettere å åpne seg, tørre å vise sine vonde tanker følelser, fordi man blir ikke misforstått, eller diagnosisert.. man får lov for å være, og ja det forsvinner hvis man får lov å være, hvis dere tør å la oss være i det, og stler på at vi ikke knekker, da kommer man videre...

je stoler ikke lenger på psykologer, psykiatrien, det offentlige... jeg vet at ikke alle er sånn og at tida er med å utvikler og at jeg har vært uheldig... så jeg er med åpent sinn og sterk ønske å se at ting har forandret seg..

men jeghåper du ser og forstår at ved riktig hjelp, og overgrep tales ihjel ,er den rette veien..

og ja ting tar tid, og alt til sin tid...

overgrep - pubertet-ekteskap-fødsel-mm ja alle disse tingee kan gi en reaksjon, selv om du har jobbet gjennom det, så det er jo et sår som bli til arr og et arr som er stort vil alltid være der.. og et overgrep er et stort arr.. så ja tør å la dine pasienter være i det, fordi, det å kjenne kroppen reagere uten å vite, er mer ødeleggende for psyken enn å vite..

og du har vel å hørt, at kroppen gir ikke mer en du tåler..da sier jo naturens gang at det skal frem for det skal tales ihjel, og kroppen lar være å ta frem de ting som du ikke skulle tåle..

husk på den..

kanskje du vet alt dette, men ble bare så skuffet av det innlegget, fordi vi er i 2008 og det begynner endelig å komme frem, og det jobbes med de som ikke vil at det skal tales for å få de til å forstå...

så jeg ble bare skuffet..

men jeg håper du forsto noe av det jeg skrev...

og jeg håper du tar imot noe av det jeg skriver, for jeg er selv et overgrepsoffer, som er langt forbi hvor jeg var den dagen jeg tiet ihjel...

så jaaaa tal ihjel..

lykke til videre med denne flotte siden, veldig god hjelp..

hilsen DestGirl

[AnonymAkkuratNå]

Jeg syns du skal poste dette innlegget på psykiartriforumet. Det er absolutt viktig det du tar opp her, og jeg skal innrømme at jeg er veldig nysgjerrig på NHDs svar!

[cathlin]

Det var et godt innlegg! Takk for det.

[destgirl]

Det var et godt innlegg! Takk for det.

takk

[destgirl]

Jeg syns du skal poste dette innlegget på psykiartriforumet. Det er absolutt viktig det du tar opp her, og jeg skal innrømme at jeg er veldig nysgjerrig på NHDs svar!

takk for det.. tror jeg skal gjøre det så er jeg sikker på at han leser det.. men ble skikkelig frustrert, så de ordene kom bare av seg selv..

[Gjest Mohikaneren]

Hei :-)

Jeg tenker at det viktigste er å komme seg videre, legge det bak seg.

Hvis det hadde vært en "mirakelkur" der man kunne glemme, og samtidig ikke slite med angst, depresjoner, selvskading, psykoser osv. Så hadde det faktisk vært fint.

Nå er det nå ikke sånn hjernen vår fungerer, og det har en tendens til å poppe frem i tide og utide. Kroppen får av og til mer enn den tåler, desverre.

For noen vil det da kunne hjelpe å snakke det mindre, for å komme seg videre, få mer ut av livet enn å være en "utsatt". Å bli en aktiv, handlende person som ikke blir hemmet av det man har opplevd.

Nå tror ikke jeg at smi alltid har de beste svarene, det er lett å "forbli" i rollen som "utsatt", fordi det er tryggt der. Det er jo godt å bli "sett". Men det bringer en ikke videre.

Snakke om det, til de rette personene, til riktig tid. Men ikke alltid, og ikke til alle. Livet består av så mye mer enn å bearbeide traumer. Livet burde bestå av bare andre ting.

Jeg håper, for alle som sliter med ettervirkninger av overgrep, at man finner måter som fungerer, der man faktisk klarer å la det bli en del av en, som en ressurs, ikke som en klo om foten.

Å tale og tale ihjel, det er jeg ikke alltid enig i. Livet skal ikke være en kampsak. Livet skal være godt å leve.

Det ønsker jeg for alle som har det vondt. At de får et godt liv, noen gode stunder etterhvert.

[destgirl]

Hei :-)

Jeg tenker at det viktigste er å komme seg videre, legge det bak seg.

Hvis det hadde vært en "mirakelkur" der man kunne glemme, og samtidig ikke slite med angst, depresjoner, selvskading, psykoser osv. Så hadde det faktisk vært fint.

Nå er det nå ikke sånn hjernen vår fungerer, og det har en tendens til å poppe frem i tide og utide. Kroppen får av og til mer enn den tåler, desverre.

For noen vil det da kunne hjelpe å snakke det mindre, for å komme seg videre, få mer ut av livet enn å være en "utsatt". Å bli en aktiv, handlende person som ikke blir hemmet av det man har opplevd.

Nå tror ikke jeg at smi alltid har de beste svarene, det er lett å "forbli" i rollen som "utsatt", fordi det er tryggt der. Det er jo godt å bli "sett". Men det bringer en ikke videre.

Snakke om det, til de rette personene, til riktig tid. Men ikke alltid, og ikke til alle. Livet består av så mye mer enn å bearbeide traumer. Livet burde bestå av bare andre ting.

Jeg håper, for alle som sliter med ettervirkninger av overgrep, at man finner måter som fungerer, der man faktisk klarer å la det bli en del av en, som en ressurs, ikke som en klo om foten.

Å tale og tale ihjel, det er jeg ikke alltid enig i. Livet skal ikke være en kampsak. Livet skal være godt å leve.

Det ønsker jeg for alle som har det vondt. At de får et godt liv, noen gode stunder etterhvert.

hei og takk for svar:)

jeg tror egentlig vi mener mye av det samme.. jeg vil at vi skal få hjelp til etter vi har prata og fått hjelp for overgrep og reaksjoner.. og det var noe av budskapet.. jeg mener og ser mange reaksjoner som kommer om du vil eller ikke og viktig og da tørre å se og bearbeide dette, men ikke bli i det for alltid, jeg vet at noen blir i det fordi det er tryggere, og det er der hjelpeapparatene bør bli flinke på å hjelpe oss videre.. og der tror jeg personer som selv har kjent på livet er god hjelp, fordi de vet at vi ikke er glass og knuser i tusen biter.. de gir lov å være der du er uten å gjøre deg super syk, og de hjelper deg å finne en måte ut av det.. og det å normalisere reaksjoner og handlinger etter overgrep, er med på å tørre å vise hva du virkelig føler og da størrre sjans for å komme videre...

det å tørre å se sannheten gir deg muligheten til å gjøre de forandringer som kan forandres, om det tar lang tid, men steg for steg..

ser man ikke ikke sannheten kan man heller ikke forandre noe...

hilsen meg:)

[Miamarian]

Jeg synes det var et flott innlegg du har skrevet.For jeg så var det ihvertfall slik at jeg i tiden etterpå hadde et sterkt behov for å prate om det.Og jeg tror det var nødvendig at jeg fikk prate om det for at jeg skulle komme meg igjenom traumet. Jeg har truffet mennesker som har skjult det fullstendig og fortrengt, men senere så går det veldig inn på de og de får en veldig fæl reaksjon. Men etterhvert så kommer en kanskje til et punkt hvor det å utforske traumet ikke lenger er hensiktsmessig eller konstruktivt og at en rett og slett gjør bør best i å forsøke å legge det i den skuffen som heter fortid og lukke den.Det er selvfølgelig ikke så lett alltid.Men kanskje det at tiden går og minnet blir mer fjernt og levende.Og det at en fokuserer på andre ting.

Hadde forferdelig mareritt lenge men de er nå begynt å frata i hyppighet og styrke.Jeg tror at det er nødvendig å bearbeide overgrepet for at en skal komme videre.Men så tror jeg som sagt at når en kommer til et vist punkt så kan det være lurt og forsøke å glemme og legge det bak seg.

[destgirl]

Jeg synes det var et flott innlegg du har skrevet.For jeg så var det ihvertfall slik at jeg i tiden etterpå hadde et sterkt behov for å prate om det.Og jeg tror det var nødvendig at jeg fikk prate om det for at jeg skulle komme meg igjenom traumet. Jeg har truffet mennesker som har skjult det fullstendig og fortrengt, men senere så går det veldig inn på de og de får en veldig fæl reaksjon. Men etterhvert så kommer en kanskje til et punkt hvor det å utforske traumet ikke lenger er hensiktsmessig eller konstruktivt og at en rett og slett gjør bør best i å forsøke å legge det i den skuffen som heter fortid og lukke den.Det er selvfølgelig ikke så lett alltid.Men kanskje det at tiden går og minnet blir mer fjernt og levende.Og det at en fokuserer på andre ting.

Hadde forferdelig mareritt lenge men de er nå begynt å frata i hyppighet og styrke.Jeg tror at det er nødvendig å bearbeide overgrepet for at en skal komme videre.Men så tror jeg som sagt at når en kommer til et vist punkt så kan det være lurt og forsøke å glemme og legge det bak seg.

hei og takk for svar:)

ja jeg tror det å se det når det dukker opp er viktig og det å tale ihjel er ikke ment at man skal prate om det resten av livet, men den stunden man trenger, jeg vet for noen så vil de bli låst i det og ikke klarer å slippe, men hvis man kunne finne en måte å hjelpe hver enkelt til å legge det i skuffen..

fordi kroppen husker om man vil eller ikke, men jeg har ikke tro på at man skal bli i det resten av sitt liv, men en mellom ting på å prate om det og fa hjelp til å legge det bort og få et godt liv..

man har jo da fått en erfaring man kan bruke, man har lært å mestre noe som ikke er lett og det er jo en stor hjelp i livet videre også imøte med andre mennesker...

man kan bruke det til noe bra, ikke det at det vonde er noe bra, men man lærer så mye om seg selv og om mennesker generelt at man har en utrolig mulighet til å se og forstå andre, til hvordan man skal være der for sine barn.. hvordan man møter andre mennesker,

man kan bruke klokskapen man har fått gjennom bearbeiding, bruke terapi som et studie, gjøre det som er uforståelig til å skape noe som er ditt..bruke din visdom idette og din klokskap,

før klarte jeg ikke å gjøre noe, hverjken skole eller jobb, nå gjør jeg begge deler..

men jeg har hjulpet utrolig mange andre fordi jeg har fått så mye viten og ser mye mer enn andre ser, og kan da være der for andre på en måte en person uten erfaring ikke kunne..

jeg vet jeg har mye mer å lære, men jeg vil lære mer.. jeg leser mye jeg åpner øynene jeg tør å stole på min magefølelse mine instinkter..

alle jeg har fått lov å bli kjent med her inne som har opplevd traume/overgrep har alle så mye klokskap i sine ord, så mye visdom og omsorg..

blir litt revet med..

hilsen ivrige meg hehe

[Gjest Mohikaneren]

hei og takk for svar:)

jeg tror egentlig vi mener mye av det samme.. jeg vil at vi skal få hjelp til etter vi har prata og fått hjelp for overgrep og reaksjoner.. og det var noe av budskapet.. jeg mener og ser mange reaksjoner som kommer om du vil eller ikke og viktig og da tørre å se og bearbeide dette, men ikke bli i det for alltid, jeg vet at noen blir i det fordi det er tryggere, og det er der hjelpeapparatene bør bli flinke på å hjelpe oss videre.. og der tror jeg personer som selv har kjent på livet er god hjelp, fordi de vet at vi ikke er glass og knuser i tusen biter.. de gir lov å være der du er uten å gjøre deg super syk, og de hjelper deg å finne en måte ut av det.. og det å normalisere reaksjoner og handlinger etter overgrep, er med på å tørre å vise hva du virkelig føler og da størrre sjans for å komme videre...

det å tørre å se sannheten gir deg muligheten til å gjøre de forandringer som kan forandres, om det tar lang tid, men steg for steg..

ser man ikke ikke sannheten kan man heller ikke forandre noe...

hilsen meg:)

Men jeg tror at de forsøker å hjelpe oss videre, når de etter en stund forsøker å få oss til å fokusere på andre ting. Men det som da kan skje er at man tror de ikke "forstår" eller "tar deg på alvor".

Jeg er også for bearbeiding, men det bør gjøres sammen med profesjonelle.

Enkelte er også så dårlige at bearbeiding ikke er bra, at man kan bli dårligere, eller at man kan forbli der.

Jeg er i mot mye av det smi i det området jeg bor i driver med, de er en skakkjørt organisasjon med mange interne feider ansatte mellom. Dette sprer seg videre i den jobben de gjør. Dessuten sier de at man skal være likeverdig, men det er i realiteten større skille mellom ansatte og brukere der, enn det jeg har opplevd noen annen plass. De har gjort mye skade for mange. Veldig mye skade.

Ellers, tror jeg vi er enige om en del ting :-)

Ha en fin dag.

[destgirl]

Men jeg tror at de forsøker å hjelpe oss videre, når de etter en stund forsøker å få oss til å fokusere på andre ting. Men det som da kan skje er at man tror de ikke "forstår" eller "tar deg på alvor".

Jeg er også for bearbeiding, men det bør gjøres sammen med profesjonelle.

Enkelte er også så dårlige at bearbeiding ikke er bra, at man kan bli dårligere, eller at man kan forbli der.

Jeg er i mot mye av det smi i det området jeg bor i driver med, de er en skakkjørt organisasjon med mange interne feider ansatte mellom. Dette sprer seg videre i den jobben de gjør. Dessuten sier de at man skal være likeverdig, men det er i realiteten større skille mellom ansatte og brukere der, enn det jeg har opplevd noen annen plass. De har gjort mye skade for mange. Veldig mye skade.

Ellers, tror jeg vi er enige om en del ting :-)

Ha en fin dag.

jeg skjønner godt at du ikke er for smi der du bor, hørtes ikke bra ut.. er vel på samme måte som jeg har møtt hjelpeapparater i det offentlige selv...så er vel ikke organisasjon man skal dømme etter, men personer...

det er nok noen som alltid blir i det, men det er bare jeg har sett folk som har blitt i det pga feil hjelp og aldri klarer å kjempe seg videre..

men jeg ved at det er individuelt og at mange der som gir god hjelp..

men jeg er så redd at det skal bli feil holdning, bli misforstått og at mange som har hatt utrolig potensiale til å faktisk komme seg ut av det, ikke har gjort det pga feil hjelp..

og det skremmer meg, jeg har sett holdninger på ansatte ved kommunale og psykehus med feil instillinger og som har gjort pasienter tiil svingdørspasienter og fått de ned istednfor å opp..

men ikke alle er like..

de skremmer meg... men jeg vet at det er mye mer viten idag om bearbeiding ang overgrep og traumer generelt, så jeg tror det er i riktig fremgangsprosess..

men man kan ikke holde nede noe som kommer opp uansett, og hva gjør man når det kommer opp.. da er jo fortrenge tida over, da må man se det om man vil eller ikke, og da er det jo mange som bruker overlevelses teknikker for å prøve å glemme eller slippe å kjenne, men er det bedre en å prøve å kjenne på det i samarbeid med profesjonell hjelp..

såklart i en periode går det, og er nødvendig, men i det lange løp... akkurat der vet jeg ikke selv..men jeg vet etter møte med mennesker som trodde i mange år at de var for syke, brukte årevis på å legge det vekk sammen med psykolog, ble lei, snudde retning, ny hjelp, et par år, frisk i jobb et nytt liv..

da lurer jeg fælt når jeg hører psykolog mene for syk til å bli frisk...

så jeg tror noen som er syke, kan bli frisk med ny hjelp, og kanksje noen ikke..individuelt..

er ok å høre flere tanker på dette, flere erfaringer, fordi det er så mange erfaringer i dette land...og om jeg har møtt mange er det ikke mange med tanke på landsbasis..

du skriver klokt og voksent...

tusen takk for dine svar:)

ha en fin dag du å

hilsen meg:)