Hvorfor er psykiske problemer tabu?

[tjohei]

Jeg har ikke problemer med det, men det virker som om det kan være et problem for andre at man er åpen om det. Hvorfor? Er det fordi vi er så redde for ikke å være vellykket? Alle har jo opp og nedturer i livet, det sies isåfall. Er det virkelig så fremmed for folk at man ikke greier å forstå? Har møtt mennesker på nav som ikke har forståelse for psykiske problemer. Synes det er rart når de skal hjelpe folk ut i arbeid. Istedenfor blir man møtt med fordommer!

[Gjest Mom33]

Jeg har også ofte lurt på hvorfor vi så glatt aksepterer at det kan bli feil i et ledd, en muskel eller en kjertel - og at dette kan repareres med medisiner eller operasjon - men at vi ikke skal akseptere at det mest kompliserte organet på kroppen kan slå krøll på seg.

Personlig antar jeg at det handler om 1 ting: Det er at det er usynlig. Et brukket ben eller en arm i fatle er synlig, og dermed mer fattbart. Det er også en veldig konkret situasjon som har ført til en slik skade, og det aksepteres lettere av alle mennesker.

Jeg tror også at det er folks egen frykt for sinnsykdom (!) som slår til. Hvis person a, som alltid har vært så bli og glad og oppegående har en psykisk lidelse, så kan jeg også ha det. Og for mange er psykisk lidelse det samme som å være sinnsyk. Helt sprøtt.

[Gjest]

Jeg syns dette er helt rart selv.

Familien min er sånn at de irriterer seg over at psykiske lidelser ikke er likestilt med somatiske, men når sønnen har fått opptill flere diagnoser så begynner de likevel å gnåle om "hva har vi gjort galt", "han er blitt bortskjemt", "psykiatrien må ta feil, det må være noe somatisk i stedet".

Dobbeltmoral, med andre ord.

Dette besvarer kanskje ikke ditt spørsmål, men jeg bare måtte si det. Selv om man taler for åpenhet om psykiske lidelser kan man likevel ha veldige problemer i forhold til somatiske lidelser med å godta det.

[Gjest annet nick]

Det er synd at det er sånn. Noe kommer nok av at man er redd for å få problemer selv, og hvis man later som sånne ting ikke fins er det lettere å ikke tenke på det. Det er ikke så lenge siden kreft var veldig tabu også. Skremmende tilstander og sykdommer som er vanligere enn man tror og som ikke syns utenpå er nok ganske spooky for "folk flest".

[tjohei]

Det er synd at det er sånn. Noe kommer nok av at man er redd for å få problemer selv, og hvis man later som sånne ting ikke fins er det lettere å ikke tenke på det. Det er ikke så lenge siden kreft var veldig tabu også. Skremmende tilstander og sykdommer som er vanligere enn man tror og som ikke syns utenpå er nok ganske spooky for "folk flest".

Det ble jo anbefalt at man skulle være åpen om psykiske problemer, men jeg har fått erfare at man risikerer bare å bli dårligere når man er åpen om det for folk forstår ikke og kommer til og med med spydige bemerkninger og latter???

[Gjest annet nick]

Det ble jo anbefalt at man skulle være åpen om psykiske problemer, men jeg har fått erfare at man risikerer bare å bli dårligere når man er åpen om det for folk forstår ikke og kommer til og med med spydige bemerkninger og latter???

Ja. Det er vanskelig å være åpen når det fortsatt er tabubelagt. Men hvis alle lar seg stoppe av det blir det jo aldri forandring. Men man må vel selv kjenne på om man orker å stå på barrikadene akkurat der og da. Jo flere som "står frem" jo mer "vanliggjør" man det. Men hvis man ikke orker får man la andre ta kampen. Kanskje man orker en annen gang når man ikke er fullt så langt nede.

Fint med "offentlige" personer som går foran, som Bondevik feks, selv om det "bare" var en depresjon. Alle monner drar.

Kjenner en som alltid har sagt foraktelig at de må ta seg sammen hvis de har sånne problemer, helt til han fikk en skikkelig smell selv, Nå er han forståelsesfull og ydmyk, men det er jo trist at alle må prøve det selv for å forstå.