Overgrep i psykiatrien

[helsearbeider00]

Jeg har opplevd så mangt i løpet av min fartstid i psykiatrien, men det jeg opplevde under mitt engasjement i Kristiansand nå i sommer, var spesielt skremmende. Jeg opplevde den ene alvorlige feildiagnostiseringen og -behandlingen etter den andre, noe jeg til stadighet påpekte til de overordnede, men for døve ører. Det verste eksempelet jeg bevitnet i Kristiansand, var en feildiagnostisering hvor en pasient etter min mening var nær ved å dø som følge av inngrepet som skjedde.

Pasienten hadde kommet inn på akuttmottaket seks timer før, var fysisk utmattet, og etter eget sigende nær bevisstløs tilstand. Pasienten hadde ifølge hans mor nettopp hatt alvorlige kramper og falt om på gulvet hvor han lå bevisstløs i en til to timer, og det var derfor hun ringte ambulansen. Han var også særdeles sensitiv, blant annet for lys- og lydinntrykk. Legevakten valgte å fordele denne pasienten til psykiatrien, fremfor til somatisk helsevesen.

Etter innleggelsen klaget pasienten på en metallisk smak i munnen, og fortalte at han hadde smerter i magen og var utrolig sliten. Han mente selv at dette kunne skyldes en bit amalgam som hadde løsnet og som han hadde svelget, men etter endel bestrevelser lyktes i å få opp igjen. Noen uker tidligere hadde han merket seg at plomben var myk og bevegelig, og bestilte da en tannlegetime for å få amalgamen fjernet. Denne timen var på dette tidspunktet nær forestående.

Overlegen på avdelingen valgte å se bort fra disse forklaringene, krampene og bevisstløsheten noen timer før, samt blodprøven som viste ASAT verdi på 51 (kan indikere stresset leverfunksjon / leverskade), og foretok isteden en akutt tvangsmedisinering med tunge antipsykotikum. Han mente at pasienten led av en psykose, og bare fant på alt sammen. Pasienten falt i koma i ett døgn som følge av inngrepet.

Da han våknet tjuefire timer etter medisineringen, var hans tale uforståelig, siden tungen hans var konstant vridd, anspent og totalt ukontrollerbar under de alvorlige bivirkningene. Disse symptomene vedvarte såvidt jeg kunne se i nær tre døgn, i avtagende grad. Jeg mener pasienten var døden nær under komaleiet, men overlegen delte ikke min oppfatning; ikke offisielt ihvertfall. I pasientens journal skrev han nemlig noe slikt som at "pasieten responderte godt på medisineringen, fikk sovet, samt klarnet litt opp", om 24 timers bevisstløshet og 3 døgn med snøvlende tale og så alvorlige kjevekramper at kjeven til pasienten holdt på å gå ut av ledd flere ganger (slike bivirkninger er faktisk som normale å regne når man medisinerer i utgangspunktet mentalt friske pasienter på psykosedempende medikamenter. Bivirkningene kan bli helt ekstreme, og det er rett og slett livsfarlig for pasienten). Og jeg bevitnet selv hvorledes pasienten ble blankt avvist da han leverte fra seg en urinprøve med et dels gestikulert og dels verbalt uttrykt ønske om å få den analysert for kvikksølv. Pleieren så bare rart på ham.

Jeg har sendt notis til sentrale helsemyndigheter om disse tingene, med spesiell fokus på forholdene i Kristiansand, men de har ikke vist noen interesse for å prioritere saken. Jeg vil derfor personlig fraråde ethvert menneske med omsorg for seg selv, å søke psykiatrisk behandling i Kristiansand. Faren for å bli feildiagnostisert og feilbehandlet i Kristiansand, er overhengende. Det psykiatriske helsevesenet i Kristiansand er helt uten sammenlikning det desidert verste jeg har vært innom i min 35 år lange karriere, selv om det er store feil og mangler i mange av de andre helseforetakene også. Men som i barnevernet og eldreomsorgen, blir det heldigvis også bedre i psykiatrien, etter de nyere prinsipper om mer åpenhet og transparent informasjon. Heldigvis. Det er sunt med åpen debatt om overgrep, etikk og rettsvern i psykiatrien. Det får helse-Norge fremover.