Jeg kjører karusell...

[Gjest fnugget]

Lurer på om jeg skal ta en pause fra terapeien. Eller fra det meste for den saks skyld. Vil reise bort en plass. Bort fra alt. Slites og rives mellom det behandler sier til meg og nå har jeg snakket med "eks" igjen. For andre virker det kanskje viljesvakt, men tror ingen kan forstå hvilken enorm betydning hn har hatt i livet mitt. Noe det ikke virker som andre kan erstatte.

Trykket i tankene mine har bare økt, og jeg får anfall hvor jeg blir svimmel, kvalm, svetter, fryser...kort sagt, kjører karusell. Som en slags alvorlig fyllesyke. Og så blir jeg redd pga det, så har jeg det gående..lurer på om det kan være seponeringssymptymer også. Skal starte opp igjen med fontex i kveld.

Det er noe som har skjedd; føler jeg mister taket på meg selv. Lever i en evig sykdomssyklus, om man kan kalle det for det. Det føles som om hodet mitt er altfor fullt, som om noen har slått meg i hodet med noe..som om jeg dovner, eller visner hen..vanskelig å forklare.

Det er skjedd noe nytt, samtidig som ting ikke skjer fort nok. Som om det går rundt og rundt...i samme spor og det gjør meg svimmel.

Jeg må finne ut hva som er rett nå. Det føles riktig å komme bort. Men hvor? Det gjør meg gal at det er så mye slitende og lite positiv input i livet mitt. Sånn har det vært en stund. Kanskje presset meg selv for mye til å bli bedre? Kanskje jobbet for intenst?

Og jeg føler meg som en fange i meg selv. Familien skjønner ikke, de sier jeg skal gå en tur eller oppsøke en vennine. Det er til å gråte av; jeg kunne så inderlig ønske at jeg var i form til det...

Panikken for å bli forlatt har vokst seg stor sm et fjell. Har marer om det hver natt. Drømmer at jeg blir droppet. Jeg ville ikke at noen noen gang skulle bety noe for meg igjen.

Hva er det som er feil. Hva gjør jeg feil. Hva er rett nå, hvorfor klarer jeg ikke knuse den bobla jeg er inne i? Jeg blir snart desperat... sorg/angst/forvirring/ustabil/psykisk smerte..sinne...jeg blir snart GAL på ordentlig.. :-(