nok med å fungere

[Gjest stimerud]

hei, jeg har skrivd inn en gang før ang angst,men har ikke kommet meg til legen, syntes det er flaut. men nå har det blitt værre, klarte ikke å stille opp på jobben mere,så jeg gikk å satt meg arbeidsledig, føler meg tryggest hjemme, for når jeg får angst så må jeg bare vekk fra ting eller være i trygge omgivelser.orker ikke mas eller krav om ting har egentlig nok med å fungere rundt familien å det som skal gjøres der,bekymrer meg mye om ting, har også fått senebetennelse og slimposebetennelse i venstre hoft så det ble jo ikke noe bedre.begynner pluselig å gråte er mye sliten , problemer med å sove , redd for å sove for det er da som regel angsten kommer for fult,ikke så kraftige om dagen. dette kommer å går i perioder.har ikke snakket med noen om det,redd for å bli lagt inn eller stemplet som gal. er sosial,sammen med venner og familie etter som jeg føler og har kontroll. jeg må komme meg til legen men er så redd for følgene av det.lurer snart på hva jeg ikke bekymrer meg for snart,hvet at dette ikke er normalt.

[Gjest anne kristine37]

All hjelp starter med primærlegen din, og du må bestille deg en time. Jo før jo heller.

Mvh

[Gjest Jente31]

Hei, jeg hadde det likedan som deg. I tillegg hadde jeg skikkelig angst for leger. Jeg gikk aldri med mindre det var helt nødvendig.

Men du sliter, og den eneste som kan hjelpe deg, er fastlegen som evnt kan henvise deg videre. Det finnes hjelp..

Du er heller ikke "gal"! (huff, hvor jeg hater det ordet).

Legger ved et innlegg som jeg håper kan hjelpe deg, der hvor en lege svarte meg vedr denne problematikken (har klippet litt, for det var så langt).

....

Du har altså selv kommet til den konklusjon at du har psykiske problemer, som du nå altså tar tak i for å få hjelp for. Det i seg selv er aldeles glimrende, og den aller beste forutsetning for å få det bedre.

Det at du har tatt kontakt med din fastlege for å få hjelp, var den mest korrekte måten du kunne håndtere dette på. Fastlegen din er meget vel vant med denne type problemstillinger, og i sammen vil dere da etterhvert komme frem til hva slags hjelp som vil være mest nyttig for deg.

Mye av ditt spørsmål går ut på akkurat dette med møtet med legen, din legeskrekk, legens håndtering av dette m.v.

Det er ikke så rart du spør om dette, for det er jo en ny situasjon du skal inn i, som du ikke har opplevd før. Men det er der du skal være klar over at legen din med sikkerhet har håndtert tilsvarende problemstillinger svært mange ganger tidligere, og således møter deg profesjonelt og imøtekommende.

Det at du har sendt et "forhåndsbrev" til legen din, hvor du forbereder legen på deg og bl.a. din "legeskrekk", er helt ualminnelig smart gjort.

Hadde ikke du allerede gjort dette, var vel det noe av det første jeg hadde anbefalt deg !

Jeg har mottatt slike brev flere ganger, og jeg går også ut fra at det har de fleste leger. Som lege oppleves et slikt brev som svært nyttig, av mange årsaker. Man forbereder seg mentalt, faglig, følelesmessig osv., slik at den første konsultasjonen med pasienten på den måten glir greiere, enn om pasienten bare skulle ha steget inn døren, og så begynt "på scratch" å fortelle om seg selv og sine plager. Med dette brevet er "tonen" og problemstillingen slått an, og man er umiddelbart på bølgelengde og legen vet hva det dreier seg om, og ikke minst vil både legen og du finne det mye enklere å håndtere din legeskrekk, når du allerede har "stukket hull på byllen" på den måten.

Jeg er aldeles sikker på at din legeangst vil oppleves betydelig mindre plagsom enn du tenker at den vil gjøre, bare pga dette brevet alene, da du nå "vet at legen vet" at du har legeskrekk, og du derfor ikke trenger å sitte og forestille deg, prøve å ta deg sammen, skjule det eller hva som helst annet som ville vært et hinder for en fruktbar samtale med legen.

Du spør om hvor stor sjanse det er for at legen leser brevet. Jeg kan egentlig ikke tenke meg at en seriøs lege ikke ville lese et slikt viktig brev, og at enhver lege vil sette pris på slik informasjon før en konsultasjon, kan jeg bare bekrefte. Du vet, leger er som folk flest, vi liker å gjøre en jobb så bra som mulig, og da er det å bli forhåndsorientert slik, særdeles nyttig.

Du sier at du er redd for å grine ukontrollert.

Til det kan jeg si følgende:

1) Egentlig tror jeg ikke at du vil gjøre det, da både du og legen nå er ganske mentalt forberedt til denne timen, og ting vil vanligvis gå bedre enn det man tenker seg i slike situasjoner. Altså; forventningene er ofte verre enn selve virkeligheten i slike sammenhenger.

2) La oss evt si du begynner å grine ukontrollert. Det helt store og tankevekkende spørsmål blir da "So what ?" (som det heter)

Kan du ikke bare grine ? For det første oppleves det som ganske "luftrensende", trykklettende, spesielt i en legekonsultasjon, både for pasient og lege, da man får et element av ærlighet og oppriktighet inn i konsultasjonen. OG: hvor mange ganger tror du din lege har opplevd at folk "griner ukontrollert" på kontoret tidligere ?!? Det skal jeg fortelle deg; nesten daglig, hver arbeidsdag på et almenlegekontor, er der en pasient som man må gi papirlommetørkler til. Legg merke til at på så og si alle legekontor, står det fremme papirlommetørklær, nettopp for slike situasjoner. Det jeg mener å si med dette, er selvfølgelig at din lege vil være vant med å oppleve og håndtere personer som gråter på kontoret, og det er følgelig ikke noe som er hverken sensasjonelt, flaut eller vanskelig med en slik situasjon.

Med langt færre ord: Gråt hvis du føler for det, det er normalt og helt greit !

En lege synes det er langt vanskeligere å håndtere en person som ikke tør si hva det egentlig handler om og som "pakker inn ting" og skjuler sine følelser og sitter der som en østers og sier at "alt er helt greit", mens det er åpenbart for begge parter at ting er noe helt annet enn greit.

Du spør om du "kommer til å bli innlagt" f.eks. hvis du kommer til psykolog.

Det er lov å frivillig ønske seg et opphold på et psykiatrisk sykehus, og mange gjør det hvis de føler at alt er blitt for vanskelig og livet har stoppet opp, og at man ikke mestrer hverdagen. Og legen / psykologen vil også kunne foreslå det overfor pasienten, hvis han/hun mener at pasientens tilstand (f.eks. depresjon) er for alvorlig til å kunne behandles effektivt uten innleggelse.

.

Siden du bruker ordene "blir innlagt", så høres det nesten ut som du tenker i retning av at legen kan bestemme dette eller ta styringen over en slik avgjørelse.

Det kan riktignok legen, men vi snakker da om såkalt tvangsinnleggelse.

Dette er selvfølgelig "110%;" uaktuelt for deg, for da handler det om svært mye alvorligere tilstander enn for ditt vedkommende, dvs såkalt "alvorlig sinnslidelse" eller akutt selvmordsfare m.v. Så dette kan du med sikkerhet glemme, du vil ikke "bli innlagt". Altså med mindre du ønsker det sterkt selv, og da er dette isåfall en prosess som tar tid, med søknader og ventetider m.v.

Vennlig hilsen Dr. Brynjulf Barexstein, allmennlege

[Gjest vity]

Bare en vennlig oppfordring om at det er lettere å lese innleggene dine hvis du bruker store bokstaver etter punktum, og lager noen avsnitt.

For å lage avsnitt må du bruke dobbelt linjeskift,