om familie og venner

[Gjest -anonym25skorpion]

Jeg er ei jente på 25 som har endel problemer av forskjellig art. Jeg skal ikke si at alt skyldes oppveksten min, men det er vel der man legger grunnlaget for hvordan man blir som voksen..

Jeg skal ikke legge ut om hva som skjedde og hvor vanskelig det var, bare tenke litt over den store sorgen jeg har over det den har gjort med meg, følelsesmessig, seksuelt, sosialt. Jeg har få nære venner idag, for jeg er så redd for å bli kjent med noen. Kanskje tviler jeg på at det er mulig å bli kjent med meg uten å kjenne avsky for meg. Og umulig å bli kjent med meg uten at denne vonde delen kommer fram. Da er det lettere å holde folk på avstand, for jeg blir så sliten, tom og ufattelig trist av å holde oppe et smil når jeg bare vil ligge og gråte og bli trøstet av noen som skjønner og aksepterer.

Jeg skulle så inderlig ønske noen hadde sett hva som sto på i familien vår og hvor usunt det var for ei lita jente og en liten gutt å vokse opp i den. På mange måter kjenner jeg meg forkrøplet i forhold til andre som har trygge nettverk de kan stole på, ringe når det måtte være og alltid regne med. De som er selvskrevne gjester.

Min familie har liten kontakt med hverandre, foreldre snakker sjelden med besteforeldre og jeg har selv ikke sett annen slekt enn mine skilte foreldre på seks år. Jeg vet at jeg kunne tatt kontakt, men er så redd for at den lille jenta jeg var skal dukke fram og bli skuffa eller svikta av slekta. At de så, men holdt seg unna. Jeg er også redd for å møte venner fra barne-og fjortisårene, fordi de kanskje vet noe om min familie eller meg som jeg ikke tåler å bli sett rart på for eller unngått for nok en gang. Føler at det står et merke i panna mi med "patetisk, usunn - hold dere unna."

Ser at det blir veldig negativt fokus i dette innlegget, men jeg er så utrolig sliten av å holde ansiktet oppe og gi når jeg er så tom på innsiden. Jeg er så sliten og ensom, og tør ikke søke støtte i familien, selv om jeg vet min mor stiller opp. Greia er at hun stiller opp så lenge hun kan være "den gode moren", og om jeg sier noe som bryter med dette bildet som skal holdes på for enhver pris - da er det jeg som er problemet og som burde gått videre for lengst.

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre, jeg. Kan ikke knytte meg for sterkt til andre og trenge hjelp fra dem, dels vet jeg ikke hva de skulle gi og dels ville jeg helst at de skulle være glad i meg for min egen del. Jeg tror aldri jeg kan akseptere meg selv og slutte å være redd for at hendelsene fra min barndom skal komme fram slik at alle ser hvor ekkel jeg er. Jeg kan aldri snakke fritt, aldri puste fritt, bevege meg fritt.

Beklager, dette ble et langt innlegg med selvmedlidende, patetisk oppgulp.

[skal]

Det var ikke patetisk oppgulp, men veldig lett å kjenne seg igjen i!

Kan ikke si så mye mer enn at man må ta mange mange bittesmå skritt og trene. trene på å stole på, kjenne tilknytning.

Jeg vet at jeg ikke hadde klart det uten en behandler i ryggen. Noen klarer det uten. Om du ikke har det, ville jeg prøvd. Om du er i behandling, si at du trenger hjelp til det.

I forhold til andre, små skritt, og å få lov til å trekke seg tilbake. Har gjort det mange mange ganger. Stole litt mer på noen, bli redd. Så litt til igjen.

Har også hjulpet å ha kontakt med andre som har det litt på samme måten. På støttesenter og på nett. Vite at mn ikke er alen om å ha det sånn.

Tror det er mulig å lære, som voksen og. Men det tar tiiiiiiiid!

[Gjest anonym25skorpion]

Det var ikke patetisk oppgulp, men veldig lett å kjenne seg igjen i!

Kan ikke si så mye mer enn at man må ta mange mange bittesmå skritt og trene. trene på å stole på, kjenne tilknytning.

Jeg vet at jeg ikke hadde klart det uten en behandler i ryggen. Noen klarer det uten. Om du ikke har det, ville jeg prøvd. Om du er i behandling, si at du trenger hjelp til det.

I forhold til andre, små skritt, og å få lov til å trekke seg tilbake. Har gjort det mange mange ganger. Stole litt mer på noen, bli redd. Så litt til igjen.

Har også hjulpet å ha kontakt med andre som har det litt på samme måten. På støttesenter og på nett. Vite at mn ikke er alen om å ha det sånn.

Tror det er mulig å lære, som voksen og. Men det tar tiiiiiiiid!

Tusen takk. Det er klart vi helst skulle vært foruten slike erfaringer, men at noen kjenner seg igjen gjør litt godt. Ofte tror en kanskje at en er alene om følelser og opplevelser som viser seg å være helt "typiske".

Det er en terapeut jeg vet om som pleier å si det... at de lager dusinvarer der hvor hun jobber. Inn kommer redde mennesker som tror de er alene med sin historie og kanskje aldri har delt den med noen, og plutselig er de en av mange:)

Det kan være bra å snakke om hva slags menneske en har blitt, jeg tenker mer på å dra tilbake til senter mot incest, både for flere alenesamtaler og for psykodrama hvis jeg er ekstremt heldig og får være med i en gruppe.

Er litt redd for å "ta" plassen til noen som har større problemer enn meg, selv om jeg vet at man ikke skal måle smerte.(det sies ihvertfall ofte).

På mange måter er det når en får en smak av hvordan livet kunne være at den store sorgen kommer. Tror jeg da, men jeg har jo ikke vært i krigen heller. Dette er bare mine erfaringer.

ha en god natt!

[Gjest]

Det var ikke patetisk oppgulp, men veldig lett å kjenne seg igjen i!

Kan ikke si så mye mer enn at man må ta mange mange bittesmå skritt og trene. trene på å stole på, kjenne tilknytning.

Jeg vet at jeg ikke hadde klart det uten en behandler i ryggen. Noen klarer det uten. Om du ikke har det, ville jeg prøvd. Om du er i behandling, si at du trenger hjelp til det.

I forhold til andre, små skritt, og å få lov til å trekke seg tilbake. Har gjort det mange mange ganger. Stole litt mer på noen, bli redd. Så litt til igjen.

Har også hjulpet å ha kontakt med andre som har det litt på samme måten. På støttesenter og på nett. Vite at mn ikke er alen om å ha det sånn.

Tror det er mulig å lære, som voksen og. Men det tar tiiiiiiiid!

glemte å si: ja, tenk så deilig å kunne stole på at en er ønsket.

det drømmer jeg om:)

[Fortielse]

Synes det er bra at du får frem noe av det du føler.Jeg kan gjenkjenne meg i nesten alt du skriver-synes det er befriende å se at det ikke bare er meg som sitter tilbake med de følelsene-samtidig er det grusomt at andre har det så fælt også.Det du sier om at du føler du har en merkelapp i panna-sånn føler jeg det også-føler alltid meg mindreverdig i forhold til andre.Kvier meg for å inngå nære bekjentskaper-har et par venninner som jeg hadde før overgrepene fra min far begynte i 7 års alderen.Utover det har jeg ikke ønske om å inngå nære forbindelser,det forplikter...Jeg går alltid rundt i underbevisstheten og lurer på :"hvem vet?"Er livende redd for at noen skal vite,og få vite.Først nå i 40-årene har jeg tatt mot til meg og deltatt på dette forumet for 3. gang.En utrolig fremgang bare det!Ingen i hele verden har jeg noengang betrodd meg til-ikke mannen min,mor,søsken,barna mine,venninner osv.Kun her-fordi jeg er anonym.Det sier mye om skammen vi føler-jeg kan forstå bedre at andre fortrenger ting utifra egne opplevelser nå-feks. de såkalte "tyskerhorene"-de har også en slags skam som ligner vår-ingen å snakke med,problemer med å betro seg.Mener ikke å generalisere,men mange nok av de også.....