Early-morning-babbel...

[Gjest suselusa]

God morgen!

Nå sitter jeg her tidlig på morran og har ca. gjort ALT som kan gå an å gjøre på et sykehus såpass tidlig (har vært oppe siden klokka 05) Fikk til slutt _endelig_ lov til å gå ned på dataen (etter mye smisking vel og merke, hehe..)

I går var jeg helt fra meg... Grua meg så til å bli skrevet ut på onsdag at jeg begynte å grine (jeg griner ikke ofte). Klarte ikke å legge meg, for jeg hadde så panikk for at dagen skulle være "over" - og dermed ett skritt nærmere onsdag, at jeg satt i en lenestol og røyka til langt på natt.... Der sovnet jeg tilslutt...

Vet ikke hvordan jeg skal klare å dra herifra uten at det blir en dårlig opplevelse... Knytter meg ALLTID så veldig til folk, og blir glad i nesten alle mennesker, og det kan være veldig slitsomt, for det blir så mange triste avskjeder gjennom livet. I går stakk det i hjertet hver gang en av yndlingspleierne mine kom inn til meg, og jeg foretrakk å sitte alene fordi jeg følte at jeg bare ble tristere av å sitte sammen med dem... Ganske teit...

Samme skjer når jeg får klemmer av dem og sånn, jeg får lyst til å grine, fordi jeg vet at jeg sikkert ikke kommer til å møte dem igjen. Er skikkelig sippe-guri for tida, som dere skjønner, og burde ta meg skikkelig sammen... ja, nå skal jeg ikke sitte her og deppe over noe som faktisk er en positiv ting i livet mitt - det er jo bare _bra_ at jeg blir skrevet ut, kan jo ikke bosette meg her heller liksom.... (selvom jeg har det innmari hjemmekoslig på rommet mitt her....)

Er det normalt å knytte seg så til folk, eller er jeg helt snål? Det tok ikke mer enn et par dager før jeg var så knyttet til de som jobber her, og samme skjer med venner, lærere, psykologer, leger, familie, folk jeg møter i baren jeg jobber i - kort sagt ALLE mennesker jeg møter på min vei??? De eneste jeg kan tenke meg som jeg ikke blir knytta til, er dem som ikke viser noe slags "kjærlighet", eller hva jeg skal kalle det, mot meg - tilbak. Og det har kanskje skjedd et par ganger som jeg kan huske. ååå, blir litt gal av meg selv nå, skal slutte å skrive mer... Sorry morrababbeltull fra meg, er bare litt på tuppa....

Vel, dere må ha en FIN dag idag - håper jeg! Jeg så nettopp på "godmorgen norge" at det stort sett blir fint vær i hele Norge, så jeg håper at det er fint der _du_ bor også (her STRÅLER sola allerede:)

Unnskyld for et UTROLIG tåpelig innlegg, men det hjalp å skrive det. Yes.

STOR klem fra morrafuglen,

[Gjest diadyre]

Hei

du er ikke snål *smiler* første gangen jeg MÅTTE reise hjemme etter et langt opphold var jeg hjemme i 3 dager før jeg bare måtte tilbake*smiler* fikk ligge noen uker til da så det ble letter å komme tilbake i til "live" eller det som var et liv med kostlister og streng oppføling *ja jeg er dritt lei* jeg tror jeg er "frisk" og takler det men så skjer det noe som at mannen sier et ord feil til meg og jeg er tilbake i helvete *smiler*

lykke til

det går bra snakk med de ansatte om at du ikke vil hjem enda og om det kan gjøres på en annen måtte som at du er hjemme noen dager og der noen dager eller som jeg fikk jeg var på "sykehuset" om dagen og hjemme om natten

mvh

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære suselusa! Det er viktige tanker du gjør deg i dette innlegget. Mange som deg strever med det å binde seg, knytte bånd, få omsorg,- og så skulle si farvel, avskjed. Det er ikke like lett å finne en løsning, for som du sier du kan ikke bli på sykehuset for bestandig. Mange får tilbud om en såkalt myk overgang, som diadyre skriver fortsette å være dagpasient en stund. Det viktigste er vel kanskje at du har et støtteapparat rundt deg etter utskrivningen. Det ideelle er å få knytte kontakt med en behandler utenfor sykehuset mens du ennå er innlagt. Det å kunne ha felles samtaler med den som hadde ansvaret for deg på sykehuset og en ny behandler i poliklinikken der du bor, legen din , helsesøster du bruker osv. Da vil det kanskje føles lettere for deg å forlate sykehuset når du allerede kjenner den eller de som vil følge deg på veien videre. Dersom dette ennå ikke er ordnet vil jeg råde deg til å ta dette opp med din kontaktperson på sykehuset. Håper at utskrivelsen fra sykehuset blir bedre enn du tenker deg, ha en fin solfylt dag du også!

[lonelygirl]

Kjære suselusa!

Det du føler om at du skal ut fra sykehuset, er helt normalt.

Jeg hadde det på akkurat samme måte.

Men,somjeg skrev i et tidligere innlegg, så e5r det bare i begynnelsen du føler det slik.

Lengten går over etter hvert, og du klarer deg bra uten de.

Jeg trodde ikke jeg skulle overleve uten de som jobbet på akutten der jeg var i nesten 5 måneder, men joda - dette går helt fint!!!

I dag skal jeg forresten møte to av de nærmeste jeg hadde der inne:0)

Dette går nok bra skal du se!!