supertynn og suicdal

[Gjest flippy]

Venter ingen 'svar', må bare få uttrykt det jeg ikke kan snakke om med noen jeg kjenner. Har aldri fortalt dette til noen!

Jeg er ektremt tynn. Har alltid vært slank og pinglete, men i 16-17-års alderen tok sakte men sikkert opp. Jeg SÅ allerede i 18års-alderen at jeg var for tynn, fikk kommentarer her og der også. Problemet er bare at jeg alltid har sett en sunn kropp i speilet. Av en eller annen grunn gjør jeg det fortsatt når jeg er alene, selv om jeg vet at skuldrene mine er som en 12årings (vet ikke, kanskje 7-8 cm fra halsen til skulderkanten). Armene og bena mine er bare bittelitt tykkere enn lillesøstern (9) til kameraten min, mens broren min på 12 allerede er kraftigere enn meg i bredden. Han er minst et og et halvt hode lavere enn meg. Jeg er 178 cm høy, og når jeg veide meg for et år siden veide jeg ca. 57 kg.

Jeg går med 5 bukser utenpå hverandre, bare for å slippe å se folks forferdete blikk når de ser de supertynne leggene mine gjennom klærne. Hadde leggene mine vært dobbelt så tykke hadde de ikke vært spesielt tykke! Jeg går aldri ut om dagen om sommeren, kan ikke gå med 4-5 plagg på overkroppen i 30 varmegrader! Jeg tror aldri jeg har sett et menneske som er tynnere enn meg, og det er ikke overdrivelse! I dag er jeg 25, med normal kroppshøyde og praktisk talt halvert tykkelse. Og nå lurer jeg: Er den en vei tilbake? Bare tanken på å måtte trene masse, smerte, gjør meg ille til mote. Jeg vet jeg burde slutte å røyke, komme meg ut, gå lange turer i fjellet med tung sekk, trene masse vekter, spisse masse. Jeg har vanskelig for å komme meg opp av senga, kan bli liggende i timesvis over tiden uten å spise og uten å røre på meg.

Jeg har vært suicdal før, for mange år siden, men ikke på noen måte så seriøst som nå. Jeg har masse kontakter innen dopmiljøer, jeg kan skaffe en pistol på kort tid. Og i det siste har jeg faktisk planlagt hvordan - forberedelser, betaling av gjeld før jeg dør osv. Det eneste som stopper meg er visjonen om min mors sorg over å miste enda et barn - ved SELVMORD. Jeg tror jeg i korte blaff kan sette meg inn i hvor jævlig det må være - takket være en gammel psykose som lar meg oppleve virkeligheten en del kraftigere enn mannen i gata - jeg er så redd!

Jeg KAN IKKE ta selvmord, det er bedre at jeg har det jævlig enn at hele slekta mi må sørge og få livene sine skrudd. Dessuten er jeg livredd konsekvensene av selvmord etter livets slutt.

Har heldigvis ikke så kraftige tvangstanker nå, bortsett fra at 95% av tankene mine sier "jeg er tynn - jeg er tynn - jeg er tynn"

Jeg tror det ikke er noen vei tilbake. Jeg får sikkert kreft, har det kanskje allerede? Det må jo være en annen grunn en null fysisk aktivitet - lite mat - og røyking til min skjeldne tilstand, jeg kjenner masse 'livsnytere' som aldri har løftet en finger og som har normale kropper. Men min kropp er altfor tynn, selve skjelettet har jo skrumpet inn! Dette er mitt liv.

Nå skal jeg slutte å rable. Takk for at du leser dette - hvis noen har holdt ut så mye usammenhengende tankespinn og fortvilt utblåsning.

Håpet svinner dag for dag - men det er der fortsatt!

god klem, gutt 25

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære flippy! Innlegget ditt tyder på at du sliter noe enormt på flere områder, du spiller et skuespill for omverdenen og du bruker enorme krefter på å ha det slik. Dine problemer opplever jeg som svært sammensatt og oppfordere deg til å klare å ha nok krefter til å søke hjelp. Du trenger hjelp for å komme ut av denne vonde sirkelen. Hva med å skrive noe av det du har skrevet i dette innlegget til fastlegen din og be om en time? Han/hun vil innkalle deg til en samtale og vet allerede litt om deg før du kommer. Sammen kan dere jobbe mot en endring og du kan få videre hjelp dersom det viser seg at dette er nødvendig. Husk at helsepersonell har taushetsplikt, slik at dine interesser ivaretas. Du ønskes lykke til med å våge å søke hjelp!