Jeg vil sååå på do....

[Gjest mindy]

Hei, jeg er en jente på 24 år som må på do hele tiden,og da mener jeg hele tiden,

Jeg kan holde meg lenge,av og til noen timer så det er ikke snakk om store mengder.Det kjennes ut som en irritasjon i urinrøret,og jeg føler jeg har urin i "åpninga" hele tiden. Har hatt 8 urinveis infeksjoner siden oktober-00,men jeg har levert urinprøve flere ganger utenom disse,og da viser de ingenting,ikke etter dyrkning heller.Spiser fast 2 tranebær tabletter om dagen for å forhindre blærekatarr.

Men har denne følelsen av å ville på do i perioder jeg ikke bruker tranebær også.De blærekatarrene jeg har hatt er akutte,og går fort over igjen med pencilin,så det er ikke slik at jeg går med en seig blærekatarr hele tiden.

problemet er bare at jeg føler at jeg må tisse absolutt hele tiden,det er værst den første halvtimen etter jeg har vært på do.

Det er så tungt å holde seg hele tiden,ellers føler jeg at jeg vil lekke.

Jeg fødte for 2 1/2 år siden,men problemene begynte først en stund etter det.

Jeg gjør knipeøvelser,kan fint stoppe når jeg tisser,lekker ikke når jeg hoster eller nyser. Men har likevel følelsen av å "ville" lekke siden jeg må på do hele tiden.

Er oppe alt fra 1-3 ganger pr natt.

På forhånd takk for svar

[Sigurd Kulseng-Hanssen, gynekolog]

Hyppig vannlatning er en tilstand vi skolemedisinere vet lite om. Når jeg får slike pasienter på poliklinikken pleier jeg å se inn i blæren med kikkert. Blæren er oftest normal. Jeg tar 3 celleprøver av urinen for å utelukke celleforandriger i blæren og dyrker urinen. Har jeg ikke funnet noe og pasienten ikke har smerter i forbindelse med vannlatningen forsøker jeg blæretrening. Pasienten skriver opp tidspunkt når hun tissser en uke. Så forsøker hun å utsette vannlatningen med 15 minutter hver gang neste uke. Greier hun det utsetter hun utterligere 15 minutter osv. Jeg har inntrykk av at dette ikke fungerer om pasienten forsøker alene. Om pasienten får informasjon, støtte og oppfølging av lege eller uroterapeut har jeg sett pasinter som er blitt mye mindre plaget og kan leve med tilstanden. Det kan være at tilstanden skyldes legemleig sykdom som vi ikke finner eller fortår, men psyken bidrar nok også til tilstanden.