Tvangstanker etter fødsel (langt)

[nordina]

For ca. 1 år siden fikk jeg mitt første barn. Noen dager etter fødselen dukket det plutselig opp "bilder" i hodet mitt av at jeg skadet babyen. Jeg så f.eks. for meg at jeg kastet ham ut av vinduet høyt der oppe i etasjene på sykehuset.

Dette gjorde meg redd og deprimert, for tenk om jeg plutselig mistet kontrollen over meg selv og virkelig skadet den etterlengtede og høyt elskede lille babyen min. På sykehuset klarte jeg nesten ikke tenke på noe annet enn hvordan jeg skulle bli kvitt disse tankene. Jeg torde nesten ikke å sove - for tenk om jeg kom til å gjøre noe i søvne.. Gardinen var for hele dagen og hvis noen trakk den vekk fikk jeg nesten panikk. (Å se ut av vinduet forsterket disse tankene.) Jeg var helt sjokkert over meg selv. Hadde aldri opplevd noe liknende.

Pga. svangerskapsforgiftning var vi på sykehuset i 2 uker etter fødselen og jeg lengtet etter å komme hjem i mine normale omgivelser fordi jeg håpet at tankene skulle forsvinne da.

Etter at vi kom hjem, var det andre måter å skade ham på som dukket opp på netthinnen.

Allikevel ble det bedre, og da jeg søkte litt rundt på nettet fant jeg litt informasjon om tvangstanker. Det beroliget meg å få vite at det å ha slike tanker ikke betyr at man kan komme til å utføre det man tenker på. Etterhvert klarte jeg å "vifte vekk" tankene når de dukket opp: "Ops - der var det en tvangstanke - det er ikke noe å bry seg om. Vekk med den."

Nå 1 år etter, skjer det veldig sjelden - kanskje 1 til 2 gg. pr. måned, og jeg føler at jeg har kontroll over situasjonen igjen.

Men - så ser jeg at sykehuset der jeg fødte har en kampanje der de oppfordrer publikum til å komme med ros og ris - kommentarer og forslag til sykehusopphold. Når jeg slet som verst på barselavdelingen, kikket jeg rundt på oppslagstavler o.l. for å se om det stod noe om slike tanker, men fant ingenting. Dermed torde jeg slett ikke å fortelle noen om tankene mine. Den dag i dag er det ingen som vet hva jeg slet med. Ikke mannen min engang. Så jeg lurer på om jeg skal sende en mail og fortelle hva jeg opplevde og foreslå å henge opp en lapp med noe sånt som: "Sliter du med vonde tanker - f.eks. om å skade barnet ditt? - Det er ikke uvanlig. Da kan du ta kontakt med xxx. "

Men så vet jeg ikke helt om jeg tør - for innerst inne er jeg redd for at det jeg opplevde er helt uvanlig og at de vil koble inn barnevernet og komme og ta gutten min fra meg...

Så da spør jeg - Er det flere som har opplevd slike tanker etter fødsel? og Nils H Dahl - synes du at jeg skal skrive den mailen til sykehuset?

[livato]

Jeg har også hatt masse snåle tanker, selv om de ikke kommer opp imot dine. Men jeg har hatt litt deppetendenser med jevne mellomrom.

Jeg synes absolutt at du skal sende den mailen. Det blir jo opp til de på sykehuset å vurdere om de synes det er et tema. Du kan til og med la mailen være anonym, hvis du synes at du blottlegger deg for mye.

Jeg har både hørt og lest mye om det som du har erfart, men er helt enig med deg at de burde ha stoff om dette tilgjengelig på barsel avd.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er faktisk ganske vanlig. Jeg har selv hatt flere pasienter med slike tvangstanker. Kaste ut av vinduet og stikke med forskjærerkniven har vært det vanligste innhold i tvangstankene.

Ja, jeg synes absolutt du skal skrive denne mailen til sykehuset. Du kan velge om du vil sende den anonymt eller med fullt navn. Uansett er ikke dette en sak for barnevernet.

PS. Som du sikkert vet, blir disse tvangstankene _aldri_ omsatt i handling. DS.

[Gjest jordmor]

Jeg har lest svaret fra psykiateren, og jeg er ikke enig med ham.

Jeg tror det vil være veldig tøft for mange barselkvinner å forholde seg til et slikt faktum.Barselkvinner er ekstremt sårbare og lettpåvirkelige. Det gjelder jo tross alt et mindretall som sliter med tvangstanker.

Det burde heller opplyses om de forskjellige reaksjonene som kvinnene opplever i et eget hefte e.l. Det er jo en tid hvor mange er i en følelsesmessig berg og dalbane på mange måter, og hvor det er et stort behov for opplysning og normalisering av reaksjoner.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har lest svaret fra psykiateren, og jeg er ikke enig med ham.

Jeg tror det vil være veldig tøft for mange barselkvinner å forholde seg til et slikt faktum.Barselkvinner er ekstremt sårbare og lettpåvirkelige. Det gjelder jo tross alt et mindretall som sliter med tvangstanker.

Det burde heller opplyses om de forskjellige reaksjonene som kvinnene opplever i et eget hefte e.l. Det er jo en tid hvor mange er i en følelsesmessig berg og dalbane på mange måter, og hvor det er et stort behov for opplysning og normalisering av reaksjoner.

Hva er det du ikke er enig i?

[Gjest jordmor]

Hva er det du ikke er enig i?

Det var dettte med kommunikasjon da....

Jeg er ikke enig i at det bør informeres om tvangstanker om å skade barnet sitt på en oppslagstavle på barselavdelingen. Selv om mange strever med slike tanker, tror jeg det er bedre å gi informasjonen på en annen måte som beskrevet i forige innlegg.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det var dettte med kommunikasjon da....

Jeg er ikke enig i at det bør informeres om tvangstanker om å skade barnet sitt på en oppslagstavle på barselavdelingen. Selv om mange strever med slike tanker, tror jeg det er bedre å gi informasjonen på en annen måte som beskrevet i forige innlegg.

Jeg har ikke skrevet at fødeavdlingen bør informere om dette.

Jeg skrev at jeg syntes kvinnen burde skive om sin opplevelse til fødeavdelingen slik det var oppfordret til.

Det får være avdelingens eget valg og skjønn hva de vil informere om og i hvilken form.