mammas depresjon

[playahitty]

Heisann!

Jeg har en mamma som mistet sin mor brått for 2 1/2 år siden. Mormor døde av hjertestans, uten forvarsel. Det kom som et sjokk på oss alle, men vi andre i familien taklet situasjonen ganske bra etter hvert. Min mor derimot, utviklet kraftig depresjon, og måtte til slutt innlegges på psykiatrisk avdeling.

Etter et par måneder ble hun tilsynelatende helt bra igjen, ved bl.a. hjelp av elektro sjokk og psykolog.

Vi har hatt det kjempefint de siste årene, og jeg har alltid trodd at mamma hadde "kommet over" mormor, bortsett fra noen plagsomme tanker om at hun aldri fikk gjort nok for mormor, noe vi andre vet og synes er noe tull!

Nå viser det seg at mamma sliter mer enn vi hadde trodd. Hun innrømte til min søster at hun enkelte dager er dypt deprimert, og at hun våkner opp hver dag med "dårlig samvittighet" overfor mormor...

Pappa og mamma har et kjempebra forhold, men pappa orker ikke å snakke mer om "krisen" som oppstod etter mormor's død. Vi vet alle at han hadde det kjempetøfft, og vi skjønner godt at han ikke orker en ny runde...

Hva skal jeg gjøre? Jeg føler meg hjelpeløs i denne situasjonen. Skal jeg og min søster ta på oss oppgaven og hjelpe mamma? Hun gikk til psykolg ett års tid etter dødsfallet, men hun fikk til slutt beskjed fra psykologen at hun ikke kunne hjelpe mamma mere, og at det var mammas oppgave å komme videre i livet. Jeg tror nok mamma tranger å prate om dette enda, og det hjelper ikke at pappa unngår temaet. Mamma vet også at det var kjempetøfft for oss barna da hun var innlagt, og hun har aldri snakket noe om saken i ettertid, bortsett fra et par episoder...

Personlig tror jeg ikke hun har godtatt at mormor er borte enda. Hun har f.eks. ikke ryddet bort klærne til mormor enda. Hun og min tante skulle også dele alt sølvet og smykkene hennes, men det har mamma utsatt på ubestemt tid. Kan dette være noe å ta tak i? Å hjelpe mamma med å innse at mormor ikke kommer tilbake?

Jeg føler at vi står i stampe hver gang vi diskuterer temaet, for mamma begynner alltid å gråte og klage over at hun har vært så "likgyldig" overfor mormor. Uansett hvor mye vi motbeviser det, så hjelper det ikke...

Familien har det kjempebra sammen, og jeg hvet ikke hvor mye pappa orker av en ny runde. Likevel er jeg redd for at dette skal ligge å lure i under overflaten. Jeg vil så gjerne at mamma skal være lykkelig og glad over det hun har nå. Vi har det kjempebra alle sammen - jeg er nettopp ferdig utdannet lærer, min søster har gått første året på BI og har en kjempehyggelig kjæreste. Pappa og mamma driver et firma som går kjempebra, og de har meget god økonomi. De er ofte ute å reiser, familien gjør masse sammen, og hele slekta har et veldig bra forhold til hverandre. Mamma har mange gode venner, sunne og gode interesser og et kjempebra forhold til pappa. Burde hun ikke være lykkelig? Hvorfor skal 11.februar 1999, dagen da mormor døde, ødelegge alt?

Håper på tilbakemelding om hva jeg burde gjøre. Takker så meget på forhånd - alle råd er verdsatt!!!

Vennlig hilsen,

"Playahitty"

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det aller første å ta tak i er det du nevner om det praktiske.

Nå må ting ryddes bort og arven må deles. Dette kan ikke unngås lenger selv om din mor prøver å vri seg unna dette med regressiv adferd.

Jeg tror psykologen har rett. Det er din mor selv som må ta på seg byrdene ved å komme videre.

Etter at alt dette praktiske er gjort, kan det evt være på sin plass med en kortvarig ny behandling hos psykologen.

Hva er det din mor oppnår med dette?

[Berit]

Det er vondt å ha det slik som din mor har det. Også for dere.

Har hun forsøkt SSRI?