Skader av overgrep

[tjohei]

Hva slags skader kan man få psykisk og fysisk av overgrep?

[huufsa]

hei, tjohei!

Jeg er 'gammel' på forumet, vet ikke om du husker meg..

Men jeg kan si et par ting om sexuelle overgrep, selv om jeg er helt sikker på at dette er individuelt. Alle har forskjellige reaksjoner, og forskjellige opplevelser.

For mitt vedkommende har det værste slitet vært depresjon, angst/sosial-angst, og spiseforstyrrelser. Jeg har sovet meg gjennom mange år av livet mitt, vært totalt a-sosial, og selvfølgelig sliten og uopplagt.

Jeg har 'forflyttet' det meste av angsten ut i kroppen den senere tiden, og har fryktelige muskelspenninger. Værst i ansiktet, hendene og underlivet. Om natten må jeg sove med biteskinne for å ikke ødelegge tennene.

Jeg har problemer med å gå til tannlege, men mange har det mye verre enn meg i den forstand. Jeg har vært med ei til tannlege som lenge prøvde med lystgass, men til slutt måtte få sovemedisin intravinøst. Skrekk for tannlege er visst veldig vanlig etter slike overgrep.

Postkasse-skrekk er faktisk også helt vanlig. Og det er et kjempeproblem, man blir skikkelig 'skakk-kjørt' når det har pågått noen år. Det er ikke bare regninger man ikke får betalt, men avtaler med offentlige kontorer, ol. blir ikke fulgt opp.

I mitt tillfelle gikk det også utover inntektene, da jeg ikke fulgte opp kontakten med trygdekontoret ang. barnetrygd / bidrag. -Jeg var heldig og fikk tilbakebetalt 3 år med barnetrygd, for jeg var på en psykriatisk dag-klinikk som skrev en erklæring om at jeg ikke hadde vært i stand til å ta meg av posten min.

Skal jeg til g.u, er det uten unntak et angstanfall i forkant eller under selve undersøkelsen.

Når det gjelder menn og sex, har jeg vært en av de utagerende. Noen tar avstand fra sex, andre oppsøker det. Her har jeg blitt kynisk. Jeg tar de jeg får lyst på, (om det er gjensidig) ;-)

men følelser gjør meg usikker og forvirret, så da tar jeg avstand.

Fryktelig komplisert.

Jeg brukte mye av barndommen min på å planlegge hvordan jeg IKKE skulle komme i en alene-situasjon med overgriper.

Det har jeg tatt med meg gjennom hele livet,(jeg blir snart 40) og jeg er fryktelig forutseende når det gjelder 'alene-situasjoner' med menn jeg ikke stoler på. Det kan være alt fra venner og bekjente, til lege, advokat, saksbehandler hos nav, -ja, alle mulige. Det tar mye energi å prøve å forutse alle mulige situasjoner på forhånd, så man ikke tråkker feil.

Dette ble et langt svar ser jeg :-)

Men jeg er fortsatt i behandling, har gått til samme psykologen i 3 år nå. Har kommet kjempelangt, og er ei stort sett glad og sosial dame. Er i ferd med å søke om voldsoffererstatning, jeg har selv betalt for psykologbehandling i 3 år, og håper å få dekket i hvertfall det...

Du får sikkert forskjellige svar på innlegget ditt, men kan jeg få spørre hvorfor du lurer?

[tjohei]

hei, tjohei!

Jeg er 'gammel' på forumet, vet ikke om du husker meg..

Men jeg kan si et par ting om sexuelle overgrep, selv om jeg er helt sikker på at dette er individuelt. Alle har forskjellige reaksjoner, og forskjellige opplevelser.

For mitt vedkommende har det værste slitet vært depresjon, angst/sosial-angst, og spiseforstyrrelser. Jeg har sovet meg gjennom mange år av livet mitt, vært totalt a-sosial, og selvfølgelig sliten og uopplagt.

Jeg har 'forflyttet' det meste av angsten ut i kroppen den senere tiden, og har fryktelige muskelspenninger. Værst i ansiktet, hendene og underlivet. Om natten må jeg sove med biteskinne for å ikke ødelegge tennene.

Jeg har problemer med å gå til tannlege, men mange har det mye verre enn meg i den forstand. Jeg har vært med ei til tannlege som lenge prøvde med lystgass, men til slutt måtte få sovemedisin intravinøst. Skrekk for tannlege er visst veldig vanlig etter slike overgrep.

Postkasse-skrekk er faktisk også helt vanlig. Og det er et kjempeproblem, man blir skikkelig 'skakk-kjørt' når det har pågått noen år. Det er ikke bare regninger man ikke får betalt, men avtaler med offentlige kontorer, ol. blir ikke fulgt opp.

I mitt tillfelle gikk det også utover inntektene, da jeg ikke fulgte opp kontakten med trygdekontoret ang. barnetrygd / bidrag. -Jeg var heldig og fikk tilbakebetalt 3 år med barnetrygd, for jeg var på en psykriatisk dag-klinikk som skrev en erklæring om at jeg ikke hadde vært i stand til å ta meg av posten min.

Skal jeg til g.u, er det uten unntak et angstanfall i forkant eller under selve undersøkelsen.

Når det gjelder menn og sex, har jeg vært en av de utagerende. Noen tar avstand fra sex, andre oppsøker det. Her har jeg blitt kynisk. Jeg tar de jeg får lyst på, (om det er gjensidig) ;-)

men følelser gjør meg usikker og forvirret, så da tar jeg avstand.

Fryktelig komplisert.

Jeg brukte mye av barndommen min på å planlegge hvordan jeg IKKE skulle komme i en alene-situasjon med overgriper.

Det har jeg tatt med meg gjennom hele livet,(jeg blir snart 40) og jeg er fryktelig forutseende når det gjelder 'alene-situasjoner' med menn jeg ikke stoler på. Det kan være alt fra venner og bekjente, til lege, advokat, saksbehandler hos nav, -ja, alle mulige. Det tar mye energi å prøve å forutse alle mulige situasjoner på forhånd, så man ikke tråkker feil.

Dette ble et langt svar ser jeg :-)

Men jeg er fortsatt i behandling, har gått til samme psykologen i 3 år nå. Har kommet kjempelangt, og er ei stort sett glad og sosial dame. Er i ferd med å søke om voldsoffererstatning, jeg har selv betalt for psykologbehandling i 3 år, og håper å få dekket i hvertfall det...

Du får sikkert forskjellige svar på innlegget ditt, men kan jeg få spørre hvorfor du lurer?

Jeg spør fordi jeg selv sliter med menn og sex. Har hatt dårlig erfaring og har ingen glede av samleie (vondt). Mulig jeg har møtt feil menn, men kan ikke si jeg har lyst til å jakte på menn for å finne en partner heller. Det er sjelden jeg møter en mann jeg kunne tenke meg å bli kjæreste med. Føler også mye sinne iforhold til menn, noe jeg også utagerer. Lever ellers ganske isolert. Har problemer med å omgås folk. Har positiv erfaring med gruppeterapi og yoga.

[huufsa]

Jeg spør fordi jeg selv sliter med menn og sex. Har hatt dårlig erfaring og har ingen glede av samleie (vondt). Mulig jeg har møtt feil menn, men kan ikke si jeg har lyst til å jakte på menn for å finne en partner heller. Det er sjelden jeg møter en mann jeg kunne tenke meg å bli kjæreste med. Føler også mye sinne iforhold til menn, noe jeg også utagerer. Lever ellers ganske isolert. Har problemer med å omgås folk. Har positiv erfaring med gruppeterapi og yoga.

Hei igjen!

Er det noe du VET har skjedd med deg, eller kanskje bare en følelse om at du har glemt /fortrengt noe?

Jeg ville kanskje prøvd å finne ut noe om det...

Underbevisstheten jobber med det du evt har fortrengt.

Vondt å ha det sånn som du har det, hvertfall. det vet jeg. Men er det sånn at du har opplevd noe form for overgrep, så er det jo ikke noe galt med deg. Det er bare en normal følge / reaksjon på noe unormalt som aldri burde skjedd med deg!

Sikkert lurt med profesjonell hjelp, det er en tøff jobb å finne ut av det.

Ønsker deg alt godt.

[Gjest pleier ikke å være her]

Jeg gikk inn i en dyp depresjon da jeg var 17 år. Måtte avbryte videregående. Dessverre så fikk jeg ikke støtte og hjelp hjemme så det at jeg kom meg på beina igjen var min egen styrke. Fikk fullført videregående.

Fikk et sammenbrudd da jeg var 25 år og vet at det i mine papirer står selvmordsforsøk. Jeg prøvde bare å hive innpå det som var tilgjengelig (piller og alkohol) fordi jeg var alene med et lite barn da det skjedde. Jeg måtte jo bli rolig slik at jeg kunne ta vare på barnet. Sånn var det i mitt hode. Hadde da akkurat begynt hos psykolog. Psykologen var for "rask" for meg og mente at siden jeg ikke gjorde noe selv så trengte jeg ikke å gå dit. Flere år senere og en ny psykolog så skjønte jeg at den første hadde rett i sin "diagnose". Jeg trengte bare mange år på å komme meg dit. Jeg har vært ut og inn av arbeidslivet. Tidvis på attføring.

Det jeg først og fremst merker overgrepene på er at jeg er selvdestruktiv. Jeg er jo ikke verdt noe så da skal jeg heller ikke ha det bra. Ikke i form av selvskading, men jeg unnlater å gjøre ting som er viktig for meg og dermed så blir livet tyngre. Dette er en rød tråd og jeg har ennå ikke funnet hvordan jeg skal angripe det på. Psykologen har heller ikke klart det.

I forhold til sex så har jeg ingen problemer. Har alltid likt det, men har hatt partnere som egentlig har gitt f*** i meg når det gjelder det seksuelle og det har jeg godtatt inntil nylig. Er godt over 40 år og først nå synes jeg sex gir meg det jeg ønsker.

En viktig ting er også at overgripere er blitt en del av livet mitt. I min oppvekst så var det to som forgrep seg på meg. Jeg ble kjent med en mann som prøvde å forgripe seg på min datter. Heldigvis sa hun tydlig nei så det gikk ikke langt. Jeg avsluttet forholdet til mannen av helt andre grunner. Jeg visste ikke om datteren min før flere år etter. Jeg falt for en mann som viste seg å være på åpen soning for overgrep mot sin tidligere stedatter. Jeg ble samboer med en som viste seg å ha barneporno på pc'n og har forgrepet seg på sin søster.

Jeg er ikke redd menn, men skeptisk. Tror allikevel på det beste i mennesket og er ikke redd for å gå inn i et forhold. Nå er ungene mine voksne så de er ikke utsatt. Jeg kommer nok kanskje aldri til å bo i sammen med en mann igjen, men det er etter eget valg.