jeg har en depresjon..langt

[Thomine]

Hei! Jeg ha nå tatt et valg, og det er å innse for

meg selv at jeg faktisk lider av en depresjon, jeg er

for tiden 50% sykemeldt for utbrenthet/depresjon,

legen min mente at jeg har en depresjon, og jeg

har samrtidig en slags uro innvendig "hjertet

hopper liksom i utakt" innimellom, og dette er

visstnok også " typisk for personer med

depresjon(?)

jeg sliter meg igjennom hverdagen, og tar stadig til

tårene, hvis ingen spør meg om hvordan jeg har

det så går det så vidt, men jeg har ikke tiltak til

noen ting, glemmer og har egentlig ikke noe på

jobben å gjøre for tiden, det eneste jeg gleder meg

til er å komme hjem og legge meg på sofaen, og

gjør jeg noe ekstra så føler jeg med skikeklig syk

(varmhets følelse, svimmel..) først gikk jeg

sykmeldt i 9 uker (full tid), og har fra påske gått

50%, men har ikke blitt noe bedre. følte at jeg

begynte å komme meg på beina igjen på slutten

av min 100% sykmelding, men etter at jeg har gått

50% så går det ikke fremover i det hele tatt.

Legen min foreslo at jeg burde begynne med

medisinering, og jeg var /er egentlig veldig

skeptisk til dette, men har nå tatt en beslutning om

å starte med medisinering, samt at jeg vil be om å

få 100 % sykmelding igjen, i allefall i en periode.

vet jo at det ikke er noen løsning i lengden å gå

sykmeldt, men slik jeg er nå klarer jeg ikke å

komme meg ut i lufta når jeg må slite meg

igjennom jobbedagen.

har du forslag på andre ting jeg kan gjøre, jeg må i

allefall forsøke å ta tak i livet mitt igjen, selv om det

akurat nå ikek er så lett å se at jeg skal kunne få

tilbake mitt gamle jeg.

taknemlig for tilbakemelding

har også lagt innlegget under "psykiatri"

[Gjest Ottar Grimstad, spesialist i allmennmedi]

Slik du beskriver tilstanden, synes jeg det høres fornuftig ut med både medisinering og full sykmelding, men det snakker du mer om med legen din. Når du blir fullt sykmeldt, er det viktig at du ikke bare blir sittende/liggende i sofaen. Ta deg en lang spasertur minst en gang daglig. Også psykologiske behandlingsformer kan ha god effekt mot depresjoner. Du bør diskutere med legen din om det er aktuellt å henvise deg dit, eller om dere skal se hvor langt dere kan komme uten dette i første omgang.

Lykke til!

[hotsurf]

Dette skjer i mitt hode:

"jeg klarer ikke leve. Jeg klarer ikke være glad. jeg klarer ikke glede meg over noe".

Jeg har tenkt på i mange år at jeg aldri vil bli gammel (er 23 nå) og jeg lovet meg da jeg var 12 at jeg skulle ihvertfall ikke leve mer enn 10 år til.

Jeg har bare lyst til å dø, men jeg vet at jeg ikke tør. Likevel leter jeg bare etter måter å dø på og etter gode grunner til å ta livet mitt heller enn gode grunner til å leve.

Jeg gruer meg til hele livet mitt. Hvorfor må man leve så sinnssykt lenge? Hva skal jeg bruke alle årene på?

Håper det bare er en vond drøm og at jeg skal "våkne opp" og oppdage at jeg faktisk er død.

I bunn og grunn, jeg hater meg selv så intenst. Kan nevne at jeg tenker på selvmord med en gang noen kommer med en kommentar, at jeg gråter hvor som helst og at jeg skader meg selv.

Jeg har vært hos psykolog + hatt behandling ved å gå inn i meg selv osv.

men det her sitter så dypt.

Tror jeg må prøve å leve i en slags transe, slutte å tenke, begynne på lykkepillen (er det lurt?)

noen råd eller utsagn eller anbefalt lesestoff?

På forhånd takk

[Gjest Christian Anker, spesialist i allmennmed]

Dette skjer i mitt hode:

"jeg klarer ikke leve. Jeg klarer ikke være glad. jeg klarer ikke glede meg over noe".

Jeg har tenkt på i mange år at jeg aldri vil bli gammel (er 23 nå) og jeg lovet meg da jeg var 12 at jeg skulle ihvertfall ikke leve mer enn 10 år til.

Jeg har bare lyst til å dø, men jeg vet at jeg ikke tør. Likevel leter jeg bare etter måter å dø på og etter gode grunner til å ta livet mitt heller enn gode grunner til å leve.

Jeg gruer meg til hele livet mitt. Hvorfor må man leve så sinnssykt lenge? Hva skal jeg bruke alle årene på?

Håper det bare er en vond drøm og at jeg skal "våkne opp" og oppdage at jeg faktisk er død.

I bunn og grunn, jeg hater meg selv så intenst. Kan nevne at jeg tenker på selvmord med en gang noen kommer med en kommentar, at jeg gråter hvor som helst og at jeg skader meg selv.

Jeg har vært hos psykolog + hatt behandling ved å gå inn i meg selv osv.

men det her sitter så dypt.

Tror jeg må prøve å leve i en slags transe, slutte å tenke, begynne på lykkepillen (er det lurt?)

noen råd eller utsagn eller anbefalt lesestoff?

På forhånd takk

Hei Hotsurft !

Jeg forstår at du virkelig sliter tungt og ikke ser noen lyspunkter. Samtidig er det kanskje noe i deg som ønsker å leve - forutsatt at du får det bedre?

Kanskje du kan framlegge spørsmålet ditt for spesialist i psykiatri Nil Håvard Dahl i Doktor Onlines forum om psykiatri?