Ekspertsvar familiemedlem med mulig personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Hanna, Oslo]

Tviler ikke på at det kan finnes hjelp å få for personer med personlighetsforstyrrelse, poenget er at personen selv ikke inser å ha et problem. Men hvordan en skal takle et familiemedlem med en mulig personlighetsforstyrrelse er ikke enkelt, spesielt når personen er ens eget barn. En partner med personlighetsavvik kan en kvitte seg med (enkelt sagt), men ikke sitt eget barn selv om han er voksen. Personen på ca 30 år bor i egen boenhet i hus som eies av mor. Skulle ha betalt husleie, men gjør det ikke. Fungerer bra i arbeid og tjener alminnelig bra, men velger å bruke alt han tjener på tull og tøys og dyre luksusgjenstander, f.eks. fine biler. Er blakk uker før neste lønn og tærer da på mor. Har da ikke penger til nødvendige ting, f.eks. hvis han må til lege eller bensin for å komme seg på jobb. Da blir det mors skyld om slike ting hindres. Lettvint omgang med hva som er sannhet og løgn. Lyver gjerne for å få fordeler, men også historier uten mål og mening, tilsynelatende tatt fra løse lufta. Hvis f.eks. mor prøver å hindre eller fraråde tullete økonomiske disposijosner blir han sint, kaller mor for det ene og andre og kaster inventar veggimellom.På grensen til å være fysisk voldelig, men vet tydeligvis hvor grensen går for dette og stopper i tide. Blid og hyggelig til andre, naboer og arbeidskoleger, men får lett konfliktforhold til personer i nære relasjoner. Ruser seg ikke. Borderline ? Ja , det tror jeg, kanskje blandet. Men hva blir rådet til mor? Alle sier slutt å gi han penger. Lettere sagt enn gjort. Hiv han ut av egen bolig likeså. Han vil ikke klare å forholde seg til økonomiske forpliktelser og mor greier ikke å se på at sønnen går til grunne. Dersom han går på "trynet" økonomisk vil han også få en psykisk nedtur fordi han er svært opptatt å holde en "storkarfasade" utad. Selvfølgelig har han ikke problem i egne øyne, alle andre er det noe feil med, spesielt mor. Mor vet at selvmordstatistikken blant borderlinepasienter er høy og er derfor redd. Noen råd ?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Sett grensene selv om han oppførere seg som en drittsekk. Ikke gi han penger, kast han ut av huset om nødvendig. Han får seg en nødvendig krise, men går ikke til grunne. Det er hans eneste sjanse til å bli voksen/moden.

Han vil ikke ta livet sitt - han elsker seg selv :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Hvordan har barndommen/oppveksten hans vært? Man blir jo normalt ikke borderline sånn av seg selv.

Dette er din fremstilling av saken. Han vil sikkert ha fortalt den annerledes. Ut i fra det du forteller, er det nødvendig å sette ned foten. Begynn i det små, øk etter hvert. Ikke rikk en tomme, slik at han forstår at du mener det du sier. Ellers vil han aldri få respekt for deg og ditt. Sånn det er nå virker han som en lite ansvarlig kar, som reagerer svært umodent og uansvarlig.

[Gjest hanna,oslo]

Hvordan har barndommen/oppveksten hans vært? Man blir jo normalt ikke borderline sånn av seg selv.

Dette er din fremstilling av saken. Han vil sikkert ha fortalt den annerledes. Ut i fra det du forteller, er det nødvendig å sette ned foten. Begynn i det små, øk etter hvert. Ikke rikk en tomme, slik at han forstår at du mener det du sier. Ellers vil han aldri få respekt for deg og ditt. Sånn det er nå virker han som en lite ansvarlig kar, som reagerer svært umodent og uansvarlig.

Nei hans fremstilling ville vel ha vært anderledes, det har du rett i. Men faktaopplysningene kan det ihvertfall ikke sås tvil om.Oppveksten har vært hos mor og far frem til tenårene, hvor mor og far ble skilt. Påtagende adferd jo eldre han ble, men det er mor som stort sett får gjennomgå. Og du har rett i at mor er og har vært for ettergivende, men det er ikke lett når en føler seg truet og ingen å søke råd eller dekning hos.Problemet blir mors og mors alene og det blir ikke lettere av at mor attpåtil blir påført all skyld, også fra omgivelsene , som ikke står midt oppe i problemet.

[Gjest Strul]

Du er medansvarlig for hans situasjon og hvordan takle livet. Fordi du ikke krever inn husleie og fordi du støtter han økonomisk når han har brukt opp sine egen penger. Han vil fortsette som han gjør fordi du både tillater det og gjør det mulig.

Første bud for deg er å be ham flytte og å ikke støtte ham økonomisk. Javel, så går han på en smell, men han må tydligvis erfare for å gidde å gjøre noe med det.

[Gjest Hanna, Oslo]

Du er medansvarlig for hans situasjon og hvordan takle livet. Fordi du ikke krever inn husleie og fordi du støtter han økonomisk når han har brukt opp sine egen penger. Han vil fortsette som han gjør fordi du både tillater det og gjør det mulig.

Første bud for deg er å be ham flytte og å ikke støtte ham økonomisk. Javel, så går han på en smell, men han må tydligvis erfare for å gidde å gjøre noe med det.

Det høres så enkelt ut, men det er ikke mye enkelt i praksis. "Historien" er forsåvidt enda mer kompleks enn hva jeg har redegjort for her, p.g.a. faren for gjenkjennelse.

Men han har omtrent alle trekk fra en beskrivelse av en borderlinepasient, med innslag av nassissme ,bortsett fra at han ikke ruser seg. (Uhemmet pengeforbruk, lyving, agressiv hvis noen prøver å hindre/kritisere handlemåte, noe som gjøres for å berge han fra de verste smellene, osv)

Så jeg er egentlig overbevist om at han lider av en slik personlighetsforstyrrelse, videre er jeg ganske overbevist om at slik adferd er arvelig, uansett hva ekspertene sier om dette. Samme personlighetstrekk kan nemlig ses hos flere familiemedlemmer, med noen mindre forskjeller i væremåte.

Spørsmålet er derfor ikke om han har en personlighetsforstyrrelse eller ikke, men mer hvordan mor takler en sønn med en mulig/sannsynlig personlighetsforstyrrelse. Og er han i stand til å lære av sine egne feil ? Ingen mor ønsker å se sitt eget avkom gå rett til grunne, uten å prøve å berge stumpene, og det har til en viss grad gått frem til nå. Men at det er en bjørnetjeneste kan jeg være enig i.

I mitt virke så ser jeg også mange eksempler på enkelttilfeller hvor mor/familie legger seg helt utav, og jeg ser dessverre ikke at det heller gir noen særlig gevinst. Mulig er det ikke hjelp å få noen steder, men jeg synes det er utrolig vondt at det er mor blir tillagt skylda når hun egentlig bare har villet hjelpe.

[frosken]

Det høres så enkelt ut, men det er ikke mye enkelt i praksis. "Historien" er forsåvidt enda mer kompleks enn hva jeg har redegjort for her, p.g.a. faren for gjenkjennelse.

Men han har omtrent alle trekk fra en beskrivelse av en borderlinepasient, med innslag av nassissme ,bortsett fra at han ikke ruser seg. (Uhemmet pengeforbruk, lyving, agressiv hvis noen prøver å hindre/kritisere handlemåte, noe som gjøres for å berge han fra de verste smellene, osv)

Så jeg er egentlig overbevist om at han lider av en slik personlighetsforstyrrelse, videre er jeg ganske overbevist om at slik adferd er arvelig, uansett hva ekspertene sier om dette. Samme personlighetstrekk kan nemlig ses hos flere familiemedlemmer, med noen mindre forskjeller i væremåte.

Spørsmålet er derfor ikke om han har en personlighetsforstyrrelse eller ikke, men mer hvordan mor takler en sønn med en mulig/sannsynlig personlighetsforstyrrelse. Og er han i stand til å lære av sine egne feil ? Ingen mor ønsker å se sitt eget avkom gå rett til grunne, uten å prøve å berge stumpene, og det har til en viss grad gått frem til nå. Men at det er en bjørnetjeneste kan jeg være enig i.

I mitt virke så ser jeg også mange eksempler på enkelttilfeller hvor mor/familie legger seg helt utav, og jeg ser dessverre ikke at det heller gir noen særlig gevinst. Mulig er det ikke hjelp å få noen steder, men jeg synes det er utrolig vondt at det er mor blir tillagt skylda når hun egentlig bare har villet hjelpe.

De fleste mennesker som har en personlighetsforstyrrelse er så avgjort i stand til å både lære av sine feil, innse sine svakheter og få til en mer konstruktiv utvikling på livet.

Det finnes intensive behandlingstilbud, men disse forutsetter motivasjon for behandling.

Som familie ville jeg lagt vekt på å være tydelig, forsøke å lage avtaler i forkant av vanskelige situasjoner og så overholde det dere har sagt på forhånd. Jeg ville vært nøye på å skille mellom det å støtte konstruktive forsøk på å komme videre i livet og det å være med på å opprettholde umodenhet og destruktiv atferd.

Det er selvfølgelig mye lettere å si disse tingene når man ikke står i situasjonen selv, og forståelig at det er en vanskelig situasjon for familien.

[Gjest Hanna, Oslo]

De fleste mennesker som har en personlighetsforstyrrelse er så avgjort i stand til å både lære av sine feil, innse sine svakheter og få til en mer konstruktiv utvikling på livet.

Det finnes intensive behandlingstilbud, men disse forutsetter motivasjon for behandling.

Som familie ville jeg lagt vekt på å være tydelig, forsøke å lage avtaler i forkant av vanskelige situasjoner og så overholde det dere har sagt på forhånd. Jeg ville vært nøye på å skille mellom det å støtte konstruktive forsøk på å komme videre i livet og det å være med på å opprettholde umodenhet og destruktiv atferd.

Det er selvfølgelig mye lettere å si disse tingene når man ikke står i situasjonen selv, og forståelig at det er en vanskelig situasjon for familien.

Litt oppmuntrene det at de er i stand til å lære av sine feil. Dete r nemlig ingen ting i veien med intelligensen, men han må bare selv inse at hans væremåte skaper problemer for han selv. Og så møter han seg selv i døra med alle løgnene - han sier nødvendigvis ikke det samme til alle.

Det som er så synd er det det går så fryktelig fort når det først begynner å rase utfor bakke, jeg tenker da spesielt på økonomiske ting. Smellen skulle ha kommet før den ble uopprettelig om du forstår hva jeg mener.

[løvinne71]

Du spør om råd, men vil jo ikke dem du får til følge!

For utenforstående er det ganske innlysende at det eneste du kan gjøre, er å stille strengere krav, og å slutte å gi etter.

At det ikke er lett når det gjeder sitt eget barn, det kan vi alle forstå. Men samtidig er det nok det eneste som virkelig kan fungere for å få til en endring av situasjoenen.

Sønnen din er jo 30, ikke 3, det er derfor lite trolig at han vil bli "moden med alderen" og selv innse at oppfører seg galt.

Han er en person som, ( antagelig med god hjelp av en personlighetsforstyrrelse,) ikke tar ansvar og konsekvenser av sine egne handlinger, og som samvittighetsløst utnytter omstendighetene rundt seg for alt de er verdt.

Og enten du liker det eller ikke, er du faktisk med på tilrettelegge for dette ved å la deg utnytte.

"Å hjelpe" er ikke nødvendigvis det samme som å alltid gi ham ekleste utvei.

Kanskje han trenger å gå på en smell for å forstå lære at handlinger har konsekvenser?

Det han lærer nå, er jo at det ikke spiller noen rolle om han bruker opp lønnen sin på luksusgjenstander - for penger til mat og bensin kan han få av deg!

Hvis han derimot må sitte "sulten og bensintom" noen ganger de siste ukene før lønning, er det kanskje større sjanse for at han tenker seg om to ganger før han bruker opp de siste pengene sine på unødvendig "tull"

Det som gjør dette ekstra vanskelig for deg, er jo at han bor i samme hus, og at du derfor blir svært involvert i hans hverdag og levevaner.

Hvis du finner det vanskelig / umulig å gjennomføre grensesettingen når dere lever så tett på hverandre, må du kanskje ty til mere dramatiske metoder som å selge huset og flytte selv, slik at du får ham litt mere på avstand, og han ikke lenger kan snylte på gratis leilighet i ditt hus.

Det finnes nok ingen enkel vei ut av dette. Men jeg tror den største hindringen er din egen dårlige samvittighet.

[sella1365380294]

Du spør om råd, men vil jo ikke dem du får til følge!

For utenforstående er det ganske innlysende at det eneste du kan gjøre, er å stille strengere krav, og å slutte å gi etter.

At det ikke er lett når det gjeder sitt eget barn, det kan vi alle forstå. Men samtidig er det nok det eneste som virkelig kan fungere for å få til en endring av situasjoenen.

Sønnen din er jo 30, ikke 3, det er derfor lite trolig at han vil bli "moden med alderen" og selv innse at oppfører seg galt.

Han er en person som, ( antagelig med god hjelp av en personlighetsforstyrrelse,) ikke tar ansvar og konsekvenser av sine egne handlinger, og som samvittighetsløst utnytter omstendighetene rundt seg for alt de er verdt.

Og enten du liker det eller ikke, er du faktisk med på tilrettelegge for dette ved å la deg utnytte.

"Å hjelpe" er ikke nødvendigvis det samme som å alltid gi ham ekleste utvei.

Kanskje han trenger å gå på en smell for å forstå lære at handlinger har konsekvenser?

Det han lærer nå, er jo at det ikke spiller noen rolle om han bruker opp lønnen sin på luksusgjenstander - for penger til mat og bensin kan han få av deg!

Hvis han derimot må sitte "sulten og bensintom" noen ganger de siste ukene før lønning, er det kanskje større sjanse for at han tenker seg om to ganger før han bruker opp de siste pengene sine på unødvendig "tull"

Det som gjør dette ekstra vanskelig for deg, er jo at han bor i samme hus, og at du derfor blir svært involvert i hans hverdag og levevaner.

Hvis du finner det vanskelig / umulig å gjennomføre grensesettingen når dere lever så tett på hverandre, må du kanskje ty til mere dramatiske metoder som å selge huset og flytte selv, slik at du får ham litt mere på avstand, og han ikke lenger kan snylte på gratis leilighet i ditt hus.

Det finnes nok ingen enkel vei ut av dette. Men jeg tror den største hindringen er din egen dårlige samvittighet.

Du har nok rett løvinne.Og morsfølelsen vil være der uansett hvordan ens barn oppfører seg. Klart det handler mye om meg også - har blitt tråkka på et helt liv (ikke bare av sønnen)- og da er det ofte lettest å velge enkleste utvei, for husfredens skyld. Opplever at jo "greiere" jeg er, desto verre blir han neste gang - tøyler grensene og tar ikke et nei for et nei før han vet at hans vilje går igjennom.

[løvinne71]

Du har nok rett løvinne.Og morsfølelsen vil være der uansett hvordan ens barn oppfører seg. Klart det handler mye om meg også - har blitt tråkka på et helt liv (ikke bare av sønnen)- og da er det ofte lettest å velge enkleste utvei, for husfredens skyld. Opplever at jo "greiere" jeg er, desto verre blir han neste gang - tøyler grensene og tar ikke et nei for et nei før han vet at hans vilje går igjennom.

Huff. jeg føler virkelig med deg.

Du høres ut som en reflektert og oppegående dame med en klar oppfatning av både din egen og din sønns situasjon.

Men du vet også at uansett hvilken retning du velger, så vil det få negative konsekvenser enten for din sønn, eller deg selv.

Ja, morsfølelsen stikker nok temmelig dypt, og i denne ligger jo også et sterkt beskyttelses-instinkt.

Du vil tydeligvis strekke deg langt for å beskytte sønnen din mot å gjøre negative erfaringer, men resultatet er at du får de negative konsekvensene selv.

For du får tydeligvis ikke engang annerkjennelse eller takknemlighet i retur for de tjenestene du gjør ham?

Han tar fortasatt deg og dine tjenester som en selvfølge, slik han har gjort fra han var barn og faktisk TRENGTE din beskyttelse.

Men nå er han voksen!

Og personlighetsforstyrrelse eller ei. Han er tydeligvis i stand til å både jobbe, og tjene, og bruke penger, og til å omgåes folk på et sosialt plan.

Dermed regner jeg med at han også forstår sammfunnets "grunnregler" mht hva som skjer hvis folk ikke betaler regninger eller husleie, og at nødvendige ting som mat og bensin, fortsatt koster penger etter at kontoen hans er tom!

Alt dette VET han!

Men han trenger bare ikke å forholde seg til det, siden DU er der og ordner opp i disse "uvensentlighetene" for ham.

Ergo ser han heller ikke noen hensikt i å endre på sine (u)vaner.

Jeg synes derfor ikke at en evt personlighetsforstyrrelse kan være en unnskyldning for at du skal måtte ordne opp i hans problemer.

Du har nok allerede forstått at du burde sette tydeligere grenser.

Men før du er istand til det, så tror jeg rett og slett at du må jobbe litt med deg for å klare og se på din sønn som en voksen mann med hovedansvar for deg selv, istedet for som "barnet ditt som du må beskytte".

Ønsker deg lykke til!

[Gjest Hanna,Oslo]

Huff. jeg føler virkelig med deg.

Du høres ut som en reflektert og oppegående dame med en klar oppfatning av både din egen og din sønns situasjon.

Men du vet også at uansett hvilken retning du velger, så vil det få negative konsekvenser enten for din sønn, eller deg selv.

Ja, morsfølelsen stikker nok temmelig dypt, og i denne ligger jo også et sterkt beskyttelses-instinkt.

Du vil tydeligvis strekke deg langt for å beskytte sønnen din mot å gjøre negative erfaringer, men resultatet er at du får de negative konsekvensene selv.

For du får tydeligvis ikke engang annerkjennelse eller takknemlighet i retur for de tjenestene du gjør ham?

Han tar fortasatt deg og dine tjenester som en selvfølge, slik han har gjort fra han var barn og faktisk TRENGTE din beskyttelse.

Men nå er han voksen!

Og personlighetsforstyrrelse eller ei. Han er tydeligvis i stand til å både jobbe, og tjene, og bruke penger, og til å omgåes folk på et sosialt plan.

Dermed regner jeg med at han også forstår sammfunnets "grunnregler" mht hva som skjer hvis folk ikke betaler regninger eller husleie, og at nødvendige ting som mat og bensin, fortsatt koster penger etter at kontoen hans er tom!

Alt dette VET han!

Men han trenger bare ikke å forholde seg til det, siden DU er der og ordner opp i disse "uvensentlighetene" for ham.

Ergo ser han heller ikke noen hensikt i å endre på sine (u)vaner.

Jeg synes derfor ikke at en evt personlighetsforstyrrelse kan være en unnskyldning for at du skal måtte ordne opp i hans problemer.

Du har nok allerede forstått at du burde sette tydeligere grenser.

Men før du er istand til det, så tror jeg rett og slett at du må jobbe litt med deg for å klare og se på din sønn som en voksen mann med hovedansvar for deg selv, istedet for som "barnet ditt som du må beskytte".

Ønsker deg lykke til!

Løvinne, du beskriver denne situasjonen helt korrekt. som jeg sa så inneholder problemet en del nyanser p.g.a. gjenkjennelsesfaren, men hovedtrekkene er riktige.

En ektefelle/partner med slike personlighetstrekk ville sannsynligvis alle ha rådet å kvitte seg med. Og det kan ikke utelukkes at ektefelle hadde hatt like mye "skyld" da også ved å godta tingenes tilstand alt for lenge. Det fokuseres mye på offerets rolle i slike sammenhenger og det er bra.

Men når det er voksne barn som innehar en slik rolle, har jeg inntrykk av at det blir anderledes, da blir "skylden" tilbakeført til "offeret". Mulig jeg forklarer meg litt vanskelig. Men uansett hvem som er den skyldige så blir mor et offer her.

Som du sier så vil morsfølelsen være der bestandig, uansett handlinger. Følelser overfor en tidligere partner vil forhåpentligvis dø ut etter en tid og en vil føle lettelse over at det er over. En går heller ikke rundt og bekymrer seg over om vedkommende vil klare seg eller ikke.

Men det er vanskelig å se på at ens eget barn går rett ut i uføret, hvis en med litt bistand kan forhindre det.

Det kan jo hende at det går bedre enn jeg tror og at han vil lære av sine bommerter. Han står i de jobbene han har hatt over tid, får gode referanser og har tydeligvis noen sosiale antenner i andre sammenhenger. Men mor er ikke skittvannet verd, hverken når det gjelder økonomi eller huslige gjøremål. (Hjelper aldri til med noe, selv om jeg ber han om det)