EKSTREM sexangst

[Gjest en signatur]

Jeg har som følge av overgrep av forskjellig natur og forskjellige folk igjennom mange år utviklet en helt ekstrem angst for sex. Ikke fikser jeg å ta gynekologiske undersøkelser uten narkose heller. Jeg kan bare ikke tenke meg at jeg i det hele tatt vil klare å ha et seksuelt forhold til noen, fordi jeg er blitt temmelig forstyrra på det punktet. Hvis en gutt prøver å flørte så trekker jeg meg vekk, liker ikke å gå hvorsomhelst på byen selv sammen med gode venner jeg stoler på.

Andre her som har hatt det sånn og kommet over det? Hvordan kan man jobbe seg til å ... rett og slett fikse sex... Lurer nesten på om jeg er blitt fullstendig aseksuell på grunn av disse tingene jeg har opplevd. Men samtidig er jeg kanskje ikke aseksuell siden det er noe jeg tenker på. Jeg føler meg skikkelig utafor sammen med andre jenter som er aktive, og har vært det lenge. Jeg er i slutten av tjueåra og har ikke hatt en seksuell debut ennå. Synes det er ubehagelig å være der når diskusjoner om sex foregår. Det er jo tross alt en del av livet (for de fleste i alle fall), så det er jo naturlig at det blir et diskusjonsemne. Skjer det blir jeg bare sittende der og gape.

Man kan jo ikke akkurat drive eksponeringsterapi for "sexfobi," det ville jo bli en heller tvilsom affære. Jeg føler meg veldig opprådd på dette... At jeg har masse arrr fra selvskading, og fortsatt skader meg gjør heller ikke situasjonen helt lett. Hvordan kan man jobbe med et sånt problem? Jeg har litt vanskelig for å tro at kognitiv terapi skal knekke den biffen. Har hatt gutter jeg har vært helt trygg på, men jeg backer likevel ut når det kommer til det "sexpunktet." Jeg får rett og slett bare masse flashbacks fra overgrepene og en angst som lammer meg totalt. Jeg dissosierer og kan ikke gripe tankene som kommer konkret. Det manifesterer seg veldig fysisk i kroppen. Jeg har diskutert dette med psykologen min, som kjører en del kognitivt uten resultater.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest våren kommer]

Kanskje du ikke er klar for det enda? Har du jobbet mye med kroppen?

Jeg kunne skrevet dette for en stund siden. Trodde aldri jeg skulle komme hit jeg er i dag.

Det som har hjulpet mest tror jeg har vært å skrive. For meg har det vært en lettere måte å bearbeide både overgrepene og alle de rare ekle følelsene og tankene når det gjelder sex.

I tillegg vet jeg at det ikke hadde vært mulig om jeg ikke hadde fått veldig god hjelp av en dyktig psykomotorisk fysioterapaut til å finne tilbake til kroppen min.

Nå er jeg endelig klar til å begynne å nærme meg min egen seksualitet, og kanskje forholde meg til andres etterhver og. tiden vil vise.

Men som sagt - skrive skrive skrive og å få et godt forhold til egen kropp tror jeg er gode redskaper!

Lykke til!

[Gjest BiTo]

Jeg har ingen erfaring med overgrepsproblematikk, så dette blir bare løse tanker fra meg. Det jeg tenker, er at før du i det hele tatt begynner å tenke på å ha sex med andre bør du komme så langt at du klarer å få et avslappet forhold til sex på egenhånd. Det å bli trygg på kroppen din og å klare å nyte. Bare det ser jeg for meg må være et stort steg for deg.

Ikke før kroppen din forbinder sex med nytelse, er du klar for å innvolvere andre. Derfor må du bare skyfle unna det du hører om andres sexliv. Det gjelder rett og slett ikke for deg på det stadiumet du er nå.

Hvordan du skal gjøre dette har jeg ikke noen gode idéer om. Men uansett tror jeg du skal se for deg at dette kommer til å ta tid, og at det skal få ta den tiden det tar. Selv vi som ikke har opplevd overgrep kan ha stunder der vi ikke klarer sex. Da må man bare ta en time out til man selv er klar igjen.

[Gjest en signatur]

Kanskje du ikke er klar for det enda? Har du jobbet mye med kroppen?

Jeg kunne skrevet dette for en stund siden. Trodde aldri jeg skulle komme hit jeg er i dag.

Det som har hjulpet mest tror jeg har vært å skrive. For meg har det vært en lettere måte å bearbeide både overgrepene og alle de rare ekle følelsene og tankene når det gjelder sex.

I tillegg vet jeg at det ikke hadde vært mulig om jeg ikke hadde fått veldig god hjelp av en dyktig psykomotorisk fysioterapaut til å finne tilbake til kroppen min.

Nå er jeg endelig klar til å begynne å nærme meg min egen seksualitet, og kanskje forholde meg til andres etterhver og. tiden vil vise.

Men som sagt - skrive skrive skrive og å få et godt forhold til egen kropp tror jeg er gode redskaper!

Lykke til!

Takk for kloke ord fra dere begge

Jeg er litt merkelig for jeg føler meg trygg på min egen kropp. Jeg går f.eks. til fysioterapi og synes ikke det er ubehagelig å bli tatt på i den sammenhengen. Det er vel litt småtabu, men jeg klarer noen ganger helt fint å tilfredsstille meg selv... Å onanere er liksom noe annet i og med at det bare involverer meg selv.

Er også under behandling bla. for traumer, men det tar jaggu tid. But who knows? Kanskje hvis jeg virkelig finner partneren i mitt liv, så vil det muligens kunne gå seg til. Jeg har nok vært litt uheldig med gutter jeg har vært borti, gutter som bare plutselig kommer med den "jeg elsker deg, og lurte på om vi kunne dele seng i natt..." Sånn vil ikke jeg ha det i alle fall. Om jeg mot formodning (gitt min nåværende situasjon) skulle komme sammen med en gutt som ikke hadde hastverk med å ha sex, så ville vi kanskje tilnærmet hverandre i riktig tempo. Jeg tenker jo at hvis en gutt respekterer og hviser forståelse for problemene mine - så kan det kanskje gå. Men jeg har en lang og kronglete vei å gå tror jeg.