Hvorvidt SMIR er psykisk syk

[Gjest]

SMIR er usikker på hvorvidt han er psykisk syk eller ikke. Hva om det har noe med vilje å gjøre. Da er det jo ikke sykdom, for sykdom er jo noe en ikke selv har kontroll over.

SMIR har studert Ex. Phil. og vet at selv om psykiatrien sier SMIR er syk, så må man huske at det bare er _en_ måte å forstår verden på.

Selv om min psykiater sier jeg er psykisk syk så kan det hende han bare lyver. Skal vedde på at han når jeg sliter som verst en gang i fremtiden, plutselig sier jeg ikke er syk, og nekter meg hjelp fra alle fronter. Og gjør alt i sin makt for å ødelegge for meg.

[Gjest Juppetijupp]

''kal vedde på at han når jeg sliter som verst en gang i fremtiden, plutselig sier jeg ikke er syk, og nekter meg hjelp fra alle fronter. Og gjør alt i sin makt for å ødelegge for meg.''

Slik tenker bare en som er psykisk syk.

[double]

Etter å ha lest en god del av det du har skrevet her inne, har jeg bare en kommentar til dette:

Jeg tror ikke du trenger bekymre deg for at du ikke er psykisk syk.

[Gjest]

''kal vedde på at han når jeg sliter som verst en gang i fremtiden, plutselig sier jeg ikke er syk, og nekter meg hjelp fra alle fronter. Og gjør alt i sin makt for å ødelegge for meg.''

Slik tenker bare en som er psykisk syk.

Jeg vet jo det da... eller jeg "vet" det jo ikke... jeg vet det, men ingenting er sant heller, om du skjønner...

[Gjest]

Etter å ha lest en god del av det du har skrevet her inne, har jeg bare en kommentar til dette:

Jeg tror ikke du trenger bekymre deg for at du ikke er psykisk syk.

Hm... kanskje jeg skal slå meg til ro med det da...

[double]

Hm... kanskje jeg skal slå meg til ro med det da...

Ja, du bør jo gjøre det, men jeg tror ikke du klarer det

[Gjest Mohikaneren]

Det der med mistillit og det med å stole på noen, er det noe du kan gripe tak i og jobbe med?

Kanskje blir det da etterhvert lettere å omgås andre?

[Gjest]

Ja, du bør jo gjøre det, men jeg tror ikke du klarer det

Av og til tenker jeg "jeg sliter psykisk, det er ikke min skyld" - men for det meste driver jeg hele tiden å klandrer meg selv for at jeg er den jeg er og ting har gått som de har gått. Det er ganske deilig å slippe å klandre seg selv.

[Gjest]

Det der med mistillit og det med å stole på noen, er det noe du kan gripe tak i og jobbe med?

Kanskje blir det da etterhvert lettere å omgås andre?

Hvordan griper man tak i det og jobber med det, da?

[Gjest Mohikaneren]

Hvordan griper man tak i det og jobber med det, da?

Tja...jeg tror at et godt forhold til noen, utvikles over tid. For eksempel en terapeut...så kan man jobbe med å få tillit.

Jobbe med det eksplisitt, at det er hovedfokus. Etterhvert vil det kunne overføres til andre også, i andre situasjoner, og gli lettere der også.

Men nå snakker jeg for min egen del da. Har vært rimelig paranoid.

[Gjest mimxxxa]

jeg tror en del av din sykdom må være en forferdelig grubling og tvil på at du kan stole på hva de andre sier, og at du har så store krav til deg selv at du tror alle andre hater deg fordi du selv ikke føler du når de krav du stiller deg?

Fælt at du tviler sånn da, det kan ikke være noe særlig. men jeg lover deg at du er ikke lat, og om noen tror det, så er det de som har et problem med empati og forståelse. Og da skal du drite i dem...

mvh meg

[Gjest]

Tja...jeg tror at et godt forhold til noen, utvikles over tid. For eksempel en terapeut...så kan man jobbe med å få tillit.

Jobbe med det eksplisitt, at det er hovedfokus. Etterhvert vil det kunne overføres til andre også, i andre situasjoner, og gli lettere der også.

Men nå snakker jeg for min egen del da. Har vært rimelig paranoid.

Jeg går bare i gruppeterapi. Det blir jo ikke sånn at man jobber grundig med et problem et av medlemmene av gruppa har. Det blir mer skravling, egentlig. Men det kan jo hende det virker bra det, og.

[Gjest]

jeg tror en del av din sykdom må være en forferdelig grubling og tvil på at du kan stole på hva de andre sier, og at du har så store krav til deg selv at du tror alle andre hater deg fordi du selv ikke føler du når de krav du stiller deg?

Fælt at du tviler sånn da, det kan ikke være noe særlig. men jeg lover deg at du er ikke lat, og om noen tror det, så er det de som har et problem med empati og forståelse. Og da skal du drite i dem...

mvh meg

Takk for det, snille deg. =)

Du har mye rett i det du sier.

Men nå ble jeg sigen =) Så nattinatt.

[Gjest Mohikaneren]

Jeg går bare i gruppeterapi. Det blir jo ikke sånn at man jobber grundig med et problem et av medlemmene av gruppa har. Det blir mer skravling, egentlig. Men det kan jo hende det virker bra det, og.

Ja, det kan være nyttig det også, for noen. Jeg vet ikke, har aldri gått i sånn type gruppeterapi. Bare i andre type grupper.

Jeg vet ikke, den terapien som har fungert for meg har først vært denne siste egentlig, med mye jobbing med tillit individuellt. Men jeg tror også egentlig at den psykosen jeg hadde var avgjørende fordi jeg visste at hvis jeg skulle komme meg ut av den, måtte jeg stole på det de rundt meg sa, og ikke det jeg opplevde.

Ja, vel. Har jobbet mye med tillit. Tror at det for meg har vært best å gjøre det i individualterapi, men det kan jo hende gruppe også fungerer.

[dvorak]

Skriver ikke så ofte her inne, men jeg leser mange av innleggene på psykiatri, blant annet har jeg lest en del av dine. Og selv om jeg selv sliter med litt andre problemstillinger enn du gjør, kjenner jeg meg i hvert fall igjen i den første delen av innlegget ditt:

''Hva om det har noe med vilje å gjøre. Da er det jo ikke sykdom, for sykdom er jo noe en ikke selv har kontroll over.''

Jeg tror det er en litt for kategorisk måte å tenke på. Jeg har lett for å tenke sånn selv, men det jeg har kommet fram når jeg tenker på egne problemstillinger er:

1) Jeg sliter med depresjon. Og overdrevne forventninger til meg selv. Det er helt irrelevant om dette defineres som "sykdom" eller ikke, men ...

2) Det å bruke energien min på å tenke over hvorvidt jeg egentlig burde klare å ta meg sammen, altså hvorvidt det er et viljesspørsmål eller "sykdom", er et blindspor. Da begynner jeg å tenke at jeg burde klare meg uten medisiner, uten psykolog, uten gruppeterapi.

3) Dersom jeg forsøker å hale meg selv opp etter hårpisken, forsøker å "ta meg sammen" og av den grunn lar være å forholde meg til den oppfølgingen jeg får, går det til h******.

4) Min private konklusjon: Jeg er litt uheldig stilt mht gener og har hatt en oppvekst som har forsterket det. Jeg mener fremdeles at jeg burde klare å jobbe meg gjennom de problemene jeg har på egenhånd, men de forsøkene jeg har hatt, har vist at jeg ikke lykkes.

5) Da synes jeg at jeg plikter å gi både terapi og medisiner en sjanse. Ikke for å konkludere med at jeg er "syk" og ikke selv har ansvar for min situasjon. Mitt ansvar ligger i å innse at jeg har noen problemer som jeg trenger hjelp til å komme ut av. Og selv om jeg kanskje ikke synes jeg fortjener noen særlig hjelp selv, fortjener familie og omgivelser bedre enn at jeg sier at "næh, bare en viljessak, burde klare det selv". Det er nemlig helt irrelevant for andre enn meg selv om jeg betrakter det som "min skyld" eller ikke, så lenge jeg ikke fungerer.

6) Ergo: Jeg forsøker å gi beng i hvorvidt jeg er psykisk syk eller ikke. Jeg tenker pragmatisk: Jeg har i femten år forsøkt å takle det her på egenhånd. Hvis jeg ikke har klart det på den tiden, hva er sannsynligheten for at jeg skal klare det neste gang jeg bestemmer meg for at det er viljesstyrt?

Ikke gruble så mye over hva som er viljesstyrt og hva som er sykdom. Ta imot den hjelpen du får - hvis du hadde fikset det helt greit alene, hadde du vel ikke skrevet innlegg om det her?

Håper du føler det bedre i morgen :-)

[Gjest hitmaker]

Jeg vet jo det da... eller jeg "vet" det jo ikke... jeg vet det, men ingenting er sant heller, om du skjønner...

Du kan gjøre det enkelt. Du kan velge å leve på landejorda og stole på hva behandlere sier til deg. Eller du kan velge å sveve i det blå med mantraet: Ingenting er sikkert. Hva tror du er best for å bli bedre?

[frosken]

Skriver ikke så ofte her inne, men jeg leser mange av innleggene på psykiatri, blant annet har jeg lest en del av dine. Og selv om jeg selv sliter med litt andre problemstillinger enn du gjør, kjenner jeg meg i hvert fall igjen i den første delen av innlegget ditt:

''Hva om det har noe med vilje å gjøre. Da er det jo ikke sykdom, for sykdom er jo noe en ikke selv har kontroll over.''

Jeg tror det er en litt for kategorisk måte å tenke på. Jeg har lett for å tenke sånn selv, men det jeg har kommet fram når jeg tenker på egne problemstillinger er:

1) Jeg sliter med depresjon. Og overdrevne forventninger til meg selv. Det er helt irrelevant om dette defineres som "sykdom" eller ikke, men ...

2) Det å bruke energien min på å tenke over hvorvidt jeg egentlig burde klare å ta meg sammen, altså hvorvidt det er et viljesspørsmål eller "sykdom", er et blindspor. Da begynner jeg å tenke at jeg burde klare meg uten medisiner, uten psykolog, uten gruppeterapi.

3) Dersom jeg forsøker å hale meg selv opp etter hårpisken, forsøker å "ta meg sammen" og av den grunn lar være å forholde meg til den oppfølgingen jeg får, går det til h******.

4) Min private konklusjon: Jeg er litt uheldig stilt mht gener og har hatt en oppvekst som har forsterket det. Jeg mener fremdeles at jeg burde klare å jobbe meg gjennom de problemene jeg har på egenhånd, men de forsøkene jeg har hatt, har vist at jeg ikke lykkes.

5) Da synes jeg at jeg plikter å gi både terapi og medisiner en sjanse. Ikke for å konkludere med at jeg er "syk" og ikke selv har ansvar for min situasjon. Mitt ansvar ligger i å innse at jeg har noen problemer som jeg trenger hjelp til å komme ut av. Og selv om jeg kanskje ikke synes jeg fortjener noen særlig hjelp selv, fortjener familie og omgivelser bedre enn at jeg sier at "næh, bare en viljessak, burde klare det selv". Det er nemlig helt irrelevant for andre enn meg selv om jeg betrakter det som "min skyld" eller ikke, så lenge jeg ikke fungerer.

6) Ergo: Jeg forsøker å gi beng i hvorvidt jeg er psykisk syk eller ikke. Jeg tenker pragmatisk: Jeg har i femten år forsøkt å takle det her på egenhånd. Hvis jeg ikke har klart det på den tiden, hva er sannsynligheten for at jeg skal klare det neste gang jeg bestemmer meg for at det er viljesstyrt?

Ikke gruble så mye over hva som er viljesstyrt og hva som er sykdom. Ta imot den hjelpen du får - hvis du hadde fikset det helt greit alene, hadde du vel ikke skrevet innlegg om det her?

Håper du føler det bedre i morgen :-)

Dette synes jeg var en god tilnærming til problematikken :-)

[frosken]

Sykdom fritar deg ikke fra å ta ansvar for det du kan ta ansvar for i ditt eget liv.

Jeg tror det ville være mere konstruktivt for deg å fokusere på hva du kan ta ansvar for, hvilke endringer kan gjennomføres for at du skal få en noe bedre hverdag og gjennom det redusere de virkningene sykdommen har på livet ditt.

Hvis noen utsettes for en trafikkulykke og får skader som gjør at de er lammet fra livet og ned, så fratar det dem ikke ansvaret for å gjøre det de selv kan gjøre for å oppnå best mulig funksjon og livskvalitet. Det forventes av de som blir skadet at de trener mye, selv om det både er kjedelig og smertefullt i perioder. Tilsvarende tenker jeg rundt mennesker som har en psykisk lidelse. Sykdommen gjør det sannsynligvis mye tyngre å fungere i hverdagen, men fortsatt er det slik at vi alle har ansvar for å gjøre det vi selv kan gjøre for å ha et ok liv.

Ingen av oss har full kontroll over alle aspekter ved livet - men ingen av oss er heller uten noe kontroll over noe som helst.

For deg SMIR så kunne jeg ønske at du fikk noen til å hjelpe deg med å strukturere livet ditt på en måte som gjorde at du ble mer aktiv og på en eller annen måte gjorde noe meningsfylt i hverdagen din. Hvorvidt det vil være å gjenoppta studier eller helt andre ting har jeg ingen formening om, men du beskriver fra tid til annen en hverdag som de færreste av oss ville hatt godt av.

[frosken]

jeg tror en del av din sykdom må være en forferdelig grubling og tvil på at du kan stole på hva de andre sier, og at du har så store krav til deg selv at du tror alle andre hater deg fordi du selv ikke føler du når de krav du stiller deg?

Fælt at du tviler sånn da, det kan ikke være noe særlig. men jeg lover deg at du er ikke lat, og om noen tror det, så er det de som har et problem med empati og forståelse. Og da skal du drite i dem...

mvh meg

Jeg er i utgangspunktet enig med deg :-)

Men det finnes også mennesker som både har alvorlig psykisk lidelse og er late. Dette er en vond kombinasjon, fordi disse tingene ofte vil kunne forsterke hverandre.

[Gjest]

Sykdom fritar deg ikke fra å ta ansvar for det du kan ta ansvar for i ditt eget liv.

Jeg tror det ville være mere konstruktivt for deg å fokusere på hva du kan ta ansvar for, hvilke endringer kan gjennomføres for at du skal få en noe bedre hverdag og gjennom det redusere de virkningene sykdommen har på livet ditt.

Hvis noen utsettes for en trafikkulykke og får skader som gjør at de er lammet fra livet og ned, så fratar det dem ikke ansvaret for å gjøre det de selv kan gjøre for å oppnå best mulig funksjon og livskvalitet. Det forventes av de som blir skadet at de trener mye, selv om det både er kjedelig og smertefullt i perioder. Tilsvarende tenker jeg rundt mennesker som har en psykisk lidelse. Sykdommen gjør det sannsynligvis mye tyngre å fungere i hverdagen, men fortsatt er det slik at vi alle har ansvar for å gjøre det vi selv kan gjøre for å ha et ok liv.

Ingen av oss har full kontroll over alle aspekter ved livet - men ingen av oss er heller uten noe kontroll over noe som helst.

For deg SMIR så kunne jeg ønske at du fikk noen til å hjelpe deg med å strukturere livet ditt på en måte som gjorde at du ble mer aktiv og på en eller annen måte gjorde noe meningsfylt i hverdagen din. Hvorvidt det vil være å gjenoppta studier eller helt andre ting har jeg ingen formening om, men du beskriver fra tid til annen en hverdag som de færreste av oss ville hatt godt av.

Jeg driver vel med noe meningsfylt, jeg. Men det hjelper ikke mot at jeg i min ensomhet pines hver kveld.