Hvorvidt SMIR er psykisk syk

[Gjest]

Skriver ikke så ofte her inne, men jeg leser mange av innleggene på psykiatri, blant annet har jeg lest en del av dine. Og selv om jeg selv sliter med litt andre problemstillinger enn du gjør, kjenner jeg meg i hvert fall igjen i den første delen av innlegget ditt:

''Hva om det har noe med vilje å gjøre. Da er det jo ikke sykdom, for sykdom er jo noe en ikke selv har kontroll over.''

Jeg tror det er en litt for kategorisk måte å tenke på. Jeg har lett for å tenke sånn selv, men det jeg har kommet fram når jeg tenker på egne problemstillinger er:

1) Jeg sliter med depresjon. Og overdrevne forventninger til meg selv. Det er helt irrelevant om dette defineres som "sykdom" eller ikke, men ...

2) Det å bruke energien min på å tenke over hvorvidt jeg egentlig burde klare å ta meg sammen, altså hvorvidt det er et viljesspørsmål eller "sykdom", er et blindspor. Da begynner jeg å tenke at jeg burde klare meg uten medisiner, uten psykolog, uten gruppeterapi.

3) Dersom jeg forsøker å hale meg selv opp etter hårpisken, forsøker å "ta meg sammen" og av den grunn lar være å forholde meg til den oppfølgingen jeg får, går det til h******.

4) Min private konklusjon: Jeg er litt uheldig stilt mht gener og har hatt en oppvekst som har forsterket det. Jeg mener fremdeles at jeg burde klare å jobbe meg gjennom de problemene jeg har på egenhånd, men de forsøkene jeg har hatt, har vist at jeg ikke lykkes.

5) Da synes jeg at jeg plikter å gi både terapi og medisiner en sjanse. Ikke for å konkludere med at jeg er "syk" og ikke selv har ansvar for min situasjon. Mitt ansvar ligger i å innse at jeg har noen problemer som jeg trenger hjelp til å komme ut av. Og selv om jeg kanskje ikke synes jeg fortjener noen særlig hjelp selv, fortjener familie og omgivelser bedre enn at jeg sier at "næh, bare en viljessak, burde klare det selv". Det er nemlig helt irrelevant for andre enn meg selv om jeg betrakter det som "min skyld" eller ikke, så lenge jeg ikke fungerer.

6) Ergo: Jeg forsøker å gi beng i hvorvidt jeg er psykisk syk eller ikke. Jeg tenker pragmatisk: Jeg har i femten år forsøkt å takle det her på egenhånd. Hvis jeg ikke har klart det på den tiden, hva er sannsynligheten for at jeg skal klare det neste gang jeg bestemmer meg for at det er viljesstyrt?

Ikke gruble så mye over hva som er viljesstyrt og hva som er sykdom. Ta imot den hjelpen du får - hvis du hadde fikset det helt greit alene, hadde du vel ikke skrevet innlegg om det her?

Håper du føler det bedre i morgen :-)

Jeg tar imot hjelpen jeg får. Problemet er at det ikke hjelper.

[Gjest]

Jeg er i utgangspunktet enig med deg :-)

Men det finnes også mennesker som både har alvorlig psykisk lidelse og er late. Dette er en vond kombinasjon, fordi disse tingene ofte vil kunne forsterke hverandre.

Før jeg ble voksen og syk var jeg alt annet enn lat - så jeg tror ikke det gjelder meg. Det som kan ha skjedd er vel at jeg har fått litt negative symptomer. Men jeg vet ikke. Kan ha noe med trivsel å gjøre og.

[frosken]

Før jeg ble voksen og syk var jeg alt annet enn lat - så jeg tror ikke det gjelder meg. Det som kan ha skjedd er vel at jeg har fått litt negative symptomer. Men jeg vet ikke. Kan ha noe med trivsel å gjøre og.

Jeg tenkte heller ikke på deg da jeg svarte, ment generelt kan man godt ha en kombinasjon av en psykisk lidelse og latskap, det ene utelukker ikke det andre.

[Gjest]

Jeg tenkte heller ikke på deg da jeg svarte, ment generelt kan man godt ha en kombinasjon av en psykisk lidelse og latskap, det ene utelukker ikke det andre.

Nei, det er jeg enig i. Det er jo helt logisk at man kan ha personlige svakheter selv om man er psykisk syk. Ganske opplagt. Men et godt poeng allikevel. =)

[dvorak]

Jeg tar imot hjelpen jeg får. Problemet er at det ikke hjelper.

Det kan være stor forskjell på å ta imot og å ta imot :-) Det tok meg nesten ett år før jeg sluttet å bruke terapitimene til å forsøke å overbevise terapeuten om at jeg egentlig *ikke* var syk, at jeg bare trengte å ta meg sammen. For det mente jeg jo (og mener forsåvidt fortsatt) at jeg burde greie.

Så ja, jeg møtte opp fysisk og tok sånn sett imot hjelpen, men jeg brukte mesteparten av energien min på å hindre noen form for endring. Mulig jeg ikke hadde lyst til å bli puttet i båsen "psykisk syk". (Mente at psykisk helsevesen forsøkte å patologisere mine naturlige humørsvingninger og sy puter under armene på meg.)

Nå har jeg avfunnet meg med diagnosen og forsøker å bruke energien min på å identifisere mønstre som øker risikoen for tilbakefall og endre disse. Sånn sett tenker jeg at det er først nå jeg faktisk tar imot hjelpen jeg får :-)

[dvorak]

Dette synes jeg var en god tilnærming til problematikken :-)

Vel, jeg håper det er det :-) Så er det selvfølgelig langt enklere å tenke sånn når man ikke er så langt nede at selvpiskingen tar overhånd.

[Gjest]

Det kan være stor forskjell på å ta imot og å ta imot :-) Det tok meg nesten ett år før jeg sluttet å bruke terapitimene til å forsøke å overbevise terapeuten om at jeg egentlig *ikke* var syk, at jeg bare trengte å ta meg sammen. For det mente jeg jo (og mener forsåvidt fortsatt) at jeg burde greie.

Så ja, jeg møtte opp fysisk og tok sånn sett imot hjelpen, men jeg brukte mesteparten av energien min på å hindre noen form for endring. Mulig jeg ikke hadde lyst til å bli puttet i båsen "psykisk syk". (Mente at psykisk helsevesen forsøkte å patologisere mine naturlige humørsvingninger og sy puter under armene på meg.)

Nå har jeg avfunnet meg med diagnosen og forsøker å bruke energien min på å identifisere mønstre som øker risikoen for tilbakefall og endre disse. Sånn sett tenker jeg at det er først nå jeg faktisk tar imot hjelpen jeg får :-)

Det er vel derfor jeg ikke får samtaleterapi da - fordi jeg bare kverulerer og repeterer meg selv. Mao. jeg tar ikke imot hjelpen, som du sier.