redd

[inee]

hei. jeg er en jente på 22 år som er så redd for døden. jeg liker dyr. de er de eneste gode vennene mine. jeg har to kaniner, og to undulater. hver eneste morgen skjekker jeg om de lever. om natten så har de et teppe over seg og når jeg om morgningen skal ta av teppet begynner hjertet mitt å slå fortere. jeg er livredd om de ligger død på bakken. hvis jeg ikke ser fuglene begynner jeg å riste i buret for å se om de lever. jeg prøver å plystre for hvis de plystrer tilbake vet jeg at de lever. også prøver jeg å høre når kaninene hopper.

det er så slitsomt. når jeg kommer hjem ifra jobben går jeg rett bort til dyra og ser om de lever. mange ganger tenker jeg på om at jeg ikke skal ha noen dyr, men dyra gir så mye glede for meg i en strevsom og problemfylt hverdag og jeg hadde ikke klart meg uten dem. jeg har mistet mange dyr før og det var vært så vondt.

jeg visste ikke hvor jeg skulle skrive dette. vet ikke om det har noe med saken å gjøre, men det plager meg veldig så da skrev jeg det inn her. hva skal jeg gjøre med nervøsiteten over dyrene mine? jeg er jo avhengig av de

tusen takk for at du leste dette rare innlegget

[Gjest Lita jente]

Kjære Inee.

Det høres ut som du har det vondt. Må være gruelig slitsomt å ha det slik! Har du snakka med legen din om dette problemet? Kanskje du skulle gjøre det, for du fortjener hejlp til å få det bedre. Veit ikke om det er lurt å kvitte seg med dyra eller ikke..., trur egentlig det er angsten du må prøve å kvitte deg med. Kanskje du kan skrive ned hva du tenker, hva du egentlig er redd for. Er det å se dyra døde, eller at du skal savne dem når de er borte...? Håper din situasjon bedrer seg snart!

klememr fra

[Gjest Ottar Grimstad, spesialist i allmennmedi]

Skal man våge å elske? Eller skal man la frykten for at kjærligheten kan ta slutt, og at det skal gjøre vondt, gjøre at man heller lar være å la kjærligheten slippe til?

Du er glad i dyra dine, og du trenger dem. De gir deg glede hver eneste dag. Du kan ikke gi avkall på den gleden fordi du vet at det en gang kommer til å gjøre vondt. For det gjør det. Kaniner og undulater lever så kort at det er stor sjanse for at de dør før deg. Dette vet du. Dette har du opplevd og det gjorde vondt.

Spørsmålet blir hvordan du skal kunne vente med å ta sorgene til de kommer, i stedet for å ta samme sorgen hver eneste dag. Hvordan kan du glede deg over dyra dine og kose deg med dem uten å la morgendagen formørke den gode dagen i dag.

Jeg har dessverre ikke noen patentløsning på dette. Jeg tror ikke løsningen er å kvitte seg med dyra. Men jeg lurer litt på hvordan du har det med angst i andre deler av livet ditt. Du skriver at dyra er de eneste gode vennene dine. Det får meg til å ane en sorg og en ensomhet. Er det slik at du kanskje burde snakke om angsten din med noen? Legen din for eksempel?