Det er ikke hat

[Gjest velvilja]

Det er ikke hat som er det motsatte av kjærlighet.

Det er frykt.

For å elske noen må man ha mot til å gi av seg selv.

Noen ganger gi alt man har.

Om man er redd kan man ikke elske noen. Ikke engang seg selv.

Frykten er et mørkt hull. Den sluker alt.

Frykt for ikke å være god nok.

Frykt for å være fundamentalt annerledes enn alle andre.

Frykt for at om de jeg er glad i

finner ut hvem jeg virkelig er

vil de ikke like meg lenger.

Frykt for avvisning.

Frykt for å miste noen man er glad i.

Noen er så redde for å miste at de

støter fra seg mennesker med vilje.

Jeg levde i frykten.

Og i håpløsheten.

Verden var grå.

Uten farger.

Hvorfor ble det sånn?

- Manglende trygghet i barndommen.

- En skjebne som mobbeoffer.

Jeg vet ikke helt sikkert.

Men jeg vet hvorfor det ikke er sånn lengre.

Jeg møtte en mann som bestemte seg

for å hjelpe meg.

Først strittet jeg imot,

jeg gjorde alt for å få ham til å gi opp.

Jeg prøvde å støte ham fra meg.

Men hans konfronterende måte å møte meg

gjorde at jeg ikke lenger kunne gjemme meg for virkeligheten.

Nå kan jeg elske.

Fordi jeg møtte en som viste meg

hva ekte kjærlighet og aksept er.

Og jeg har lært å elske og akseptere meg selv.

Og for meg, enda bedre;

jeg har lært å elske datteren min.

Det må høres rart ut men jeg var så redd

for å miste henne

og for ikke å være god nok mor

at jeg ikke klarte å elske henne.

Det var min største sorg.

Nå tror jeg på ekte kjærlighet.

Fordi et menneske brydde seg så mye om meg

at han reddet livet mitt.

[Gjest Little Madam]

Dette synes jeg var et godt skrevet innlegg! Så flott for deg at du traff en god hjelper, det har jeg også :-)

Masse lykke til videre!

Mvh:

[Gjest Valnøtt]

Så heldig du har vært :-)

Men jeg tror ikke frykt heller er det motsatte ab kjærlighet. Føler man hat eller frykt så har man noe å jobbe ut fra.

Men likegyldighet og mangel på engasjement - der tror jeg man finner kjærlighetens motsats.