Ekspertsvar Har jeg "ramla utfor" igjen?

[Gjest frøken flink]

Jeg er ei jente på 26 år, som på grunn av mange veldig uheldige omstendighetdr og opplevelser gjennom livet har slitt med både angst, depresjon og spiseforstyrrelser. Jeg kom desverre ikke til behandling før jeg var 24 år og da var livet nesten ikke til å leve. Gikk til en usedvanlig hyggelig dame på Frogner i lang tid samtidig som jeg gikk på andtidepressiva. Samtidig fullførte jeg en 5 årig universitetsutdanning. Høsten 2006 fikk jeg meg jobb, flytta 70 mil og slutta med ukentlige timer hos psykolog, men hadde telefonkonsultasjon i ca ett år, samtidig slutta jeg på medisiner. På tross av brudd med kjæreste gikk det fint å være medisinfri. Har klart meg usedvanlig bra, men kjenner nå at kroppen "jobber i mot meg" - jeg er utslitt og stuptrøtt hele dagen, men når kvelden kommer er jeg overtrøtt og får på ingen måte sove - har fått betennelser i armer og kroppen verker som besatt - har tenkt å begynne på medikamenter igjen - men er så usikker. i bygda mi er det svært vanskelig å få en lege som "ser meg" - da vi til stadighet har utskiftinger og jeg har til nå vært hos fire/fem ulike leger på ett år. Dette gjør at jeg ikke har noen tro på at en lege her kan fortelle meg hva jeg bør gjøre. Jeg er veldig frustrert og utrolig redd for at livet igjen skal gå i "dass" og bli vanskelig siden jeg elsker livet jeg nå lever med masse venner, en god jobb og masse fritidsaktiviteter - men når jeg hele tiden går på akkord med meg selv blir jeg litt deppa. Håper du kan gi meg noen gode råd?

[antiserial]

''men når jeg hele tiden går på akkord med meg selv blir jeg litt deppa''

Så slutt å gå på akkord med deg selv da, jente! Ingen grunn til å ta medisiner bare for at folk skal akseptere deg som "normal".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Situasjonen sett under et, må du kanskje begynne med medisiner igjen.

De sosiale forholdene er det vanskelig å gjøre noe med, og en tilsvarende psykoterapeut som du hadde er vel vanskelig å oppdrive der du er nå?

[Gjest 71-77]

''men når jeg hele tiden går på akkord med meg selv blir jeg litt deppa''

Så slutt å gå på akkord med deg selv da, jente! Ingen grunn til å ta medisiner bare for at folk skal akseptere deg som "normal".

Hei!

Helt enig med antiseral. Selv om livet går en imot så må man klare å takle dette uten medisiner. Det vokser man på og en opplever at en er blitt sterkere, vel og merke når en er kommet seg over kneika. Har selv dager/perioder hvor det føles ut som om en dampveivals har kjørt over meg. Er trøtt,sliten og livet føles bare helt jævlig. Da girer jeg ned, utfører kun det som må gjøres på jobb og hjemme, og venter på at energien og livet skal komme tilbake. Er da litt asosial og koser meg hjemme. Brukte før medisiner, men takler dette på egenhånd nå. Jeg ønsker meg ikke et liv hvor jeg må ty til medisiner når ting går litt gale veien. Hvis det er slik at du har mye verk i armer/kroppen så kan det være at kroppen sier ifra om at nå må du gire ned. Det heter psykosomatiske lidelser når det psykiske gir fysiske plager. Har du en stressende jobb så kan kanskje en ukes sykemelding eller så være på sin plass. Klarer kanskje ikke hente deg helt inn etter bare en uke, men å være for lenge borte fra jobb er ikke bra det heller. Tenk nøye over det før du går tilbake til medisinering, prøv uten først. Lykke til!