Psyk.problemer og barnevern. Er urolig :(

[Gjest Jente31]

Er det noen her på dol som har erfaring med barnevernet?

I samråd med bup tok jeg kontakt med de for å få avlastning, og jeg er urolig..

Var på (nytt) møte med de denne uka, og jeg synes det høres "skummelt" ut. De nevner ordet "melding" (jeg og bup er "melder"), "undersøkelse", og de skal komme hjem til barna og meg.. Alt dette gjør meg urolig :-( Ikke at jeg har noe å skjule, jeg har lagt alle kort på bordet hva gjelder hele min og vår situasjon. Men jeg tenker "katastrofetanker" ; hva om de finner at jeg er en dårlig mor og greier? og hva om det er noe i disse katastrofetankene? Eller er det bare en tenkt fare?

Er det noen som har en kommentar eller to eller har erfaring? Det er en god stund til neste gang jeg møter både behandler og psykepleier, og dette gjør meg veldig urolig :-(

[GeirB]

Du kan aldri vite ka Barnevernet finner på, så noen garantier er det vel ingen som kan gi deg.

Men Barnevernet SKAL i første omgang hjelpe barnet der det bor, altså hos deg, så stol på det du inntil det motsatte er bevist.

Prøv å frestå som trygg og rolig, og vær deg sjøl så går det sikkert helt fint og du og barna får hjelp til det dere trenger hjelp til.

[AneM1365380603]

Vi tok et PRIDE-kurs i regi av BV. De understreket flere ganger at det beste for barna er at de kan bo hos en eller begge foreldrene. De synes det er flott at slitne foreldre tar kontakt med dem for avlastning, for det betyr at disse tenker barnas beste. Jeg tror du kan ta det helt med ro

[Gjest D*lilith]

Jeg har erfaring med barnevernet,og min erfaring er at de er der for å hjelpe : )

De finner ikke ut at du er en dårlig mor,da hadde du ikke strekkt deg ut for å få hjelp,du er en god mor!

[Gjest En mamma som sleit...]

Som GeirB sier er det ingen som kan gi deg noen garantier, det er trist nok litt avhengig av hvilken saksbehandler man møter på har jeg inntrykk av.

Jeg kjenner meg godt igjen i din beskrivelse med redsel for barnevernet. For 3 år siden hadde jeg den samme redselen, og da hadde jeg allerede slitt i 4 år som ung alenemor med psykiske problemer og uten noen form for hjelp eller avlastning fordi skrekkhistoriene om barnevernet hadde skremt meg bort fra å be dem om hjelp.

Jeg så ingen utvei til slutt, når jeg så at problemene mine begynte å bli for store, og tok kontakt med dem. Det ble veldig tøft, for de krevde at jeg begynte med behandling, at jeg tok foreldreveiledningskurs, og de var ofte innom for å sjekke hvordan vi hadde det.

I dag er de helt ute av bildet, foruten at jeg har et avlastningshjem de betaler i ferier og sånn. Men det tok 2 år før de "slapp taket" og jeg skal være den første til å innrømme at det å få offentlige ansatte på "hjemmebesøk" månedlig er en påkjenning, og man føler seg til tider veldig invadert. Men likevel angrer jeg ikke på at jeg tok kontakt. For hjelpen de ga meg var akkurat den jeg trengte, og de så hvilke floker som måtte løses for at jeg og datteren min skulle få det bra.

I mitt tilfelle var det mye å ta tak i, i ditt tilfelle er det ikke sikkert det er det, det vet du best selv. Og dersom barna dine har det greit og tilbakemeldingene fra skole og barnehage er gode, har du ingenting å bekymre deg over. Det eneste som vil skje da, er at de kommer på et eller to besøk hjemme hos dere for å snakke med deg, og så hører du ikke fra dem igjen.

Det som er viktig er at du ikke prøver å skjule noe.

Så lenge man er ærlig og viser at man ser sine egne problemer, skal det veldig mye til før de tar fra deg barna. Du er også beskyttet av lov om barnevernstjenester som du finner på lovdata.no.

Lykke til

[Gjest Jente31]

for deres kloke og gode ord. Jeg trengte å høre dette, for jeg begynte virkelig å angre meg for at jeg hadde gått så langt, og tenkte ikke på(glemte) grunnen til at jeg hadde gjort det - som jo er for barnas beste, og særlig da min datter.

Dessuten visste jeg på forhånd at psyk. problemer ikke kan brukes mot en, men at hjelpsøking ses på som positivvt. Men fornuften min ville ikke ta dette innover seg, jeg klarte ikke stole på den.

Så igjen - tusen takk )

[Gjest ikke uro deg]

Psyk probl. kan ikke brukes mot deg.

Men jeg vil nok si meg enig i at saksbehandler desverre bestemmer litt for mye så tenk litt over hva du sier.

Det går sikkert bra. Forsøkå puste med magen før og under møtene for å fremme din evne til å være rolig og vær forberedt. Vit hva du ønsker av hjelp og formidle det. Ikke godta uten videre noe annet som foreslås av barnevernet.

Ikke nøl med å kontakte advokat dersom du føler deg urettferdig behandlet.

Jeg endte opp med å gi mitt samtykke til å plassere datteren min i fosterhjem da jeg var 21 år, etter å ha kontraktet barnevernet for avlastning og hjelp.

Jeg vil leggge vekt på at jeg ønsket dette og at det var den beste løsningen for datteren min på daværende tidspunkt pga jeg var selvsentrert og ikke klarte å stimulere og fokusere på min da 18 mnd gamle datter. jeg lukket meg helt i perioder og hun var velddig preget av min innesluttethet.

Når det er sagt vil jeg fraråde (dette gjelder jo ikke i ditt tilfelle men er mere generellt ment) fra å godta at barn plasseres i beredskapshjem eller å bo på mødrehjem med barn alene uten partner, da dette fort blir en tvidet belastining for forholdet til barnet og statistikken for å lykkes er veldig dårlig.

Konlusjonen i min sak med at behandling ikke ville forbedre situasjonen nevneverdig i overskuelig fremtid og at datteren min derfor skulle langtidsplasseres, til 18 år og jeg skulle få se henne 6 ganger i året i 6 timer, var etter min mening feil.

Det har jeg jo også bevist jeg har kjempet for dagens ordning som er at jeg ser henne 1 helg i mnd, fra fre til søndag, Det er uvanlig mye for langtidsplassering der tanken er at barnet kun skal vite hvem biologiske foreldre er men ikke ha noe forhold til dem. Jeg har et ok forhold til min datter nå, men lengter selvsagt etter å se henner mere. Jeg har også et veldig godt forhold til fostermor også og vi kommunisere godt sammen.

I dag fungerer jeg godt og har hatt god nytte av gruppeterapi og er i full jobb.

Poenget mitt er at det som skjer alltid er til det beste for barnet og det værste senarioet ikke vil skje deg sånn tilfeldig og helt uten grunn.

Jeg er helt sikker på at du kan være rolig.

[Gjest flyvende elefant]

http://www.lovdata.com/all/tl-19920717-100-004.html#4-1

Det er godt mulig de vil forsøke å overkjøre deg,men bare vis deg sterk!

Det er du som vet hva som er best for barna dine:)

Det er fryktelig skremmende å stå oppi det,men det klarer du!

Det er mye god hjelp å få!

[Helmi]

Jeg måtte be om avlasting i en svært vanskelig livssituasjon.

Barnevernet viste seg å være en imøtekommende istans som hørte på meg og hørte på barna. Med ett mål: _til barnas beste_.

Jeg har ingenting negativt å si om dem. Tvertimot.

[Gjest det går nok bra]

Alt dette er ren rutine. De er nødt til å følge visse prosedyrer i en sak. For eksempel var de i min sak, da jeg ba om avlastning fordi jeg selv var sliten, nødt til å be om uttalelser fra barnas lærere, selv om barna fungerte utmerket. Det er bare slik det gjøres.

Slapp av og husk at en god mor er en mor som ser når hun trenger hjelp.

[Karina76]

Hei!

Jeg har ingen bra erfaring om barnevernet.Første gangen jeg var i kontakt med barnevernet var at jeg trengte avlastning for mine da 3 år gamle sønn.Det som skjedde var at like etter så traff jeg mannen som jeg er gift med idag.Jeg ga beskjed at jeg ikke trengte hjelp allikevel,men da ville dem komme hjem til mannen min på møte.Hvorfor vet jeg ikke,jeg trengte jo ikke avlastning nå som jeg hadde flyttet inn til ham.Men jeg sa ja for å nekte dem noe er rett og slett farlig (min erfaring).Det kom en dame hjem til oss,hun spurte sønnen min en masse spørsmål som du stiller til en voksen.Hun var der i maks 30 min.Jeg mener hva var vitsen med dette møtet...har dem ikke annet å gjøre?