Ekspertsvar Feilbehandling/NHD

[Orio]

"Man skal ikke la seg feilbehandle" skrev NHD en gang. Den setningen har hengt seg fast i meg. Hva kan vi som pasienter gjøre for å unngå å bli feilbehandlet? Vi er jo ganske prisgitt de vi møter på i helsevesenet, det er i alle fall min erfaring.

Nå er det en stund siden jeg har vært her noe særlig, men de som husker tilbake til hvordan jeg var ved juletider ved at jeg slet veldig. Nå er jeg innlagt, og i ferd med å bli bedre. Endelig.

Problemet er tiden før jeg ble innlagt. Jeg gikk lenge, flere måneder, med en alvorlig depresjon som gradvis utviklet seg til en psykose. Den utviklingen gikk over flere måneder, det dukket opp nye symptomer som skremte meg, og som jeg prøvde å ta opp med behandler. Svaret jeg fikk var at det var helt "normalt", ikke noe å bekymre seg for. Behandler oppdaget over hodet ikke at jeg hadde en depresjon, fokuset var bare på angst, og jeg ble stadig dårligere. Flere ganger prøvde jeg å ta det opp med behandler, fortelle at jeg fungerte stadig dårligere, at jeg fikk symptomer som slett ikke passet inn i angstdiagnosen, men ble ikke hørt. Fikk ofte ikke sjansen til å snakke ferdig heller. Til slutt fikk jeg ikke lenger lov til å vurdere hvordan jeg hadde det, det var det behandler som visste, jeg var ikke i stand til å se min egen fremgang, jeg måtte bare stole på behandler. Og det gjorde jeg, prøvde i alle fall, selv om jeg mange ganger var i alvorlig tvil. Men behandling er og skal være vanskelig, så jeg prøvde å slå meg til ro med at ting gikk fremover selv om jeg opplevde det helt motsatt.

Jeg har vært veldig i tvil om behandlingen har vært den rette, og har tatt det opp både med behandler, fastlege og den personen jeg har kontakt med i kommunen. (Har også skrevet en del om min frustrasjon her inne på dol.) Men de har jo stolt fullt og fast på behandler på dps, og jeg har fått forklart at det ofte oppleves som om ting blir verre selv om det egentlig går fremover. "Det blir verre før det blir bedre"- tankegangen, som sikkert er riktig. Men når det gikk 1-2 år og jeg ble stadig dårligere burde det vel ha ringt en klokke. Det gjorde det ikke, antagelig fordi jeg var blitt fratatt retten til å vurdere hvordan jeg selv har det, så de stolte på behandler på dps også på det området.

Å bli behandlet på den måten, å ikke få lov til å mene noe om hvordan jeg har det, har gjort at jeg helt mistet troen på meg selv, på at jeg kan vurdere om jeg har det bra eller ikke. Når jeg fikk beskjed om at ting gikk fremover, at jeg (så ut) til å ha det bedre på nytt og på nytt, begynte jeg å tro på det. Jeg trodde på at jeg hadde det "bra", at det var sånn som dette livet skulle være. Og når jeg da ikke mestret alt det andre klarer, som det å jobbe og mer dagligdagse gjøremål, var det ikke fordi jeg var syk, men fordi jeg var lat og et dårlig menneske. Selvbildet mitt ble enda dårligere enn det var i utgangspunktet.

For å illustrere spriket mellom behandlers oppfatning og hvordan ting faktisk var kan jeg jo nevne at jeg før jul fikk beskjed om at det gikk bedre med meg enn på lenge, mens jeg da hadde en så alvorlig depresjon at jeg ble psykotisk.

Det som virkelig opprører meg er at jeg nå har fått vite at den behandlingen jeg fikk faktisk har vært med på å gjøre meg dårligere. "Kontraindisert" var uttrykket som ble brukt. Min behandler nå som jeg er innlagt er mildt sagt overrasket over at jeg fikk den behandlingen jeg fikk. H*n skjønner heller ikke hvordan depresjonen kan ha blitt oversett så lenge/så mange ganger.

Hva gjør jeg nå? Skal jeg ta påkjenningen med å klage? Eller skal jeg nøye meg med å be om å få en annen behandler (noe jeg allerede har gjort)?

Og til slutt et spørsmål til nhd: Hva skulle jeg gjort for å få stoppet feilbehandlingen? Jeg oppsøkte helsevesenet for å få hjelp fordi jeg har tillit til dem. Da jeg begynte å tvile på behandlingen tok jeg det opp med både behandler, fastlege og andre rundt meg, men alle stolte fullt og fast på dps i stedet for å tenke litt selv. Når jeg blir møtt med argumenter som "at det er vanskelig betyr at det går fremover", "det blir verre før det blir bedre", "jeg ser fremgang, du er ikke i stand til å se din egen fremgang" er det vanskelig å argumentere. Særlig når det hele toppes med "det er psykdommen din som gjør at du opplever det på den måten". På grunn av min grunnleggende tillit til helsevesenet lot jeg meg flere ganger overbevise.

[Gjest synsjegda]

Dette var opprørende lesing. Hvis du har ork syns jeg du skal klage. Dette er jo en helseskadelig behandler som bør stoppes.

[Orio]

Dette var opprørende lesing. Hvis du har ork syns jeg du skal klage. Dette er jo en helseskadelig behandler som bør stoppes.

Det er det da, orker jeg å gå videre med dette? Og hvor skulle jeg eventuelt henvendt meg? Jeg er jo fortsatt avhengig av hjelp fra dps etter at jeg blir skrevet ut, og da er det kanskje ikke så lurt å sende inn en klage på behandler heller. Er redd for å bli stemplet som "bråkmaker".

Hva kan jeg egentlig oppnå ved å gå videre med dette?

[frosken]

Min personlige oppfatning av dette orio, er at du har mest å vinne på å konsentrere deg om hva som bringer deg videre i ditt eget liv, og ikke bruke for mye tid og energi på fortiden.

Enhver klagesak tar energi og i hvilken grad du vil oppleve at det kommer noe ut av den energibruken er jeg usikker på. I tillegg kommer alltid det faktum at det som skjer i et terapirom kan beskrives, oppfattes, bortforklares på mange ulike måter, slik at det ikke er gitt at du vil oppleve å få den grad av støtte i forbindelse med en klage som du bør få. Dermed vil du kunne få enda mer som trenger å bearbeides følelsesmessig...

Snakk om problematikken knyttet til det å bli opplært til å ikke stole på egne vurderinger med nåværende terapeut. Snakk om følelsene dette vekker i deg nå. Be om hjelp til å få laget et ryddig opplegg i etterkant av innleggelsen, inklusive skifte av behandler på dps.

Slik jeg husker ting du har skrevet her inne før, så har mye handlet om skyld og skam knyttet til å ikke fungere bedre enn du gjør. Bruk energien din på å få til livet ditt fremover og ikke på plassering av skyld for de vanskelige årene som har gått - det er i allefall den strategien jeg har tro på er konstruktiv.

Men også i denne saken er det viktig at du til syvende og sist selv kjenner etter hva som er riktig for deg.

[Orio]

Min personlige oppfatning av dette orio, er at du har mest å vinne på å konsentrere deg om hva som bringer deg videre i ditt eget liv, og ikke bruke for mye tid og energi på fortiden.

Enhver klagesak tar energi og i hvilken grad du vil oppleve at det kommer noe ut av den energibruken er jeg usikker på. I tillegg kommer alltid det faktum at det som skjer i et terapirom kan beskrives, oppfattes, bortforklares på mange ulike måter, slik at det ikke er gitt at du vil oppleve å få den grad av støtte i forbindelse med en klage som du bør få. Dermed vil du kunne få enda mer som trenger å bearbeides følelsesmessig...

Snakk om problematikken knyttet til det å bli opplært til å ikke stole på egne vurderinger med nåværende terapeut. Snakk om følelsene dette vekker i deg nå. Be om hjelp til å få laget et ryddig opplegg i etterkant av innleggelsen, inklusive skifte av behandler på dps.

Slik jeg husker ting du har skrevet her inne før, så har mye handlet om skyld og skam knyttet til å ikke fungere bedre enn du gjør. Bruk energien din på å få til livet ditt fremover og ikke på plassering av skyld for de vanskelige årene som har gått - det er i allefall den strategien jeg har tro på er konstruktiv.

Men også i denne saken er det viktig at du til syvende og sist selv kjenner etter hva som er riktig for deg.

Jeg tror også en eventuell klagesak bare vil gjøre ting enda vanskeligere, kommer nok ikke til å følge opp det. Men trenger å få ut litt frustrasjon, og for å være ærlig en smule bitterhet for tiden som har gått og behandling som bare har gjort meg dårligere.

Dette er ganske nytt for meg, hvor ille det egentlig har vært. At behandlingen ikke har ført frem har jeg jo lenge hatt mistanke om, men det er først i det siste det har gått opp for meg at den faktisk gjorde meg dårligere. Har nok vært inne på tanken, men har ikke stolt på meg selv. Tilliten til mine egne vurderinger er jo brutt ganske grundig ned de siste årene.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forstå er hvordan behandler kunne si at jeg var blitt så mye bedre når jeg var så alvorlig deprimert at det endte i en psykose.

[Orio]

Min personlige oppfatning av dette orio, er at du har mest å vinne på å konsentrere deg om hva som bringer deg videre i ditt eget liv, og ikke bruke for mye tid og energi på fortiden.

Enhver klagesak tar energi og i hvilken grad du vil oppleve at det kommer noe ut av den energibruken er jeg usikker på. I tillegg kommer alltid det faktum at det som skjer i et terapirom kan beskrives, oppfattes, bortforklares på mange ulike måter, slik at det ikke er gitt at du vil oppleve å få den grad av støtte i forbindelse med en klage som du bør få. Dermed vil du kunne få enda mer som trenger å bearbeides følelsesmessig...

Snakk om problematikken knyttet til det å bli opplært til å ikke stole på egne vurderinger med nåværende terapeut. Snakk om følelsene dette vekker i deg nå. Be om hjelp til å få laget et ryddig opplegg i etterkant av innleggelsen, inklusive skifte av behandler på dps.

Slik jeg husker ting du har skrevet her inne før, så har mye handlet om skyld og skam knyttet til å ikke fungere bedre enn du gjør. Bruk energien din på å få til livet ditt fremover og ikke på plassering av skyld for de vanskelige årene som har gått - det er i allefall den strategien jeg har tro på er konstruktiv.

Men også i denne saken er det viktig at du til syvende og sist selv kjenner etter hva som er riktig for deg.

Det hele har jo en fordel: Nå kan jeg håpe på å få riktig behandling, som kanskje kan gjøre at jeg faktisk blir bedre. ;- )

[frosken]

Jeg tror også en eventuell klagesak bare vil gjøre ting enda vanskeligere, kommer nok ikke til å følge opp det. Men trenger å få ut litt frustrasjon, og for å være ærlig en smule bitterhet for tiden som har gått og behandling som bare har gjort meg dårligere.

Dette er ganske nytt for meg, hvor ille det egentlig har vært. At behandlingen ikke har ført frem har jeg jo lenge hatt mistanke om, men det er først i det siste det har gått opp for meg at den faktisk gjorde meg dårligere. Har nok vært inne på tanken, men har ikke stolt på meg selv. Tilliten til mine egne vurderinger er jo brutt ganske grundig ned de siste årene.

Det jeg synes er veldig vanskelig å forstå er hvordan behandler kunne si at jeg var blitt så mye bedre når jeg var så alvorlig deprimert at det endte i en psykose.

Behandler valgte en strategi, stolte på sin egen strategi og vurderinger, og oppfattet ikke underveis at kart og terreng ikke stemte. Vedkommende er ikke den første som forsøker å få terrenget til å endre seg når det blir manglende samsvar mellom kart og terreng.

Hvis du tror det kan hjelpe deg, så går det an å be om en oppklarende samtale med vedkommende sammen med nåværende behandler. Det bør sannsynligvis gjennomføres et samarbeidsmøte før utskriving hvor det ryddes litt opp i det som har skjedd og hvor du tør å utrykke din frustrasjon over at ingen vektla dine synspunkter.

[skal]

Jeg er sint, Orio, såpass sint at det er vansklig å formulere seg, men jeg skal prøve.

Jeg tenker at det kan være lurt å drøfte dette med den(de) behandleren du har hatt nå som har sagt seg sjokkert. De vil vite mer om det overhodet er noen vits i en klage.

Det er som frosken sier, vanskelig å "bevise" hva som skjer i et terapirom. Men det er såpass alvorlig og over så lang tid, at hvis du nå har behandlere med en viss tyngde så kanskje. Da har du gjerne bedre grunnlag for å ta en avgjørelse.

Vet ikke hvordan du bor, om du har mulighet til å få behandling ved et annet dps, eller å poliklinisk der du er innlagt. Men jeg tenkerat du ikke på noen vilkår skal tilbake til en behandler som overhodet ikke har tiltro til din vurderingsevne.

Lykke til Orio, har tro på deg!!

[skal]

Behandler valgte en strategi, stolte på sin egen strategi og vurderinger, og oppfattet ikke underveis at kart og terreng ikke stemte. Vedkommende er ikke den første som forsøker å få terrenget til å endre seg når det blir manglende samsvar mellom kart og terreng.

Hvis du tror det kan hjelpe deg, så går det an å be om en oppklarende samtale med vedkommende sammen med nåværende behandler. Det bør sannsynligvis gjennomføres et samarbeidsmøte før utskriving hvor det ryddes litt opp i det som har skjedd og hvor du tør å utrykke din frustrasjon over at ingen vektla dine synspunkter.

''Behandler valgte en strategi, stolte på sin egen strategi og vurderinger, og oppfattet ikke underveis at kart og terreng ikke stemte. Vedkommende er ikke den første som forsøker å få terrenget til å endre seg når det blir manglende samsvar mellom kart og terreng.''

Og ikke den siste dessverre! Men man kan ikke behandle mennesker på den måten, og definitivt ikke alvorlig syke mennesker. Har nettop sett akkurat det samme når det gjelder kreft. Vedkommende overlever kanskje ikke.

Og det blir unnskylt, på samme måte. De "glemte" å høre på hva pasienten sa. Er det sånn at vi dessverre trenger alle disse som stadigvekk stoler blindt på sin egen avgjørelse så fort den har tatt?

[frosken]

''Behandler valgte en strategi, stolte på sin egen strategi og vurderinger, og oppfattet ikke underveis at kart og terreng ikke stemte. Vedkommende er ikke den første som forsøker å få terrenget til å endre seg når det blir manglende samsvar mellom kart og terreng.''

Og ikke den siste dessverre! Men man kan ikke behandle mennesker på den måten, og definitivt ikke alvorlig syke mennesker. Har nettop sett akkurat det samme når det gjelder kreft. Vedkommende overlever kanskje ikke.

Og det blir unnskylt, på samme måte. De "glemte" å høre på hva pasienten sa. Er det sånn at vi dessverre trenger alle disse som stadigvekk stoler blindt på sin egen avgjørelse så fort den har tatt?

Jeg liker ikke enten-eller tenkning verken i forhold til pasienter eller behandlere. Å se hvordan man kan hjelpe mennesker fremover er såpass vanskelig at dersom man kun skal gjøre noe der hvor man er 100 % sikker på å bidra konstruktivt, så er det best å holde seg unna.

Det er lett å se i ettertid at ting har gått galt. En del ganger burde det vært lett også å se i forkant, men i de fleste tilfeller er ting mer komplisert enn som så.

Jeg ønsker at fagpersoner som tar feil skal gis god veiledning og tilbakemelding slik at vedkommende kan lære. Det hører med til unntakene at de bør ekskluderes fra sin yrkesutøvelse.

[frosken]

''Behandler valgte en strategi, stolte på sin egen strategi og vurderinger, og oppfattet ikke underveis at kart og terreng ikke stemte. Vedkommende er ikke den første som forsøker å få terrenget til å endre seg når det blir manglende samsvar mellom kart og terreng.''

Og ikke den siste dessverre! Men man kan ikke behandle mennesker på den måten, og definitivt ikke alvorlig syke mennesker. Har nettop sett akkurat det samme når det gjelder kreft. Vedkommende overlever kanskje ikke.

Og det blir unnskylt, på samme måte. De "glemte" å høre på hva pasienten sa. Er det sånn at vi dessverre trenger alle disse som stadigvekk stoler blindt på sin egen avgjørelse så fort den har tatt?

Et lite tillegg til det jeg nettopp skrev : En av grunnene for at mange behandlere vegrer seg i forhold til å hjelpe pasientgrupper som er mer vanskelig å hjelpe enn andre - som f.eks. de mer mer omfattende personligshetsvansker - er nettopp at det ikke er gitt at hjelpen vil medføre vellykket resultat. Dermed sviktes grupper som mer enn andre kanskje trenger gode hjelper.

[skal]

Jeg liker ikke enten-eller tenkning verken i forhold til pasienter eller behandlere. Å se hvordan man kan hjelpe mennesker fremover er såpass vanskelig at dersom man kun skal gjøre noe der hvor man er 100 % sikker på å bidra konstruktivt, så er det best å holde seg unna.

Det er lett å se i ettertid at ting har gått galt. En del ganger burde det vært lett også å se i forkant, men i de fleste tilfeller er ting mer komplisert enn som så.

Jeg ønsker at fagpersoner som tar feil skal gis god veiledning og tilbakemelding slik at vedkommende kan lære. Det hører med til unntakene at de bør ekskluderes fra sin yrkesutøvelse.

Der er vi nok enige!

Det jeg reagerer på og ser på som direktie farlig er ikke at behandlere tar feil. Det gjør selv de beste.Og det må man som du sier ofte ta sjansen på for å komme noen vei.

Det farlige er å ikke være åpen for muliheten at man tar feil. Å ikke revurdere underveis.

[Orio]

Jeg er sint, Orio, såpass sint at det er vansklig å formulere seg, men jeg skal prøve.

Jeg tenker at det kan være lurt å drøfte dette med den(de) behandleren du har hatt nå som har sagt seg sjokkert. De vil vite mer om det overhodet er noen vits i en klage.

Det er som frosken sier, vanskelig å "bevise" hva som skjer i et terapirom. Men det er såpass alvorlig og over så lang tid, at hvis du nå har behandlere med en viss tyngde så kanskje. Da har du gjerne bedre grunnlag for å ta en avgjørelse.

Vet ikke hvordan du bor, om du har mulighet til å få behandling ved et annet dps, eller å poliklinisk der du er innlagt. Men jeg tenkerat du ikke på noen vilkår skal tilbake til en behandler som overhodet ikke har tiltro til din vurderingsevne.

Lykke til Orio, har tro på deg!!

Jeg har ikke tenkt meg tilbake til min gamle behandler, men vet at jeg har vanskelig for å stå på mitt hvis det skulle bli resultatet. Derfor allierer jeg meg med alle rundt meg (og dere her inne på dol) så jeg har litt støtte/noen til å gi meg et spark bak hvis jeg skulle miste vettet og si meg villig til å gå tilbake til samme behandler.

Tror ikke det blir noen klage, tror det ville kreve alt for mye energi fra min side, krefter jeg har bedre nytte av på andre måter. Det er vel lite sannsynlig at en klage vil få noen konsekvenser for behandler også, så det er ikke mye å oppnå ved å klage. Men jeg håper epikrisen blir sendt til min gamle behandler, så kanskje h*n kan lære noe. Om ikke annet at selv h*n kan ta feil.

Det er noe med å få kart og terreng til å passe sammen som frosken skrev. Når det blir mye som ikke passer med kartet er det en del som prøver å endre terrenget, deriblant min behandler. Og det fungerer sjelden bra.

[Orio]

Behandler valgte en strategi, stolte på sin egen strategi og vurderinger, og oppfattet ikke underveis at kart og terreng ikke stemte. Vedkommende er ikke den første som forsøker å få terrenget til å endre seg når det blir manglende samsvar mellom kart og terreng.

Hvis du tror det kan hjelpe deg, så går det an å be om en oppklarende samtale med vedkommende sammen med nåværende behandler. Det bør sannsynligvis gjennomføres et samarbeidsmøte før utskriving hvor det ryddes litt opp i det som har skjedd og hvor du tør å utrykke din frustrasjon over at ingen vektla dine synspunkter.

Det skal være et samarbeidsmøte, håper det blir oppklarende og at det blir orden på oppfølgingen når jeg kommer ut før jeg skrives ut. Vet ikke om jeg orker noen "oppklaringssamtale" med behandler, er redd det bare vil føre til mer frustrasjon fordi jeg ikke blir hørt enda en gang. Jeg får se det litt an, se hvordan ting utvikler seg fremover og om jeg klarer å legge dette her noenlunde greit bak meg. Hvis ikke trenger jeg nok en "oppklaringssamtale".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette var ille. "Verre før det blir bedre" er ofte rett i 2 uker, noen ganger 6 uker. Men aldri så lenge som i dette tilfellet.

Å kontinuerlig vurdere diagnosen er et must. Likeledes å evaluere behanldingsfremgangen. Dette bør gjøres med anerkjente vurderingsskalaer/ratingscales.

Du hra vært utsatt for svært dårlig og ufaglig behandling. Jeg synes du skal la Helsetilsynet/Fylkeslegen vurdere saken.

Hva oppnår du med det? Du får nok ikke erstatning. Men bare å få medhold kan være godt for en. Dessuten kan du være med å forhindre at ikke andre får oppleve det samme.

Hva du kunne gjort? Forlangt "second opinion". Det har du krav på etter Pasientrettighetsloven.

[Orio]

Dette var ille. "Verre før det blir bedre" er ofte rett i 2 uker, noen ganger 6 uker. Men aldri så lenge som i dette tilfellet.

Å kontinuerlig vurdere diagnosen er et must. Likeledes å evaluere behanldingsfremgangen. Dette bør gjøres med anerkjente vurderingsskalaer/ratingscales.

Du hra vært utsatt for svært dårlig og ufaglig behandling. Jeg synes du skal la Helsetilsynet/Fylkeslegen vurdere saken.

Hva oppnår du med det? Du får nok ikke erstatning. Men bare å få medhold kan være godt for en. Dessuten kan du være med å forhindre at ikke andre får oppleve det samme.

Hva du kunne gjort? Forlangt "second opinion". Det har du krav på etter Pasientrettighetsloven.

Jeg tok det opp med fastlegen, at jeg ikke syntes det gikk fremover. Men behandler var uenig med meg, sa jeg ikke merket min egen fremgang og at jeg derfor måtte overlate den vurderingen til h*n. Fastlegen stolte på behandler på dps. Jeg ser nå i ettertid at jeg burde bedt om en "second opinion" fra en psykiater/psykolog, ikke satset på at fastlegen ville overprøve dps hvis noe ikke stemte.

Tanken på å kreve erstatning har faktisk ikke falt meg inn, tror ikke jeg ville fått det heller. :- ) Ønsker bare at behandler skal forstå at h*n har bommet totalt.

Det verste er den umyndiggjøringen jeg er blitt utsatt for som pasient. Jeg fikk ikke lov til å ha en mening om hva som fungerte, jeg ble ikke tillagt evne til å merke om ting gikk fremover eller ikke, jeg hadde ikke lov til å mene noe om mitt eget liv eller hvordan jeg fungerte i dagliglivet, det var det behandler som skulle vurdere. Ikke skjønner jeg hvilket grunnlag h*n hadde for vurderingene heller, annet enn det jeg sa i timene, men jeg ble jo ikke trodd.

[Gjest synsjegda]

Dette var opprørende lesing. Hvis du har ork syns jeg du skal klage. Dette er jo en helseskadelig behandler som bør stoppes.

Ser du har fått et godt svar fra NHD så da svarer ikke jeg mer utfyllende.

[Gjest yummapumzi]

Syns det er rart hvor vanskelig noen psykiatere har for å se at en person har depresjoner. Jeg gikk selv i samtaler hos psykiater i et år uten å få behandling for depresjon. Han trodde jeg hadde sorg, i virkeligheten hadde jeg bipolar lidelse. Hvem vet hvor lenge jeg ville gått uten behandling om han ikke tilfeldigvis hadde blitt sykemeldt?

[Gjest trist men sant]

Jeg tok det opp med fastlegen, at jeg ikke syntes det gikk fremover. Men behandler var uenig med meg, sa jeg ikke merket min egen fremgang og at jeg derfor måtte overlate den vurderingen til h*n. Fastlegen stolte på behandler på dps. Jeg ser nå i ettertid at jeg burde bedt om en "second opinion" fra en psykiater/psykolog, ikke satset på at fastlegen ville overprøve dps hvis noe ikke stemte.

Tanken på å kreve erstatning har faktisk ikke falt meg inn, tror ikke jeg ville fått det heller. :- ) Ønsker bare at behandler skal forstå at h*n har bommet totalt.

Det verste er den umyndiggjøringen jeg er blitt utsatt for som pasient. Jeg fikk ikke lov til å ha en mening om hva som fungerte, jeg ble ikke tillagt evne til å merke om ting gikk fremover eller ikke, jeg hadde ikke lov til å mene noe om mitt eget liv eller hvordan jeg fungerte i dagliglivet, det var det behandler som skulle vurdere. Ikke skjønner jeg hvilket grunnlag h*n hadde for vurderingene heller, annet enn det jeg sa i timene, men jeg ble jo ikke trodd.

Jeg synes også du skal gå videre med det. Behandlere som nekter å høre på pasienten og som tar fra pasienten troen på sin egene vurderinger burde stoppes alle sammen. Og nå_har_ du jo fått en seond opinion og vet du hadde rett, så da er det ikke så skummelt å gå videre med det heller (tenker jeg)

[Gjest trist men sant]

Jeg liker ikke enten-eller tenkning verken i forhold til pasienter eller behandlere. Å se hvordan man kan hjelpe mennesker fremover er såpass vanskelig at dersom man kun skal gjøre noe der hvor man er 100 % sikker på å bidra konstruktivt, så er det best å holde seg unna.

Det er lett å se i ettertid at ting har gått galt. En del ganger burde det vært lett også å se i forkant, men i de fleste tilfeller er ting mer komplisert enn som så.

Jeg ønsker at fagpersoner som tar feil skal gis god veiledning og tilbakemelding slik at vedkommende kan lære. Det hører med til unntakene at de bør ekskluderes fra sin yrkesutøvelse.

'' Jeg ønsker at fagpersoner som tar feil skal gis god veiledning og tilbakemelding slik at vedkommende kan lære. Det hører med til unntakene at de bør ekskluderes fra sin yrkesutøvelse.''

Det er jeg helt enig i. Men det hadde vært utrolig godt med en beklagelse fra vedkommende. Det verste er de som bare benekter at de har gjort noe feil/tatt feil, og som fortsetter å nekte å høre på pasienten. Og hvis ingen engang forteller dem hvor forferdelig feil de har tatt kan de jo heller ikke lære (Det er jo et håp om at de faktisk tar det noe inn over seg selv om de nekter det utad)