Når alt rakner og man bor i periferien

[Gjest hvilke muligheter finnes for oss i distriktene]

Nå rakner tilværelsen min. Jeg er en ung og aktiv karrierekvinne, men det siste halvåret har jeg blitt fratatt fotfestet. Har i den siste tida hatt så mange nedturer i forhold til egen sykdom, alvorlig sykdom i nær familie, mitt høyeste håp har blitt knust, retningen jeg trodde livet mitt hadde er blitt helt endret av ytre faktorer uten at jeg klarer å se hvor jeg skal gå. Jeg føler meg uten kontroll over eget liv og tilværelse, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg bare gråter og gråter.

I utgangspunktet har jeg ikke noen problemer med jobben, men nå klarer jeg verken å konsentrere meg eller prestere det jeg vet at jeg bør. Skjemmes av å yte så lite. Jeg begynner å gråte av det minste, særlig hvis jeg ikke har mye å gjøre og tankene får vandre. Hjemme hoper haugene seg opp, for jeg har null energi og tiltakslyst igjen. Vekta øker, og tårene presser hele tida på. Jeg har forsøkt å trene, men gråter på ski, gråter når jeg går og gråter i bassenget. Trening i sal med andre mennesker er med andre ord ikke særlig aktuelt.

Mitt store ønske er å få grepet fatt i dette og komme meg oppover igjen, men nå har det vart så lenge at jeg ikke tror jeg klarer det alene. Men hvilken hjelp er det å få? Hvem kan man henvende seg til? Har jo alltids fastlegen, men han er en 30 år gammel polakk med lite erfaring fra Norge og dårlig språk. Og hvis jeg skal bytte fastlege, så er det kona hans det blir snakk om. Den psykiatriske sykepleieren på stedet bor i nabohuset og er omgangsvenn med svigerforeldrene mine, så det er heller ikke et alternativ! Det å reise bort for lengre tid er ikke aktuelt pga familien.

Finnes det noen behandlere som praktiserer pr telefon? Hvilken behandling bør jeg eventuelt oppsøke? Er det noe medisinering som kan være aktuell for å komme over kneika? Leter desperat etter en løsning, for jeg ser at det bare går nedover. Har hatt noe korttidsfravær - dager under dyna med hovne og røde øyne. Kommer stadig på jobb med "Bondevik-øyne", dvs pløsne etter lang tids gråt. Men jeg vil så gjerne komme på beina igjen mentalt uten å måtte gå ut i sykemelding. Det er så mye jeg har mista kontrollen over den siste tida, men vil ikke miste kontrollen over eget sinn og egen kropp.

Noen som har vært der? Hva gjorde du med det? Hvilke råd har du til meg før det går helt utfor bakke?

[Gjest Valnøtt]

Hei :-)

Har ikke vært helt der, men jeg har vært utrolig sliten i perioder og ikke klart å konsentrere meg og yte på jobb.

Har hjulet med et par lange sykemeldinger og å ligge lenge nok på sofaen til at jeg fikk hvilt ut skikkelig.

Men jeg har ikke grått slik du beskriver, du høres veldig ute av deg ut, stakkars liten :-)

Hva med å prøve en tur til fastlegen likevel? Om han ikke er så fryktelig flink i norsk, så kjenner han nok igjen en depresjon og vet hva han skal gjøre med den?

Lykke til, stor klem.

[Bookworm]

Det er så enkelt som det, at hvis du virkelig sliter slik som du gjør, så MÅ man oppsøke hjelp uavhengig av hvor man bor eller hvem som måtte være fastlege... Du trenger hjelp, og da må du benytte deg av dette - ellers kommer det bare til å bli verre....