Ekspertsvar Datter med depresjon?

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Har en datter nå som jeg tror er blitt svært deprimert.

Hun er 18 år.

Hun bor hjemme og går på skole, 2 klasse. I tillegg har hun en jobb og trener. Jobben har hun bare hatt de siste 4 mnd. Men ser at det blir mye, og at det kanskje er derfor hun er der hun er nå? I tillegg trives hun ikke veldig godt på skolen hun går på.

Trivdes veldig godt på skolen til og med 10 klasse.

Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for noe lenger. Føler meg helt maktesløs.

Mange dager går hun ikke på skolen, da heller ikke jobb og trening. Da ligger hun hjemme i senga og døser og sover hele dagen. Fra jeg går på jobb og til jeg kommer hjem igjen. Bare ligger der og sover og sløver. Prøver jeg å ringe henne på mobilen svarer hun ikke, sender jeg sms svarer hun ikke. Av og til skrur hun også mobilen av.

Har sagt så mange ganger at skolen må du bare prøve å komme deg på, det er det som er viktig for framtida di. Hvor hun da svarer at hun ikke har noen framtid.

Av og til har hun også sagt det hadde vært bedre om hun var død, og at hun skal ta sitt eget liv. Har også svart senere at hun ikke mener at hun skal ta sitt eget liv, men jeg vet ikke...... Blir jo redd når hun sier hun ikke har fremtid og vil dø.

Men så plutselig kan hun være litt bedre, gå på skolen og virke litt mer i humør. Da sier hun at skulke, det skal hun ikke gjøre noe mer, nei, hun skal på skolen og jobbe. Det lover hun meg.

Men så plutselig er hun tilbake igjen. Ligger i senga og sløver hele dagen. Og ligger i senga med pc hele ettermiddagen kvelden og langt utover tida hun burde sove for natta. Da blir hun også så klart trøtt i tillegg. Og ennå værre å komme seg på skole.

Tåler ikke at vi sier noe til henne, men forlanger gjerne både det ene og andre selv, som koster penger. Hadde det ikke vært datteren min, hadde jeg sagt hun var i perioder en motbydelig egoistisk unge. I disse mørke periodene bryr hun seg kun om seg selv. Bryr seg heller ikke om mindre søsken som også merker godt at ting ikke er bra hjemme.

Kan dette være en depresjon?

Har time hos fastlegen i neste uke, så håper jeg klarer å få dratt henne med dit. I perioder sier hun hun vil til legen, andre ganger som i dag, skal hun ikke dit.

Er det fastlegen som er første skritt på veien for å få hjelp? Eller er det andre steder jeg skal henvende meg.

[Gjest obladi-da]

Synes dette minner veldig om en depresjon ja. Har en datter på samme alder som har strevd litt sånn, men det er en følgetilstand pga fysisk sykdom over lang tid. Vet det sliter veldig for resten av familien når ting er sånn.

Du kan søke hjelp helst hos fastlegen, men også helsesøster kan være til hjelp hvis datteren din nekter lege. Ellers kan jo du ringe fastlege/helsesøster også og forklare din bekymring. Ting kan jo ikke ikke fortsette slik, og hvis ingen gjøre noe, så blir det kanskje ingen forandring heller? Ønsker dere veldig lykke til videre )

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du har gjort det korrekte. Fastlegen er riktig sted å starte en hjelpsøking.

Hjelp henne også med å prioritere. For en 18-åring er det viktigst å greie skolen. Jobb blir det tidsnok og lenge nok etter endt skole.

[Gjest Wita]

Hei!

Jeg er enig med NHD. Hun må prioritere bort noe og etter min mening bør det være jobben først og fremst. Min datter på 17 har akkurat sluttet i jobben nå. Hun begynte å jobbe i høst etter at vi foreldre dessverre pushet henne til det.

Det angret vi på. Hun fortsatte å fikse skolen like bra som før, men er redd det hadde gått nedover med henne også etterhvert om dette hadde fortsatt.

Hun har alltid vært en type som så ut til å rekke over alt, men nå ble det for mye for henne. Hun er svært æreskjær og dro på jobb selv om hun var syk, noe som første til at hun nå har hanglet i over en måned. Hun som tidligere nesten aldri var syk.

Merket det på humøret hennes også. Var stresset og vi kunne nesten ikke snakke til henne før hun "kvekset" tilbake. -Ikke snakk til meg! - Har ikke tid! - Hold kjeft! Hun var ikke til å kjenne igjen.

Hun kom hjem fra jobb og satt med skolearbeid til langt på natt. Ikke rart hun ble sliten. Lang reisevei hadde hun også.

På vårt første foreldremøte på videregående anbefalte rektor oss om å la elevene slippe jobb ved siden skolen, da skolen er en heldagsjobb.

Nå ser vi at rektor hadde rett i det.

Først ville hun ikke innse at jobben påvirket henne negativt. Hun måtte jo jobbe, så gjerrige som vi var. Hun klarte heller ikke å si nei til ekstrajobbing og det klabbet på seg.

Etterhvert innså hun det selv også og følte tydelig lettelse når valget om å si opp jobben var tatt, med lovnad om høyere månedslønn fra oss.

Hjelp henne og prioritere bort. Trening og fritidsaktiviterer er viktigere enn jobb i den alderen. Jobbe kan de gjøre senere i livet.

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Du har gjort det korrekte. Fastlegen er riktig sted å starte en hjelpsøking.

Hjelp henne også med å prioritere. For en 18-åring er det viktigst å greie skolen. Jobb blir det tidsnok og lenge nok etter endt skole.

Takk for svar.

Prøver å få henne til å forstå at det kun er skolen som er det viktige for henne nå. Jobb er det hun selv som fant ut at hun ville ha. Hun skal på ferie med et par venninner, og må ha penger til den turen. Jeg har klart sagt i fra at jobben klarer hun seg fint uten. Og av og til er hun så enig i det jeg sier. Men så plutselig skal hun bytte jobb til en enklere, for den hun har nå er ganske tung fysisk.

I går var hun på skolen og ute sammen med noen venner på ettermiddagen. Koste seg.

I dag ligger hun hjemme i senga igjen. Og svarer ikke på telefonen blant annet.

Når jeg prøver å få henne til å stå opp om morgenen så går det bra en stund, hun skal opp og på skolen. Hun står ikke opp, så blir at jeg maser og maser for å få henne opp. Og plutselig så blir det banning og sverting. Min skyld hun ikke går på skolen, for jeg sårer henne med måten jeg vekker henne på. Maser mye, må stole på at hun står opp. Men når det kun er 10 min igjen til skolebussen går, så begynner det å haste, og ja, jeg maser for å få henne opp.

Jeg skjønner utmerket godt at det har blitt mye for henne. Skole, trening 4 dager i uka, og gjerne kamp i helga, og jobb 2 ganger i uka etter skolen før trening.

Men nå kutter hun ut absolutt alt. Iallefall 1-3 ganger i uka.

Også sier hun at hun går kun på skolen for at jeg ikke skal klikke, klikke er hvis jeg blir litt irritert. Kjefte gjør jeg hver gang jeg snakker med henne. Og i tillegg er det min feil at hun går på den linjen hun gjør, var ikke den hun ville gå på. Jeg vet at vi ga råd om den linja, hun var nemlig usikker. Men det var hun som søkte den linja og tok i mot plassen.

Hun blir fort sint hjemme, hyler og skriker og banner.

Men ser at hun skifter veldig ute og i telefonen. Er vennligheten selv.

Det er ikke en uke i det siste hvor hun ikke sier hun skal dø. Hun sier ikke direkte at hun skal ta livet sitt, men hun skal dø.

I morges nevnte jeg noe jeg skulle på lørdag, hvorpå svaret da var, ja, innen da er jeg død.

Nei, vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men merker at det begynner å bli i meste laget for meg nå.

Tusen takk for svar

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Hei!

Jeg er enig med NHD. Hun må prioritere bort noe og etter min mening bør det være jobben først og fremst. Min datter på 17 har akkurat sluttet i jobben nå. Hun begynte å jobbe i høst etter at vi foreldre dessverre pushet henne til det.

Det angret vi på. Hun fortsatte å fikse skolen like bra som før, men er redd det hadde gått nedover med henne også etterhvert om dette hadde fortsatt.

Hun har alltid vært en type som så ut til å rekke over alt, men nå ble det for mye for henne. Hun er svært æreskjær og dro på jobb selv om hun var syk, noe som første til at hun nå har hanglet i over en måned. Hun som tidligere nesten aldri var syk.

Merket det på humøret hennes også. Var stresset og vi kunne nesten ikke snakke til henne før hun "kvekset" tilbake. -Ikke snakk til meg! - Har ikke tid! - Hold kjeft! Hun var ikke til å kjenne igjen.

Hun kom hjem fra jobb og satt med skolearbeid til langt på natt. Ikke rart hun ble sliten. Lang reisevei hadde hun også.

På vårt første foreldremøte på videregående anbefalte rektor oss om å la elevene slippe jobb ved siden skolen, da skolen er en heldagsjobb.

Nå ser vi at rektor hadde rett i det.

Først ville hun ikke innse at jobben påvirket henne negativt. Hun måtte jo jobbe, så gjerrige som vi var. Hun klarte heller ikke å si nei til ekstrajobbing og det klabbet på seg.

Etterhvert innså hun det selv også og følte tydelig lettelse når valget om å si opp jobben var tatt, med lovnad om høyere månedslønn fra oss.

Hjelp henne og prioritere bort. Trening og fritidsaktiviterer er viktigere enn jobb i den alderen. Jobbe kan de gjøre senere i livet.

Takk for svar.

Husker jeg leste dette innlegget om datteren din og jobb og skole.

I tillegg til skole har hun to ganger i uka dratt rett på jobb, og fra jobb til trening. Hun har trening 4 dager i uka, i tillegg er det kamp i helgene, nesten hver helg. Dette er så klart alt for mye, ikke tvil om det.

Prøver å få henne til å skjønne at det er skolen som er det viktigste, det er den som betyr mye for framtida hennes. Men i følge henne selv så har hun ikke noe framtid. I morges sa hun også at hun levde nok ikke til lørdag.

I tillegg er hun sint på meg for at hun går den linjen hun går. Hun rådførte seg med oss før hun søkte, for hun var usikker. Vi sa så klart hva vi mente var best. Men vi sa ikke at hun måtte søke dette. Men det gjorde hun, og tok også i mot plassen.

Hun blir i det hele tatt veldig fort sint på meg. Jeg er i grunn skyld i det meste. I morges var jeg skyld i at hun ikke gikk på skolen, men ligger hjemme i senga. For jeg såret henne med måten jeg vekket henne på. Gikk ned og maste på henne mange ganger. Men når hun ikke står opp, så blir det til at jeg løper ned og opp mange ganger å prøver å få henne på badet.

Jeg kunne godt levd med at hun blir fort sint på meg. BARE hun hadde gått på skolen og gjort sitt der.

Hun har i tillegg et langt sykefravær fra skolen i høst, så alt fravær hun får nå blir nesten dobbelt ille. For nå blir det masse fravær.

Men hun sa også i stad at hun har gitt opp. Orket ikke mer.

I perioder hater hun å bo hjemme. Hva grunnen er til det vet jeg ikke, for hun har det relativt fritt. Men noen regler har vi så klart. Vi er tre personer til som bor i huset.

Hun har knapt noen gang hatt en far som stiller opp, det er så klart også min skyld. Men jeg har gjort mitt for at de skal ha kontakt, noe de ikke har hatt på et år nå.

Nei, hvor jeg vil med innlegget mitt vet jeg ikke helt. Men kjenner at dette begynner å bli mye for meg. Er kvalm og uvel når jeg står opp, føler meg helt for jævelig. I tillegg stiller jeg meg spørsmålet, hva galt har jeg gjort, noe må det jo være når hun har det så ille at hun ikke vil leve og har gitt opp.

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Synes dette minner veldig om en depresjon ja. Har en datter på samme alder som har strevd litt sånn, men det er en følgetilstand pga fysisk sykdom over lang tid. Vet det sliter veldig for resten av familien når ting er sånn.

Du kan søke hjelp helst hos fastlegen, men også helsesøster kan være til hjelp hvis datteren din nekter lege. Ellers kan jo du ringe fastlege/helsesøster også og forklare din bekymring. Ting kan jo ikke ikke fortsette slik, og hvis ingen gjøre noe, så blir det kanskje ingen forandring heller? Ønsker dere veldig lykke til videre )

Takk for svar.

Ja, dette sliter veldig på oss andre, ingen tvil om det.

Og innimellom så virker det som hun er mer som hun var tidligere. Men så plutselig så er det nede i dypet igjen.

Spesielt ille er det når hun sier hun ikke har noe å leve for. Ingen er glade i henne, ingen hadde merket om hun døde. Vi hjemme sier hver dag hvor glade vi er i henne, og prøver også å vise det.

Også sier hun ofte, flere ganger i uka, at hun skal dø. Jeg fortalte noe jeg skulle til lørdag, da sier hun, ja, da lever ikke jeg.

Nei, får håpe legen kan hjelpe litt når vi kommer dit snart.

[Gjest Wita]

Takk for svar.

Husker jeg leste dette innlegget om datteren din og jobb og skole.

I tillegg til skole har hun to ganger i uka dratt rett på jobb, og fra jobb til trening. Hun har trening 4 dager i uka, i tillegg er det kamp i helgene, nesten hver helg. Dette er så klart alt for mye, ikke tvil om det.

Prøver å få henne til å skjønne at det er skolen som er det viktigste, det er den som betyr mye for framtida hennes. Men i følge henne selv så har hun ikke noe framtid. I morges sa hun også at hun levde nok ikke til lørdag.

I tillegg er hun sint på meg for at hun går den linjen hun går. Hun rådførte seg med oss før hun søkte, for hun var usikker. Vi sa så klart hva vi mente var best. Men vi sa ikke at hun måtte søke dette. Men det gjorde hun, og tok også i mot plassen.

Hun blir i det hele tatt veldig fort sint på meg. Jeg er i grunn skyld i det meste. I morges var jeg skyld i at hun ikke gikk på skolen, men ligger hjemme i senga. For jeg såret henne med måten jeg vekket henne på. Gikk ned og maste på henne mange ganger. Men når hun ikke står opp, så blir det til at jeg løper ned og opp mange ganger å prøver å få henne på badet.

Jeg kunne godt levd med at hun blir fort sint på meg. BARE hun hadde gått på skolen og gjort sitt der.

Hun har i tillegg et langt sykefravær fra skolen i høst, så alt fravær hun får nå blir nesten dobbelt ille. For nå blir det masse fravær.

Men hun sa også i stad at hun har gitt opp. Orket ikke mer.

I perioder hater hun å bo hjemme. Hva grunnen er til det vet jeg ikke, for hun har det relativt fritt. Men noen regler har vi så klart. Vi er tre personer til som bor i huset.

Hun har knapt noen gang hatt en far som stiller opp, det er så klart også min skyld. Men jeg har gjort mitt for at de skal ha kontakt, noe de ikke har hatt på et år nå.

Nei, hvor jeg vil med innlegget mitt vet jeg ikke helt. Men kjenner at dette begynner å bli mye for meg. Er kvalm og uvel når jeg står opp, føler meg helt for jævelig. I tillegg stiller jeg meg spørsmålet, hva galt har jeg gjort, noe må det jo være når hun har det så ille at hun ikke vil leve og har gitt opp.

Huff, dette høres alvorlig ut synes jeg. Min datter har det ikke på denne måten.

Ring til fastlegen med det samme.

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Huff, dette høres alvorlig ut synes jeg. Min datter har det ikke på denne måten.

Ring til fastlegen med det samme.

Ja, jeg er veldig bekymret for henne nå. En dag på skolen og hun sier det har gått ganske greit å være der, også er det en dag i senga igjen. Og da har hun gitt opp alt. Alt er mørkt.

Merker også veldig nå at jeg snart bryter sammen av dette, men må jo ikke det, for da er jeg iallefall ikke til noe hjelp.

Men innrømmer at det er ikke veldig mye jeg klarer å få unna på jobb for tida, tankene er andre steder.

Vi har legetime på mandag, så håper vi kommer gjennom dagene fram til da. Var egentlig noe annet hun skulle dit for, bestilte time for lenge siden, da dette ikke var noe problem, men nå er det dette som skal opp hos legen. Og når jeg ser dette nå, så har det nok vært perioder tidligere hvor det har vært tungt for henne, men ikke på langt langt nær som nå.

Og må si jeg blir bekymret for skolen, blir hun borte hele resten av skoleåret, så er jo hele året bortkastet. Men det får være hennes psykiske helse som får være det viktigste nå.

Takk igjen for svar, godt å øse noe ut av seg.

[Gjest Wita]

Ja, jeg er veldig bekymret for henne nå. En dag på skolen og hun sier det har gått ganske greit å være der, også er det en dag i senga igjen. Og da har hun gitt opp alt. Alt er mørkt.

Merker også veldig nå at jeg snart bryter sammen av dette, men må jo ikke det, for da er jeg iallefall ikke til noe hjelp.

Men innrømmer at det er ikke veldig mye jeg klarer å få unna på jobb for tida, tankene er andre steder.

Vi har legetime på mandag, så håper vi kommer gjennom dagene fram til da. Var egentlig noe annet hun skulle dit for, bestilte time for lenge siden, da dette ikke var noe problem, men nå er det dette som skal opp hos legen. Og når jeg ser dette nå, så har det nok vært perioder tidligere hvor det har vært tungt for henne, men ikke på langt langt nær som nå.

Og må si jeg blir bekymret for skolen, blir hun borte hele resten av skoleåret, så er jo hele året bortkastet. Men det får være hennes psykiske helse som får være det viktigste nå.

Takk igjen for svar, godt å øse noe ut av seg.

Hun har jo en timeplan som ville fått hvem som helst til å knekke sammen. Trening 4 dager i uka, jobb 2 dager i uka og kamp nesten hver helg. Det høres umenneskelig ut. Når skal hun få tid til å gjøre lekser?

Jeg tipper hun er som min datter som vil rekke over alt, men din datter har nå så mye at hun har kommet til et punkt hvor hun sikkert føler at hun ikke strekker til, blir deprimert og gir opp.

Akkurat dette var jeg redd skulle skje med min datter også etterhvert og jeg følte at det var vår skyld fordi vi pushet henne ut i jobb. Hun bør ikke ha jobb, for hun setter så beinaharde krav til seg selv på skolen. Hun er sånn at hun er misfornøyd med 5+, ihverfall i enkelte fag.

Når hun begynte i jobb, satte hun harde krav til seg selv der også og sa ja til all ekstrajobbing for å gjøre et godt inntrykk. Så ble hun syk, en kraftig forkjølelse med feber.

Hun dro selvfølgelig på jobb med feber, ble enda mer syk. Måtte til slutt gi seg og lå i senga noen dager. Følte seg så litt bedre, dro på skolen og på jobb og fikk tilbakefall.

Da hun fikk tilbakefall, begynte hun å storgrine. Hun taklet det ikke. Hun er ikke vant til å være så mye syk.

Hun hanglet i over en måned og begynte bekymre seg for at det var kyssesyken, fordi 2 venninner har hatt det. Hun var mest bekymret for at hun ikke kunne delta i gym og at hun skulle få nedsatt gymkarakter pga kyssesyken.

Hun var til fastlegen i går for å ta blodprøve og sendte meg en melding etterpå med smilefjes.- Jeg har ikke kyssesyken, har bare hatt en kraftig og langvarig forkjølelse som har gjort meg veldig sliten. Jenta var lettet og glad.

Jeg tror at det at hun hadde hatt for mye å gjøre som har gjort henne så langvarig syk.

Når det gjelder din datter, må du ta over for henne. Det høres ut som det har gått for langt og at hun ikke greier å tak tak i situasjonen selv. Du må bare si opp jobben hennes, samme hva hun måtte mene om det selv. Hun bør heller ikke trene 4 ganger i uka. Det holder med 2 ganger i uka.

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Hun har jo en timeplan som ville fått hvem som helst til å knekke sammen. Trening 4 dager i uka, jobb 2 dager i uka og kamp nesten hver helg. Det høres umenneskelig ut. Når skal hun få tid til å gjøre lekser?

Jeg tipper hun er som min datter som vil rekke over alt, men din datter har nå så mye at hun har kommet til et punkt hvor hun sikkert føler at hun ikke strekker til, blir deprimert og gir opp.

Akkurat dette var jeg redd skulle skje med min datter også etterhvert og jeg følte at det var vår skyld fordi vi pushet henne ut i jobb. Hun bør ikke ha jobb, for hun setter så beinaharde krav til seg selv på skolen. Hun er sånn at hun er misfornøyd med 5+, ihverfall i enkelte fag.

Når hun begynte i jobb, satte hun harde krav til seg selv der også og sa ja til all ekstrajobbing for å gjøre et godt inntrykk. Så ble hun syk, en kraftig forkjølelse med feber.

Hun dro selvfølgelig på jobb med feber, ble enda mer syk. Måtte til slutt gi seg og lå i senga noen dager. Følte seg så litt bedre, dro på skolen og på jobb og fikk tilbakefall.

Da hun fikk tilbakefall, begynte hun å storgrine. Hun taklet det ikke. Hun er ikke vant til å være så mye syk.

Hun hanglet i over en måned og begynte bekymre seg for at det var kyssesyken, fordi 2 venninner har hatt det. Hun var mest bekymret for at hun ikke kunne delta i gym og at hun skulle få nedsatt gymkarakter pga kyssesyken.

Hun var til fastlegen i går for å ta blodprøve og sendte meg en melding etterpå med smilefjes.- Jeg har ikke kyssesyken, har bare hatt en kraftig og langvarig forkjølelse som har gjort meg veldig sliten. Jenta var lettet og glad.

Jeg tror at det at hun hadde hatt for mye å gjøre som har gjort henne så langvarig syk.

Når det gjelder din datter, må du ta over for henne. Det høres ut som det har gått for langt og at hun ikke greier å tak tak i situasjonen selv. Du må bare si opp jobben hennes, samme hva hun måtte mene om det selv. Hun bør heller ikke trene 4 ganger i uka. Det holder med 2 ganger i uka.

Takk for svar igjen.

Ja hun har hatt altfor mye i en periode nå. Helt enig i det.

Sa også til henne at hun ikke kunne påta seg noe jobb når hun gjorde det, men det øret ville hun ikke høre på.

I det siste har hun kun ligget hjemme under dyna, kun klart å komme seg på skolen to dager denne uka. Hadde jeg ennå klart å bære henne ut av senga og kledd på henne og levert henne på skolen, hadde jeg gjort det. For jeg tror det å bare ligge hjemme gjør ting bare værre.

Men når vi snakker sammen på ettermiddagen/kvelden så virker hun faktisk litt bedre, og hun skal på skolen dagen etter sier hun, fast og bestemt, men på morgenen er hun så langt nede som jeg aldri har sett noen før. Hun sier at nesten det eneste hun tenker på er å dø, å ta selvmord. Og dette skremmer vettet av meg.

Heldigvis skal hun til legen rett over helga. Og håper virkelig vi får litt hjelp der.

[Gjest Wita]

Takk for svar igjen.

Ja hun har hatt altfor mye i en periode nå. Helt enig i det.

Sa også til henne at hun ikke kunne påta seg noe jobb når hun gjorde det, men det øret ville hun ikke høre på.

I det siste har hun kun ligget hjemme under dyna, kun klart å komme seg på skolen to dager denne uka. Hadde jeg ennå klart å bære henne ut av senga og kledd på henne og levert henne på skolen, hadde jeg gjort det. For jeg tror det å bare ligge hjemme gjør ting bare værre.

Men når vi snakker sammen på ettermiddagen/kvelden så virker hun faktisk litt bedre, og hun skal på skolen dagen etter sier hun, fast og bestemt, men på morgenen er hun så langt nede som jeg aldri har sett noen før. Hun sier at nesten det eneste hun tenker på er å dø, å ta selvmord. Og dette skremmer vettet av meg.

Heldigvis skal hun til legen rett over helga. Og håper virkelig vi får litt hjelp der.

Det håper jeg også. Lykke til!

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Det håper jeg også. Lykke til!

Takk for det.

Godt å få øst ut noen bekymringer her også, takk.

[Gjest obladi-da]

Takk for svar.

Ja, dette sliter veldig på oss andre, ingen tvil om det.

Og innimellom så virker det som hun er mer som hun var tidligere. Men så plutselig så er det nede i dypet igjen.

Spesielt ille er det når hun sier hun ikke har noe å leve for. Ingen er glade i henne, ingen hadde merket om hun døde. Vi hjemme sier hver dag hvor glade vi er i henne, og prøver også å vise det.

Også sier hun ofte, flere ganger i uka, at hun skal dø. Jeg fortalte noe jeg skulle til lørdag, da sier hun, ja, da lever ikke jeg.

Nei, får håpe legen kan hjelpe litt når vi kommer dit snart.

Det som slår meg når jeg leser det du skriver er at datteren din har hatt alt for mye å holde på med. Rundt omkring her også så er det vanlig at elever tar seg arbeid utenfor skolen. Noen går dette bra med, noen ikke. Tendensen er at de fleste gir F... i skolen etterhvert og prioriterer arbeidet.

Min datter har trent veldig mye i tillegg til skole, men hun har måttet gitt opp en del av treningen. Det ble for mye rett og slett. Nå er det skole og kun skole. Noen har spurt om hun ikke skal jobbe i sommer og det skal hun ikke av forskjellige grunner bl.a at hun er veldig sliten.

Håper dere får hjelp da jeg tror din datter må ha mere proffesjonell hjelp, høres veldig slitsomt ut. I tillegg blir man som regel veldig usikker som mor i slike situasjoner, vet ikke helt hva man skal gjøre. Lykke til !!

[Gjest Wita]

Takk for det.

Godt å få øst ut noen bekymringer her også, takk.

Hei! Har dere vært hos legen?

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Hei! Har dere vært hos legen?

Hei.

Ja, vi var hos fastlegen på mandag. Og fastlegen skjønte hvor ille min datter slet med dyp depresjon. Fastlegen brukte god tid på oss, tok den tiden vi trengte, vi har en fantastisk fastlege. Har jo syntes det tidligere også, men ble veldig veldig glad og imponert over hjelpen vi fikk.

Fastlegen tok kontakt med et team med akutt hjelp innen psykiatri, så vi fikk komme dit direkte etter legetimen.

Datteren min var til samtale der lenge den dagen. Og de bestemte sammen med min datter at det beste for henne nå var at hun fikk være der en tid for å få hjelp til å komme seg litt ovenpå igjen. Få omsorg og den støtten og hjelpa hun må ha nå. Merket også det at min datter ble glad for dette tilbudet, for hun har også selv vært veldig redd for tankene sine.

Så jeg er veldig veldig glad for at når vi først kom oss til legen, så ble dette tatt på alvor, og hun fikk hjelp med en gang. Selv om jeg så klart synes det er forferdelig trist at datteren min, som betyr alt for meg, har hatt det så vondt som hun har hatt det.

Og nå har jeg fått tid til å kjenne på hvor sliten jeg selv har vært også, så denne perioden har virkelig tatt på merker jeg.

Men jeg har tro på at dette hjelper henne. Og at hun skal komme seg videre etter dette er det som er viktig nå.

Og tusen takk for at du spurte. Det satte jeg pris på.

[Gjest Wita]

Hei.

Ja, vi var hos fastlegen på mandag. Og fastlegen skjønte hvor ille min datter slet med dyp depresjon. Fastlegen brukte god tid på oss, tok den tiden vi trengte, vi har en fantastisk fastlege. Har jo syntes det tidligere også, men ble veldig veldig glad og imponert over hjelpen vi fikk.

Fastlegen tok kontakt med et team med akutt hjelp innen psykiatri, så vi fikk komme dit direkte etter legetimen.

Datteren min var til samtale der lenge den dagen. Og de bestemte sammen med min datter at det beste for henne nå var at hun fikk være der en tid for å få hjelp til å komme seg litt ovenpå igjen. Få omsorg og den støtten og hjelpa hun må ha nå. Merket også det at min datter ble glad for dette tilbudet, for hun har også selv vært veldig redd for tankene sine.

Så jeg er veldig veldig glad for at når vi først kom oss til legen, så ble dette tatt på alvor, og hun fikk hjelp med en gang. Selv om jeg så klart synes det er forferdelig trist at datteren min, som betyr alt for meg, har hatt det så vondt som hun har hatt det.

Og nå har jeg fått tid til å kjenne på hvor sliten jeg selv har vært også, så denne perioden har virkelig tatt på merker jeg.

Men jeg har tro på at dette hjelper henne. Og at hun skal komme seg videre etter dette er det som er viktig nå.

Og tusen takk for at du spurte. Det satte jeg pris på.

Så flott og så lettet du må være nå.

Er veldig veldig glad på dine og ikke minst din datters vegne. Håper alt ordner seg til slutt.

[Gjest fast doler som vil være anonym]

Så flott og så lettet du må være nå.

Er veldig veldig glad på dine og ikke minst din datters vegne. Håper alt ordner seg til slutt.

Ja, ble veldig fornøyd med at hun fikk hjelp med engang.

Vet også at hun blir fulgt opp derfra når hun kommer hjem igjen også. Fram til hun får oppfølging av psykiatrisk poliklninikk, for dit er det ventetid.

Så nå håper jeg det kun går framover nå. Men vet jo at dette kan ta tid, og at vi får ta et steg av gangen.

Ha en flott dag og uke Wita.

[Gjest Wita]

Ja, ble veldig fornøyd med at hun fikk hjelp med engang.

Vet også at hun blir fulgt opp derfra når hun kommer hjem igjen også. Fram til hun får oppfølging av psykiatrisk poliklninikk, for dit er det ventetid.

Så nå håper jeg det kun går framover nå. Men vet jo at dette kan ta tid, og at vi får ta et steg av gangen.

Ha en flott dag og uke Wita.

Ha en fin dag og uke du også