Mishandlet gutt

[Gjest Jarlt]

Jeg er en mann på 20 år, og jeg har blitt mishandlet av moren min hele livet mitt.

Jeg har ikke våget å gå ut med dette åpent i familien eller ikke engang til en psykolog, fordi det er en enorm utfordring å bare få mennesker til å tro meg.

Jeg har hørt andre mennesker snakke om psykiske problemer som "tungt å komme ut med", det jeg sier er at det ikke er psykisk tungt, det er PRAKTISK SETT nesten umulig å bli trodd!

Jeg ser klarere nå at moren min er en syk person, hun er ansvarsfraskrivende. Hun oppfører seg mot andre utenfor familien som om hun kan være en fantastisk person, og folk faller for det! Men hun skuffer med den hun er, hun er en aggressiv, dominerende mishandler hjemme...

Jeg har prøvd å bli hørt hele livet mitt. Når man er yngre er det vanskeligere å si ting som de er, man frykter represalier fra den/de som mishandler en, og man blir også lettere ignorert når man sier noe folk ikke vil høre. Hvis man sier man blir slått blir det ledd bort, eller møtt med aggresjon og uvilje, i verste fall nye overgrep.

Psykiatrien i Norge fungerer etter min erfaring slik at behandling kan se ut til å bli skreddersydd for mennesker med forskjellige livssituasjoner og vansker.

Jeg mener sterkt virkeligheten er at psykiatrien er VELDIG åpen for misbruk og manipulasjon. Jeg ser på samtiden vår, og hvor mange av alle som får psykisk behandling får det virkelig betydelig bedre med seg selv? Jeg tror ikke på psykiatrien lenger, og jeg mener ikke med det at den ikke kan fungere, jeg ser at veldig få virkelig BRYR seg, og at resultatet er uverdig all diskusjonen og den faglige tyngden dette feltet skal sies å ha.

Jeg må si det jeg mener, jeg unnskylder ikke for at jeg har "falt i gjennom", "ikke blitt sett". Når jeg har sagt sannheten om det som har blitt gjort mot meg har det blitt urettmessig avfeid og: ingen har brydd seg. Dette er det viktigste poenget, alle har sitt eget ego og sine verdier, det er veldig få som tar mange steg for å se og handle for andre i mishandlingssituasjoner, om de blir betalt for å skulle gjøre det eller ikke! Om de er i familie eller ikke!

Hva jeg opplevde med psykiatrien er som følger:

Moren min tok kontakt med en psykolog og en lege når jeg var 18-19år, og fortalte dem at hun hadde problemer med meg. Over MÅNEDER presset hun meg til å ta 1 time med hver av dem, for å kunne fortelle familien min andre at jeg, sønnen hennes, har "meget alvorlige psykiske problemer". Dette for at hun skulle bruke det i retten mot faren min i skilsmissesaken når foreldrene mine skiltes nylig.

Jeg har ikke psykiske problemer. Jeg kan si jeg alltid har stått ansvarlig for meg selv og min egen helse (foruten evt. vaksiner, tannlege og vanlige operasjoner de fleste tar, og at jeg har vært et barn).

Det jeg ser fra systemet for behandling av psykisk helse er at folk kategoriserer seg selv eller andre, og at "psykiske problemer" er et stigma, men på samme tid en trøst, og det tar fra folk ansvaret for hvordan de har det selv!

Situasjonen min er kortfattet og ærlig at jeg har blitt slått, seksuelt misbrukt av barnepasseren i en kort episode som jeg siden glemte fordi det jeg fortalte ble avvist som tøv. Jeg har ALLTID blitt avvist fra intimitet i familien, jeg HAR vært en uthengt syndebukk, så langt foreldrene mine har kunnet skylde på meg for tilfeldige ting som skjedde. Moren min har kritisert ALT ved meg og hun har skapt sitt eget vrangbilde av meg som hun behandler meg som, og hun avviser blankt alt jeg sier og gjør for å tilpasse meg i miljøet rundt meg, og samfunnet.

Når jeg har gjort noe (skole, aktivitet) bra har hun sagt at jeg arbeider for mye med det jeg gjør bra. Hun har terrorisert meg psykisk, hun har trampet voldsomt på gulvet over rommet jeg bodde i timevis, forfulgt meg, baksnakket meg, løyet mer enn hun har snakket sant.

All kontakt mellom moren og faren min har vært krangling, når jeg bruker ord som ”ALL”, så mener jeg det så godt som bokstavelig. Folk slipper for lett unna med å dømme en person som "selvmedlidende" og gi stigmaet "psykiske problemer" til en person som HAR BLITT MISHANDLET, og uttrykker VIRKELIGHETEN ved hvordan mishandlerne har handlet. Ingen har trodd dem, det er DERFOR de har blitt mishandlet! … Det finnes ikke noe forsvar mot mishandling når ingen tror den som sier i fra, og når man ler av situasjonen fortsetter man mishandlingen, ikke først og fremt mentalt, men ved å brennmerke personen sosialt.

Problemet med psykisk helse er at mishandlere mishandler fritt, ikke at ofrene ser seg selv som ofre, noe de er, og noe jeg har vært gjennom oppveksten min.

Det sies at ingen lider utenom ved sine egne handlinger.

Problemet er at kulturen vår er tilbøyelig til å disponere mennesker for mer lidelse, i stedet for å løfte dem opp og hjelpe dem til å ta ansvar for seg selv. Og de fleste er ute etter kontroll over en person, heller enn å hjelpe.

Jeg skriver ikke for å få respons. Men alle står fritt til å si sine meninger.

[Gjest Magna]

Hei.

Jeg vil at du skal se på følgende nettsider

http://www.psykiskvold.no/ her er det anbefalt litteratur som du kan ha nytte av om psykopater,

www.psykiskhelse.no og

mentalhelse.no.

[røverdatter]

Hei

Jeg opplever at du snakker mye om empowerment, og jeg ville bare tipse deg om DET finnes det mye av i Blålys! Empowerment går ut på å være myndig i kraft av den vi er, og ta makten tilbake slik at vi selv kan bestemme over egne liv.

Vet ikke om jeg får skrive inn link her, men søk på Blålys så finner du nettsiden.

Blålys er forresten en Landsforening for seksuelt misbrukte, og de har et tidsskrift som heter Synlig!