Ekspertsvar Dissosiasjon - NHD og andre

[Gjest lurerlitt til]

Hei.

Er så fortvilet. Håper NHD kan svare. Jeg har prøvd å lese om dissosiasjon, men jeg finner ikke noe om akkurat det fenomenet jeg har.

Psykiateren min mener det er dissosiasjon etter overgep, og det er godt mulig. Jeg skjønner det. Men hvorfor finner jeg ikke noe om det da? :-(

Jeg skrev et innlegg om det for en stund siden, men håper NHD eller noen som vet om slik dissosiasjon orker å svare.

Vi begynte med traumebehandling, og det gikk skeis, ble bare masse kutting. I tillegg mistet jeg hukommelsen (veldig spredt, både nye og gamle hendelser), Jeg stammet veldig (aldri gjort det før) og jeg blandet ord og bokstaver. Når jeg sa noe, blandet ordene seg i setningene og alt blir bare galt.

Dette skjedde for noen år siden. Så forsvant det. Er begynt hos ny terapeut etter at jeg sluttet hos den andre psykiateren for litt under et ett år siden. Har bare gått der 2 ganger. Han er ganske direkte.

Og nå er jeg begynt å tulle med ord og bokstaver igjen. (ikke stamming). Jeg har problemer med hukommelsen og jeg er så fortvilet. Er dette virkelig dissosiasjon, eller kan det være noe fysisk? Er så inderlig sliten:-(

Varsom hilsen

[Gjest xbellax]

Ta et søk på forumet her så kanskje finner du litt stoff..

[Gjest D*lilith]

Jeg tror det kan være dissosiasjon,har selv hatt dette...ikke med bokstaver og ord da,men hatt fokus på helt andre ting enn overgrepene,jeg forsvant på en måte inn i meg selv,og dette kaldte de dissosiasjon på modum.

[Gjest mikaelnummer2]

Da jeg gikk i terapi, ble jeg litt sånn når behandleren sakte, men sikkert ledet meg mot det jeg ikke orket snakke om (men som var det jeg var der for). Jeg stammet så jeg nesten ikke klarte å si noe, jeg snakket baklengs, jeg mistet pusten. Og ingen har begått overgrep mot meg.

Så jeg tror det "bare" er en måte å bli redd på, sette opp forsvar mot. "Dette er så fælt å snakke om at jeg bokstavelig talt ikke kan snakke"-aktig.

Tenk mer på at du er redd når det er slik, enn å lete på nettet etter forklaringer på ord. Dine ord vil ikke komme fordi du ikke tør snakke om det. Blås nå i alle disse medisinske fremmedordene. Her på denne siden hemmer de mer enn forklarer, avleder fra kjernen i smerten mer enn de fører inn til.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dissosiasjon eller ikke - det er tydelig at du ikke skal ha denne type behandling. Du trenger behandling som fokuserer på nåtid og fremtid.

[Gjest lurerlitt til]

Dissosiasjon eller ikke - det er tydelig at du ikke skal ha denne type behandling. Du trenger behandling som fokuserer på nåtid og fremtid.

Tusen takk for svar.

Så du mener at selv om en har plager med minner, usikkerhet, redsel og skam, så er det beste å fokusere på nåtid og fremtid? Vil det vonde da gå over? Vil jeg klare å få det vekk fra minnet? Å leve med det?

[Gjest D*lilith]

Tusen takk for svar.

Så du mener at selv om en har plager med minner, usikkerhet, redsel og skam, så er det beste å fokusere på nåtid og fremtid? Vil det vonde da gå over? Vil jeg klare å få det vekk fra minnet? Å leve med det?

Vil bare si at jeg fikk det vonde mer på avstand når jeg sluttet å fokusere på det,når terapien sluttet å handle om det hele tiden.

[willemo1365380562]

Ta et søk på forumet her så kanskje finner du litt stoff..

Jeg har diagnosen dissosiativ personlighetsforstyrrelse og ptsd.

Jeg har vært innlagt mange ganger, både på tvang og frivillig av denne grunn. Jeg skjønner godt at du lurer på mange ting, for jeg har gjort det selv mange ganger. Selv på psyk har de begrenset kunnskap om symptomene og årsakene.

Jeg har også problemer med hukommelsen, og store problemer med språket. En del av (min) dissosiasjon er problemer med nå og da. Hvis vi (psyken og jeg) prøver å ta opp ting som har med overgrep å gjøre, mister jeg tidsperspektivet, og kan ikke lenger skille mellom nåtiden og fortiden. Språket blir, som du sier, helt forvrengt og setningene får andre betydninger enn det som var meningen. Oppbygningen av setningene blir umodent og stotrende. Det er mange former for dissosiasjon, og ikke alle er

sykelige. Det å drømme seg bort er jo også en form for dissosiering, men vi gjør det alle sammen, og med glede.

Når dette blir et problem, bør man få hjelp. Jeg pleier å si til psyken min at noen dører bør aldri bli åpnet. Det er kanskje det du også opplever. Hvis man ikke berører visse temaer eller hendelser, så blir ikke dissosieringen så påtrengende.

Vi jobber mye med fragmentering. En liten, kanskje helt ubetydelig, del av hendelsen bli hentet frem, analysert, akseptert og arkivert.

Det er sikkert ikke alle som har nytte av denne metoden, men det burde være et alternativ, hvis du er klar for det. Du kan jo nevne det for behandleren din om det kan være en mulighet.

Overgrep, spesielt grove overgrep i barneårene, er et vanskelig tema. Ettersom jeg har forstått er dette en av de vanligste årsakene til dissosiering av mer alvorlig karakter.

Jeg opplever også å bli veldig sliten etter en periode med dette.

Det oppfattes som et trykk inni hodet, og jeg vet ikke helt hvem jeg er og hvor gammel jeg er. For meg har det vært veldig viktig å jobbe med å plassere hendelser på en tidsakse, slik at jeg vet når ting skjedde og når dagens hendelser skjer.

Der bunner nok noe av hukommelsestapet seg. Tidsperspektivet blir helt forskjøvet og ute av balanse. Spesielt hvis man prøver å huske alt som skjedde på en gang. Da blir hjernen helt overmannet, og man kan begynne å stamme, glemme ord eller ordene får en helt annen betydning.

Det er ikke så lett å sammenligne symptomer på det å dissosiere siden grunnene kan være helt forskjellige. Man kan oppleve det i form av lukt, smak, lyder osv. Dette kan også være utløsende, men man kan ikke alltid finne årsaken til det. Hjernen husker ofte ting vi ikke aner har skjedd, eller har fortrengt. Det behøver ikke være overgrep. Det kan være andre opplevelser som hver enkelt oppfatter som traumatiske og som kan føre til dissosiering i gitte situasjoner.

For meg har det vært viktig med gode terapauter som jeg stoler på, både i og utenfor sykehuset.

Andre grunnlidelser kan også være opphavet til slike opplevelser.

Jeg har i tillegg en bipolar1 lidelse med psykoser. Da får jeg en annen form for dissosiering knyttet til dette.

Dette var kanskje helt på siden av hva du spurte om, men du er ikke alene selv om du ikke finner så mange svar på nettet.

Jeg håper du kan finne en måte å jobbe med problemene på.

Det er håp, det kan jeg forsikre deg om. Vær sammen med behandleren din om opplegget for hva dere skal ta opp, og i hvilket tempo. Ditt tempo.

Dissosiasjon er ikke alltid av det onde, så sant du skjønner hva som skjer. Det har mange ganger hjulpet meg med aksept, og å plassere skyld der det hører hjemme. Hos overgriperne.

[Melba1365380968]

Hei,

jeg anbefaler deg å lese litt i boka Dissosiasjon og relasjonstraumer. Den er skrevet av fagfolk for fagfolk, men er grei å lese. Jeg sliter selv med mye dissosiasjon. Det er fryktelig slitsomt, ihvertfall når man ikke helt forstår hva som skjer med en. Jeg forstod litt mer av meg selv, og aksepterte meg selv mer etter å ha lest i den boka.

Lykke til!

[Gjest Villniss]

Tusen takk for svar.

Så du mener at selv om en har plager med minner, usikkerhet, redsel og skam, så er det beste å fokusere på nåtid og fremtid? Vil det vonde da gå over? Vil jeg klare å få det vekk fra minnet? Å leve med det?

Ja, hva er vitsen med å grave i sin egen (og andres) møkk hele tiden?

Tenk nåtid og se framover!

[Gjest ejlgen]

Ja, hva er vitsen med å grave i sin egen (og andres) møkk hele tiden?

Tenk nåtid og se framover!

Jeg hadde det som deg. Nå er det vel ca 4 år siden behandlingen med traumer stoppet. Det tok tid å få vekk disse minnene, men de har gradvis bleknet. Nå aktiveres det kun viss det er noe som minner om det TV, aviser, personer jeg møter osv. Men jeg takler det bedre nå, blir ikke så redd lenger. Har sluttet med kutting.

Jeg dissosierer veldig i perioder, men har greid å lære meg å leve med det. Tror de rundt meg har det verst egentlig, jeg blir jo så fjern og ingenting når inn. Sliter spesielt med hukommelsen i stressa situasjoner. Da hender det at jeg "mister" det meste.

Men jeg synes jeg har det ganske bra nå, livet er vert å leve igjen. Jeg er en av dem som aldri kan ha noen form for bearbeiding av barndommen igjen, skal aldri mere bli så syk som jeg ble av dette!

[Gjest lurerlitt til]

Tusen takk for svar alle sammen! Jeg er veldig takknemlig for at dere deler tanker og erfaringer med meg!

Mvh