NHD. Er redd for at jeg kommer til å gi opp

[mariex]

Har hatt noen svært vonde uker nå. Vet ikke om jeg klarer å kjempe lenger. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg Har lyst å forsvinne til et sted hvor ingen kan finne meg. Vil ha fred .

Smerten inni meg er så stor at det er vanskelig å forklare det.

Håpet om å bli bedre er forsvunnet, og alt er tomhet.

Den siste uken har jeg tatt 7,5 mg valium i døgnet, pluss en halv imovane for å få litt ro, men det tar bare toppene en liten stund.

Denne tilstanden har ført til alvorlige reaksjoner før, så jeg stoler ikke på meg selv lenger og er så redd for å tape kampen mot meg selv.

Vær så snill og svar hvis du har noen råd å gi meg.

[frosken]

Du sier ikke noe om hvilken tilknytning du har til behandlingsapparatet nå, mariex. Har du noen du snakker med regelmessig og har du fortalt om hvordan du har det?

[Gjest ejlgen]

Ikke gi opp, det kommer helt sikkert bedre tider! Har du en behandler du kan kontakte i morgen?

[cathlin]

Hei!

Skjønner at du har det veldig vanskelig for tiden. Uff, sånn skal det ikke være.

Så vidt jeg husker går du ikke til behandling nå, men er det en eller annen du kan forsøke å kontakte? Ikke gi opp.

Tenker på deg:-)

[mariex]

Du sier ikke noe om hvilken tilknytning du har til behandlingsapparatet nå, mariex. Har du noen du snakker med regelmessig og har du fortalt om hvordan du har det?

Jeg har kontaktet fastlegen min i dag, og h*n sa jeg skulle øke dosen på Lamictalen til 350 mg. Har tatt den dosen før, uten at jeg merket noe bedring, men er villig til å prøve igjen.

Jeg kunne også øke til 10mg valium i døgnet, og ta 7,5 mg imovane.

Siden det tar ca 14 dager før virkningen av økningen av lamictalen kommer, sa h*n at jeg måtte ringe igjen, så h*n kunne følge meg opp.

I alle fall takk for at dere bryr dere. Det betyr mye for meg.

Varme klemmer

[frosken]

Jeg har kontaktet fastlegen min i dag, og h*n sa jeg skulle øke dosen på Lamictalen til 350 mg. Har tatt den dosen før, uten at jeg merket noe bedring, men er villig til å prøve igjen.

Jeg kunne også øke til 10mg valium i døgnet, og ta 7,5 mg imovane.

Siden det tar ca 14 dager før virkningen av økningen av lamictalen kommer, sa h*n at jeg måtte ringe igjen, så h*n kunne følge meg opp.

I alle fall takk for at dere bryr dere. Det betyr mye for meg.

Varme klemmer

Godt å høre at du kontaktet fastlegen:-)

Hvis det hjelper deg å skrive her inne om hvordan du har det, så håper jeg du benytter deg av den muligheten.

[mariex]

Godt å høre at du kontaktet fastlegen:-)

Hvis det hjelper deg å skrive her inne om hvordan du har det, så håper jeg du benytter deg av den muligheten.

Hei Frosken.

Det var godt å få " skrevet av meg" de vonde tankene og følelsene jeg hadde i går. Prøver å leve så godt jeg kan med sykdommen min (Eupf), men noen ganger tar motløsheten helt overhånd, og jeg er redd for hva jeg kan finne på.

Jeg er så trett av å ta meg sammen. Mannen min vet jo at jeg har dårlige perioder, men jeg forteller ham ikke hvor galt det egentlig er.

Jeg orker ikke å snakke med folk, føler det er enormt anstrengende, for hjernen følger liksom ikke med. Det er som om den er lammet på en måte.

Har mye tanker som surrer rundt i hodet mitt. Det føles som jeg er i stadig kamp med meg selv.

Har vært syk i 30 år, og er ingen ungdom lenger, så jeg ønsker så inderlig å få oppleve noen gode år i løpet av livet mitt.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg kan telle på to hender hvor mange dager i året jeg føler at jeg har det godt med meg selv.

Jeg skriver ikke dette for å medlidenhet, men for å fortelle min reelle psykiske situasjon.

Det gjør meg så godt frosken at du bryr deg. Det hjelper virkelig å skrive ned følelsene sine når jeg vet at noen er interressert i min situasjon.

En god varm klem til deg.

[frosken]

Hei Frosken.

Det var godt å få " skrevet av meg" de vonde tankene og følelsene jeg hadde i går. Prøver å leve så godt jeg kan med sykdommen min (Eupf), men noen ganger tar motløsheten helt overhånd, og jeg er redd for hva jeg kan finne på.

Jeg er så trett av å ta meg sammen. Mannen min vet jo at jeg har dårlige perioder, men jeg forteller ham ikke hvor galt det egentlig er.

Jeg orker ikke å snakke med folk, føler det er enormt anstrengende, for hjernen følger liksom ikke med. Det er som om den er lammet på en måte.

Har mye tanker som surrer rundt i hodet mitt. Det føles som jeg er i stadig kamp med meg selv.

Har vært syk i 30 år, og er ingen ungdom lenger, så jeg ønsker så inderlig å få oppleve noen gode år i løpet av livet mitt.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg kan telle på to hender hvor mange dager i året jeg føler at jeg har det godt med meg selv.

Jeg skriver ikke dette for å medlidenhet, men for å fortelle min reelle psykiske situasjon.

Det gjør meg så godt frosken at du bryr deg. Det hjelper virkelig å skrive ned følelsene sine når jeg vet at noen er interressert i min situasjon.

En god varm klem til deg.

Det er tøft å lese om hvor mye du sliter i et liv som sannsynligvis fra utsiden ser ok ut. Og det beste du kanskje kan gjøre i slike perioder er vel bare å holde deg fast å vente på at det blir litt bedre igjen.

Jeg sitter og lurer på om skal ta sjansen på å spørre om du tror du er i nok fysisk aktivitet. For noen er det slik at det å produsere mye endorfiner gjennom hard fysisk trening kan gi den form for ro og velvære som varer en del timer. Regner med at du vet dette fra før, men jeg tok allikevel sjansen på å minne deg på det i tilfelle det kunne vært noe å fokusere på nå når du sliter såpass mye.

Ta vare på deg selv som best du kan :-)

[mariex]

Det er tøft å lese om hvor mye du sliter i et liv som sannsynligvis fra utsiden ser ok ut. Og det beste du kanskje kan gjøre i slike perioder er vel bare å holde deg fast å vente på at det blir litt bedre igjen.

Jeg sitter og lurer på om skal ta sjansen på å spørre om du tror du er i nok fysisk aktivitet. For noen er det slik at det å produsere mye endorfiner gjennom hard fysisk trening kan gi den form for ro og velvære som varer en del timer. Regner med at du vet dette fra før, men jeg tok allikevel sjansen på å minne deg på det i tilfelle det kunne vært noe å fokusere på nå når du sliter såpass mye.

Ta vare på deg selv som best du kan :-)

Hei igjen frosken.

Du har helt rett i at det beste jeg kan gjøre er å klamre meg fast og håpe på bedre dager. Det er ikke annet å gjøre, men desverre er det slik at noen ganger føler jeg at jeg henger etter fingertuppene, og det er da jeg er redd for at jeg skal gjøre noe drastisk.

Når det gjelder mosjon, går jeg tur med hunden min i 1 til 2 timer pr. dag, og da får jeg det som oftest bedre noen timer etterpå. Litt overskudd til husarbeid osv. Men når det står på som værst stopper alt opp.

Takk for råd. Ønsker deg alt godt frosken.