Ekspertsvar Hva er galt med meg?

[Gjest Ulykkelig jente 22]

Jeg er lei,trist,redd,har det vondt med meg selv og redd for aldri å finne lykken og meningen med livet. Alle har sine opp- og nedturer, men mine nedturer er blitt så altfor mange. Har mange gode venner,men føler ikke jeg klarer å ta vare på de.Folk oppfatter meg nok som en blid og positiv glad jente. Sannheten er at inni meg er jeg helt tom, jeg er ikke til stedet i hverdagen og gråter når ingen andre ser. Mistet lystet til å gjennomføre ting og har begynt å trekke meg mer og mer tilbake. Selvmord har ofte vært i tankene mine, men tror ikke jeg noen gang kan være i stand til å gjennomføre det. Egentlig vil jeg ikke bort, bare ha det bra. Dagene virker så triste. Har drivd med selvskading i 3-4 år, føler det er det eneste som hjelper når jeg virkelig har det som værst. Problemet er at jeg ikke egentlig vet hva som feiler meg. Hvorfor jeg er så ensom og trist. Hvorfor jeg har det så vondt, Foreldrene mine skilte seg for 6 år siden. Føler jeg kom meg greit gjennom det. Når det kommer til utdanning vet jeg virkelig ikke hva jeg vil med livet mitt. Føler ikke jeg klarer å gjennomføre noe. Når det kommer til kjærligheten er det virkelig bare et kaos. Det er vondt når alle rundt meg er i et fast forhold, er lykkelige og babler i vei. Vil bare de skal ta de perfekte livene sine og holde det for seg selv. jeg vil ikke høre. Hver gang jeg selv føler at jeg har funnet den såkalte "lykken" snur det brått og jeg sitter igjen alene og oppløst i tårer.Grunnen? Som regel min skyld. Jeg har vanskelig for å stole på folk. spesielt gutter. Jeg begynner å sultestreiker og ender lett opp med selvskading. Føler at det begynner å bli et problem for meg. Får ofte høre at jeg må stole mer på andre mennesker. Men hvordan skal jeg klare det? Det er så mye uærlige mennesker der ute, virker som utroskap ikke har noen betydning lenger. Jeg ser og hører men holder det for meg selv. Pappa var utro mot mamma i mange mange år før de skilte lag. Lurer noen ganger på om det kan være grunnen. Jeg hjalp pappa til å holde sine affærer skjult i frykt for at han og mamma skulle skille seg. Jeg var liten og redd. Til slutt ble det så mye at det enste jeg ønsket var at de skulle skille seg. slik gikk det også. Fysisk vold var også inne i bildet. Har alltid slitt litt med mitt eget selvbildet. Det er kanskje vanskelig for en person å elske noen som ikke elsker seg selv? Jeg vil bare ha hjelp. Hjelp til å komme videre. Jeg vil ha det bra med meg selv. Jeg vil være i stand til å føle meg elsket og at jeg betyr noe. Om ikke annet,hvertfall av EN person. Føler jeg har sviktet mamma og pappa ved ikke å funnet meg til "rette" i livet. Jeg vil at de skal være stolte av meg og si her datteren vår. Redd det aldri vil skje. Jeg vil bare finne tilbake til veien som jeg for lengst har falt ut av. Kan du hjelpe meg? Fortelle hva som feiler meg? Hvor kan jeg få hjelp? Håper på svar..

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du beskriver mye forskjellig, men det viktigste er nok en depresjon.

All hjelpsøking i helsevesenet kan/bør begynne hos fastlegen. Sannsynligvis bør denne henvise deg til psykologisk behandling.

Det er ingen grunn til å vente. Prøv å få deg en time allerede i neste uke.

Lykke til :-)

[tjohei]

Det er nok typisk for den alderen du er i nå. Det er nok mange med deg. Jeg kan anbegale selvhjelpsbøker som: Lykketyvene og Overvinn din depresjon eller Tenk deg glad. Det er mye trøst i selvhjelpsbøker og de gir mange gode praktiske råd som man trenger når man føler seg hjelpeløs. I tillegg bør du finne noen å snakke med.

[Gjest minnah]

Det er nok typisk for den alderen du er i nå. Det er nok mange med deg. Jeg kan anbegale selvhjelpsbøker som: Lykketyvene og Overvinn din depresjon eller Tenk deg glad. Det er mye trøst i selvhjelpsbøker og de gir mange gode praktiske råd som man trenger når man føler seg hjelpeløs. I tillegg bør du finne noen å snakke med.

Her vil jeg vel protestere ganske kraftig, uten å stigmatisere hovedinnlegger på noen måte - det er slett ikke slik det skal være når man er 22 år. Tror heller ikke en selvhjelpsbok om å tenke positivt vil være nok.

Ulykkelig jente: Du er modig som tar tak i problemene dine, du har fått råd om å ta det videre til legen, og det håper jeg inderlig du vil gjøre. Det er tøft å ta tak i problemer, men det vil være tøffere for deg om 5 år dersom du ikke søker hjelp.

[tjohei]

Her vil jeg vel protestere ganske kraftig, uten å stigmatisere hovedinnlegger på noen måte - det er slett ikke slik det skal være når man er 22 år. Tror heller ikke en selvhjelpsbok om å tenke positivt vil være nok.

Ulykkelig jente: Du er modig som tar tak i problemene dine, du har fått råd om å ta det videre til legen, og det håper jeg inderlig du vil gjøre. Det er tøft å ta tak i problemer, men det vil være tøffere for deg om 5 år dersom du ikke søker hjelp.

"det er slett ikke slik det skal være når man er 22 år. Tror heller ikke en selvhjelpsbok om å tenke positivt vil være nok."

Jeg sa ikke at det var slik det skulle være når man er 22 år, men at mange strever med å finne sin identitet tror jeg er vanlig. Det kan jeg selv huske fra den tiden jeg selv var ung. Jeg sa heller ikke at det ville være nok å lese selvhjelpsbøker, men at det kunne være et supplement til en å snakk med.

[Gjest minnah]

"det er slett ikke slik det skal være når man er 22 år. Tror heller ikke en selvhjelpsbok om å tenke positivt vil være nok."

Jeg sa ikke at det var slik det skulle være når man er 22 år, men at mange strever med å finne sin identitet tror jeg er vanlig. Det kan jeg selv huske fra den tiden jeg selv var ung. Jeg sa heller ikke at det ville være nok å lese selvhjelpsbøker, men at det kunne være et supplement til en å snakk med.

Du skrev "Det er nok typisk for den alderen du er i nå", og det er jeg uansett sterkt uenig i.

[tjohei]

Du skrev "Det er nok typisk for den alderen du er i nå", og det er jeg uansett sterkt uenig i.

Javel. Jeg trodde det var typisk å være usikker i ung voksen alder. Det er høye krav i dag på de unge og det er lett å føle seg utenfor og usikker. Det var det jeg mente. Det er mange som får psykiske problemer i forbindelse med voksenlivet. Det er ikke tilfeldig spør du meg. Det er en blanding av en sårbar livsfase og et krevende samfunn.

[Gjest minnah]

Javel. Jeg trodde det var typisk å være usikker i ung voksen alder. Det er høye krav i dag på de unge og det er lett å føle seg utenfor og usikker. Det var det jeg mente. Det er mange som får psykiske problemer i forbindelse med voksenlivet. Det er ikke tilfeldig spør du meg. Det er en blanding av en sårbar livsfase og et krevende samfunn.

Ja, det er typisk å være usikker, men er det gått så langt at vi skal normalisere selvskading?

[tjohei]

Ja, det er typisk å være usikker, men er det gått så langt at vi skal normalisere selvskading?

Det var ikke min mening å normalisere selvskading. Synes du ser ting litt svart hvitt.

[Gjest minnah]

Det var ikke min mening å normalisere selvskading. Synes du ser ting litt svart hvitt.

Og jeg får ikke helt tak på hva du egentlig mener, synes du motsier deg selv. Men det spiller ikke så stor rolle for meg.

[tjohei]

Og jeg får ikke helt tak på hva du egentlig mener, synes du motsier deg selv. Men det spiller ikke så stor rolle for meg.

Hvis du vil kan vi kverulere i det uendelige... Ser ikke helt vitsen i det.

[Gjest minnah]

Hvis du vil kan vi kverulere i det uendelige... Ser ikke helt vitsen i det.

Jeg kverulerer ikke, sier bare meningen min.. :-)

[tjohei]

Jeg kverulerer ikke, sier bare meningen min.. :-)

Synes det virket kverulende.