Post-traumatisk stresslidelse

[Gjest autisten]

Jeg er en jente på 30 år med høytfungerende autisme og ADHD. Jeg tok kontakt med studenthelsetjenesten for 10 år siden fordi jeg ønsket en utredning, og ble sendt videre inn i psykiatrien derifra.

Pga kommunikasjonsproblemer, feildiagnoser og misforståelser, har det blitt 10 vonde år med tvangsbehandlinger og overgrep. Den eneste forklaringen jeg har fått er at den autistiske oppførselen min (f.eks rugging og hodedunking ved stress) har blitt feiltolket som psykotisk og behandlet deretter.

Nå har jeg fått en skikkelig utredning, og fått diagnosene autisme, ADHD og post-traumatisk stresslidelse som følge av møtet med psykiatrien.

Hva slags behandling er best for post-traumatisk stress? Jeg har blitt anbefalt å gå i samtaleterapi, men jeg er livredd psykiatri og vil helst unngå alt som har med psykiatri å gjøre for all framtid.

Men jeg har mareritt, flashbacks og gråtetokter som gjør det vanskelig å fungere i hverdagen. Er det sannsynlig at dette vil gå over av seg selv, eller må jeg krype til korset og ta sjansen på psykiatrien en gang til?

Og er det sannsynlig at jeg, som har endel kommunikasjonsproblemer, kan ha utbytte av samtaleterapi?

Kommer dette til å forfølge meg resten av livet, eller er det vanlig å bli frisk av post-traumatisk stresslidelse?

[cathlin]

Hei,

så synd at du har så dårlige erfaringer av psykiatrien og fått post-traumatisk stress. Og jeg skjønner at du ikke vil tilbake til psykiatrien etter det du har opplevd. Det er dumt når det blir misforståelser, selv om de sikkert bare har prøvd å hjelpe, og at du kan få bedre hjelp nå, kanskje, når du har rette "diagnoser".

Er ikke sikker, men tror at noen av de reaksjonene du har kan blekne over tid. Vet du noe om hva du tenker kan hjelpe deg eller hva du ønsker?

Det fins privatpraktiserende psykologer med driftsavtale i de store byene som ikke forholder seg i så stor grad til "systemet", også fins det mer "alternative" behandlinger som f.eks kunst- og uttrykksterapi. Ellers så hjelper det kanskje å bare finne noen som er gode å snakke med, uavhengige av psykiatrien, eller kanskje fokusere på deg selv og andre ting utenom psykdom?

Håper du finner ut av det.

[Glimtipper]

Jeg beklager at dette skjedde med deg. Det burde det ikke gjort.

Jeg er selv diagnosert med PTSD og går til en privat psykolog for dette. Litt fordi jeg ikke er syk nok til å få hjelp fra det offentlige, litt fordi jeg ville velge min behandler helt fritt og slippe ventekø.

Slik jeg ser det, så er jeg ikke syk. Men jeg vil aldri bli helt kvitt de symptomene PTSD medfører. Dette er psykologen enig i. Derfor har vi fokus på hvordan jeg kan leve med de reaksjonene jeg har. Der i blant overfølsomhet i enkelte situasjoner, flashbacks og mareritt. Jeg har kommet langt på svært kort tid ved å fokusere på løsninger og ikke problemer.

Flashbacks er veldig tungt å takle. Det føles som du er i en av de situasjonene som var traumatisk for deg og du klarer kanskje ikke skille virkelighet fra minner. Det viktigste ved takling av flashbacks er at du finner ut hva som fungerer for deg. Selv velger jeg metode i forhold til dagsform, tid og sted. Noen ganger lar jeg det skje. Jeg pakker meg inn i et pledd, slik at jeg føler meg trygg til en viss grad og forsøker ikke stoppe minnet. Samtidig passer jeg på at jeg rasjonelt sett vet hvor jeg er og at jeg er trygg. Dette er en metode som for noen begrenser eller stopper flashbacks etter en tid, fordi hjernen din får bearbeide minnene.

Du kan også velge å forandre hva som skjer, om du har såpass kontroll over tankene dine. Du er i situasjonen igjen, men hva hadde du gjort annerledes i dag? Hva hadde du sagt og gjort? Hadde du løpt? Hadde du kjeftet på den/de som gjorde deg vondt? Hadde du slått? Alt er lov. Dette er bare tanker og det skader ingen om du gir deg selv utløp for noe av den frustrasjonen disse minnene gir deg.

Andre ganger må du stoppe flashbackene. Kanskje du er på butikken, kanskje du er sammen med venner eller andre du ikke vil dele disse opplevelsene med. Da gjelder det å beholde fokuset på her og nå. Se rundt deg, finn et fokuspunkt. Noe som gjør at du føler deg trygg og som du kjenner igjen fra det livet du har den dag i dag. Lukt på noe som ikke minner deg om fortiden. Prøv å fortsette samtalen med den/de du er sammen med, om det er mulig. Svar på spørsmål så godt du kan. Plant beina i gulvet og stamp litt med de, minn kroppen din på hvor du fysisk er og at du er trygg. Du kan komme deg vekk nå, du er fri. Om du ville, så kunne du løpt fra den/de som gjør deg vondt.

Mareritt er en av de symptomene som er vanskeligst å kontrollere. Det som hjelper er hvor fokuset mitt ligger når jeg våkner og er redd. Jeg tenker da som ved flashbacks. Hvor er jeg nå? Hjemme. Er jeg trygg? Ja. Er det farlig å være redd? Nei. Så tar jeg det der i fra. Nå kan jeg sovne innen noen få minutter etter et mareritt.

Det finnes mange andre råd og tips om du søker litt på Google