Såret og tom

[Gjest the magical willow weeping]

Jeg klarer ikke helt dette med forholdet mellom familien og meg. Jeg takler ikke balansen/ubalansen. Jeg har tilbragt flere år i terapi, og til sist konkluderte den siste psykologen jeg hadde med at folk ikke kommer til å forandre seg. Det er jeg som må forandre meg, uten at jeg forventer at folkene jeg vil skal være noen annerledes av den grunn. Om jeg velger å beskytte meg selv mot familien min, så skal jeg gjøre det. Men dette er så sårt. Så ekstremt sårt. JEg opplever, gang på gang, å bli eksludert fra "det gode selskap". Dette har foregått hele mitt liv. Jeg har alltid følt meg som en outsider. Til og med da jeg gikk i barnehagen hadde jeg en sterk tro på at jeg var adoptert. Jeg kunne ikke tilhøre den familien jeg bodde hos. Jeg var jo aldri en del av den. Dette håpet/troen levde jeg på ut til første eller andre klasse. Da "vokste" jeg det av meg, samtidig som jeg begynte å bli mye mobbet på skolen. Noe jeg ble i åtte år. Nå var jeg ikke en del av "gjengen" hverken på skolen eller hjemme. Ingen tilhørighet. JEg har aldri følt meg sett av familien min. Jeg har aldri følt at de har brydd seg. Og når de gjør det er det på premisser som er veldig krevende: jeg blir en søppelbøtte for deres behov eller noe de gjør for å gjøre seg selv høyere.

I dag snakket jeg med min søster på facebook, den lille chattedingsen som har kommet der. Hun er visst i byen. Hun og min mor har storkost seg på Grand Cafe. Og det gjør så vondt. Hver gang jeg foreslo noe slikt for min mor, for noen år siden, backet hun alltid ut. Alltid. Jeg kan ikke huske sist gang vi gjorde noe sammen som ikke involverte en plikttime i anledning jul. JEg "ga" opp å prøve å få det samholdet jeg ønsket, både fordi hun er en veldig tung person å forholde seg til (hun sliter en del mentalt), og fordi jeg lærte å begrense meg/slutte å håpe på det håpløse gjennom terapien. Men i dag kom det. Jeg er så enormt tung nå, men jeg klarer ikke gråte. Livet er meningsløst. Jeg betyr virkelig ikke noe annet enn plikt. Den siste mailen jeg fikk fra min mor var en lang tirade på hvordan hun angrer ditt og datt fra da jeg var liten. Ting jeg ikke husker. Ting som jeg har forsonet meg med, og tilgitt. Noe jeg også skrev tilbake. Hun skrev også at det ville vært fint om jeg orket å holde kontakten. Noe jeg har prøvd, uten noe særlig annet enn å få søppeltømminga tilbake. Og avslag på alt annet. Hvordan i all verden skal jeg klare dette? Jeg tør ikke håpe på noe som helst, men hjertet mitt gjør jo nettopp det - akkurat nå. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. JEg kan jo ikke fikse henne. Jeg har prøvd å fikse oss for lenge, lenge nok til å skjønne at det ikke går. Er det noen som har noen teknikker for hvordan jeg kan legge bort denne smerten nå? Jeg vet ikke om jeg får sove i natt, for til å trene i morgen, alt mitt nye, fine normale (selv om jeg går på medisin). Jeg prøver å fokusere på alt det vakre jeg har, fordi jeg har så mye kjærlighet rundt meg...i en mann jeg elsker. Men tomheten synes så å råde nå. Virkelig.vær så snill. Om noen har noen triks. Teknikker...Jeg vil ut av smerten.

[frosken]

Tror ikke det finnes triks. Aksepter smerten, den er en del av ditt liv - men som du sier så er den ikke fremtredende hele tiden.

Psykologen du gikk til påpeker nok det som er mest sannsynlig. Din mor vil ikke endre seg i en slik grad at det vil gjøre det godt for deg å være sammen med henne.

(En liten ting tilslutt: det er vanskelig å lese så lange innlegg når du ikke bruker avsnitt. Sannsynligvis er det også grunnen til at ikke flere har svart deg - for det er nok en god del som vil kunne kjenne seg igjen i din sårhet over å ikke ha hatt en god relasjon til sine foreldre.)