Følelsemessig ubalanse

[Gjest factory]

hei jeg er en gutt på snart 27 år,og har vert plaget med angst en periode i livet. Angsten fikk jeg ett sterkt møte med for ca 3 år siden(panikkangst), jeg oppsøkte dereter lege og fikk bekreftet at jeg led av angst" helt ufarlig lidelse. så det roet meg en god del ned, hadde aldri hørt om lidelsen før den tid. legen ville gi meg medesiner/profesjonel hjelp den gang, men jeg takket nei og syntes hele min lidelse var veldig flau, spesielt for mine nermeste.så jeg har lært å leve me den og holde den skjult. Den dag i dag er angsten nesten borte men uroen er der til tider. Men føler meg i følelsemessig ubalanse. simple ting kan nesten få meg på gråten,og samme med tempramange, kan føle utrolig sinne viss det er ting som plager meg. Enkelte ganger kan pluttselig alt rundt meg bli fryktelig skummelt..føles som det er på tur til å kikke for meg eller ett nervesammenbrudd .de plagene kommer som oftes kvelden hjemme,ikke så ofte ¨'men utrolig sterke følelser når de først kommer. er ikke nervøs for store omgivelser ect..slik jeg leser om generel angst. ser ikke på meg selv som en nervøs type heller,har også god selvtilit .men det bremser livsknisten min,redd for å forandre personligheten min ,for det begynner nesten å styre livet mitt.

[Gjest Jente31]

Hei,

Jeg har hatt det likedan som deg.

Å skulle innrømme at en har angst eller psykiske problemer (også ovenfor seg selv) var for meg veldig tabu og flaut. Det kom det ikke noe godt utav; det førte til nedsatt livskvalitet og at jeg led unødvendig i altfor mange år...

Jeg synes ikke du skal lide unødvendig heller, for det finnes god hjelp å få for angst.

Helsepersonell har taushetsplikt, og de er der for å hjelpe deg både med fysisk og psykisk helse. Det er ingen andre som trenger å vite det. En er heller ikke "gal" fordi en har psykiske problemer, slik man gjerne trodde i "gamle dager".

Jeg har klippet noe fra innlegget ditt, som jeg synes du skal tenke litt over. For husk; livet er kort, og en lever bare en gang. Hvorfor skal du ha det slik når det faktisk går an å gjøre noe med det for å få det bedre? :-)

''men det bremser livsknisten min,redd for å forandre personligheten min ,for det begynner nesten å styre livet mitt.''

Jeg håper at du kan hjelpe deg selv å få det bedre, ved å oppsøke fastlegen din og fortelle h*n hvordan du har det. Fastlegen er den som først og fremst kan hjelpe deg; enten ved å behandle deg selv, eller ved å henvise deg videre.

Lykke til :-)